Artikkel 1.

De høye kontraherende parter forplikter seg til å respektere og sikre respekt for denne konvensjon under alle forhold.

Artikkel 2.

Unntatt de bestemmelser som skal settes i verk allerede i fredstid, skal denne konvensjon komme til anvendelse i tilfelle av erklært krig eller enhver annen væpnet konflikt som måtte oppstå mellom to eller flere av de høye kontraherende parter, selv om en av dem ikke erkjenner at det består krigstilstand.

Konvensjonen kommer likeledes til anvendelse i alle tilfelle av okkupasjon av en av de høye kontraherende parters territorium eller en del av det, selv om okkupasjonen ikke møter noen millitær motstand.

Såfremt en av de makter som tar del i konflikten ikke er part i denne konvensjon, skal de makter som er parter i konvensjonen likevel være bundet av den i sitt forhold til hverandre. Dessuten skal de være bundet av konvensjonen overfor nevnte makt hvis denne godtar og anvender dens bestemmelser.

Artikkel 3.

I tilfelle av væpnet konflikt uten internasjonal karakter som oppstår på en av de høye kontraherende parters eget territorium, skal hver av partene i konflikten være forpliktet til å anvende i alle fall følgende bestemmelser:

Derfor er det og skal det til enhver tid og hvor som helst være forbudt å foreta følgende overfor nevnte personer:

Et upartisk, humanitært organ, som f.eks. den Internasjonale Røde kors-komité, kan tilby sine tjenester til partene i konflikten.

Partene i konflikten skal dessuten gå inn for å sette i verk, gjennom særavtaler, konvensjonens øvrige bestemmelser, enten helt eller delvis.

Avendelsen av de foregående bestemmelser skal ikke ha noen virkning på den juridiske status til partene i konflikten.

Artikkel 4.

I tilfelle av krigsoperasjoner mellom land- og sjøstridskrefter som hører til partene i konflikten, skal bestemmelsene i denne konvensjon bare være anvendelige på de styrker som er ombord.

De styrker som blir satt i land skal straks komme inn under bestemmelsene i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten.

Artikkel 5.

De nøytrale makter skal på tilsvarende måte anvende denne konvensjons bestemmelser overfor sårede, syke og skipbrudne og overfor sanitetspersonell og geistlige som tilhører de væpnete styrker til partene i konflikten og som blir mottatt eller internert på deres territorium, og likeledes overfor de døde som blir funnet.

Artikkel 6.

I tillegg til de avtaler som er uttrykkelig nevnt i artiklene 10, 18, 31, 38, 39, 40, 43 og 53 kan de høye kontraherende parter slutte andre særavtaler om ethvert spørsmål som de finner det hensiktsmessig å løse særskilt. Ingen særavtale skal forringe kårene for sårede, syke og skipbrudne, eller for medlemmer av sanitetspersonell eller for geistlige, slik som disse kår er fastlagt ved denne konvensjon, og heller ikke redusere de rettigheter som denne gir dem.

Sårede, syke, skipbrudne og medlemmer av sanitetspersonell og geistlige skal nyte godt av disse avtaler så lenge denne konvensjon er anvendelig på dem, så fremt motsatte bestemmelser ikke er blitt uttrykkelig medtatt i nevnte avtaler eller i senere avtaler, eller såfremt en av partene i konflikten ikke har gitt dem gunstigere vilkår.

Artikkel 7.

Sårede og syke og medlemmer av sanitetspersonell eller geistlige kan ikke i noe tilfelle gi helt eller delvis avkall på de rettigheter som er sikret dem ved denne konvensjon eller, eventuelt, ved de særavtaler som det vises til i foregående artikkel.

Artikkel 8.

Denne konvensjon skal bli anvendt i samarbeid med og under kontroll av de beskyttermakter som har i oppdrag å vareta interessene til partene i konflikten. I dette øyemed kan beskyttermaktene, foruten sine regulære diplomatiske og konsulære tjenestemenn, oppnevne utsendinger blant sine egne statsborgere eller blant et annet nøytralt lands statsborgere. Disse utsendinger må godkjennes av den makt hos hvem de skal utføre sine oppdrag.

Partene i konflikten skal i størst mulig utstrekning lette arbeidet for beskyttermaktens representanter eller utsendinger.

Beskyttermaktenes representanter eller utsendinger må ikke i noe tilfelle gå utenfor sitt oppdrag etter denne konvensjon; særlig må de ta hensyn til de tvingende sikkerhetskrav som gjør seg gjeldende i den stat hvor de utfører sine verv. Bare tvingende militære grunner kan unntaksvis og midlertidig berettige en innskrenkning av deres virksomhet.

Artikkel 9.

Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke være til hinder for det humanitære arbeid som den Internasjonale Røde kors-komité eller noe annet upartisk humanitært organ måtte sette i gang for å beskytte sårede, syke og skipbrudne eller medlemmer av sanitetspersonell og geistlige, eller for å bringe dem hjelp, såfremt de interesserte parter i konflikten har gitt samtykke hertil.

Artikkel 10.

De høye kontraherende parter kan til enhver tid bli enige om å overlate til et organ som byr full garanti for upartiskhet og effektivitet, de oppgaver som denne konvensjon legger på beskyttermaktene.

Hvis sårede, syke og skipbrudne eller medlemmer av sanitetspersonell og geistlige av en eller annen grunn ikke lenger nyter godt av det arbeid som utføres av beskyttermakten eller av et organ utpekt i samsvar med første ledd, må den makt som har dem i sin varetekt, be enten en nøytral stat eller et slikt organ om å påta seg de verv som etter konvensjonen påligger de beskyttermakter som er utpekt av partene i konflikten.

Hvis beskyttelse ikke kan bli sikret på denne måte, må den makt som har fangene i sin varetekt be et humanitært organ som f.eks. den Internasjonale Røde kors-komité om å påta seg de humanitære oppgaver som etter denne konvensjon påligger beskyttermaktene eller den må, under forbehold av denne artikkels bestemmelser, godta tilbud om tjenester som kommer fra et slikt organ.

Enhver nøytral makt eller ethvert organ som er innbudt hertil av den interesserte makt eller som tilbyr sine tjenester for nevnte formål, må i sin virksomhet være seg bevisst sitt ansvar overfor den part i konflikten som de personer som beskyttes av denne konvensjon hører til, og må gi tilstrekkelige garantier for at de evner å påta seg de verv det gjelder, og å utføre dem på upartisk måte.

Det kan ikke gjøres unntak fra de her nevnte bestemmelser ved særavtaler mellom makter hvorav den ene, selv om bare midlertidig, er begrenset i sin handlefrihet overfor den annen makt eller dens allierte, som følge av militære begivenheter, særlig hvis dens territorium er helt eller i det vesentlige okkupert.

Hver gang det i denne konvensjon er vist til beskyttermakten, menes også de organer som trer i stedet for den i samsvar med denne artikkel.

Artikkel 11.

I alle tilfelle hvor de finner det hensiktsmessig i de beskyttede personers interesse, særlig i tilfelle av uenighet mellom partene i konflikten om anvendelsen eller fortolkningen av bestemmelsene i denne konvensjon, skal beskyttermaktene yte velvillig bistand for å få bilagt tvisten.

I dette øyemed kan enhver av beskyttermaktene, etter oppfordring fra en av partene eller på eget initiativ, foreslå for partene i konflikten et møte, eventuelt på et passende valgt nøytralt område, mellom deres representanter og særlig mellom de myndigheter som har ansvar for sårede, syke og skipbrudne og medlemmer av sanitetspersonell og geistlige. Partene i konflikten skal være forpliktet til å følge de forslag herom som blir stilt dem. Beskyttermaktene kan eventuelt foreslå, til godkjenning av partene i konflikten, en person som hører til en nøytral makt eller en person utpekt av den Internasjonale Røde kors-komité, som skal bli innbudt til å delta i møtet.

Artikkel 12.

Medlemmer av de væpnete styrker og andre personer nevnt i neste artikkel som er til sjøs og som blir såret, syk eller lider skipbrudd, skal respekteres og beskyttes under alle forhold, idet man med uttrykket «skipbrudd» mener ethvert skipbrudd under hvilke forhold det enn måtte inntreffe, herunder at man blir tvunget til å lande eller kaste seg ut på sjøen.

De skal bli behandlet og pleiet humant av den part i konflikten som har dem i sin varetekt uten noen forskjell av ugunstig art på grunn av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, politisk oppfatning eller noe annet liknende forhold. Derfor er det strengt forbudt å øve noen vold mot deres liv eller legeme som for eksempel, å drepe dem eller utslette dem, la dem gjennomgå tortur, drive biologiske eksperimenter med dem, med overlegg la dem være uten legetilsyn eller pleie, eller utsette dem for smitte- eller infeksjonsfare.

Bare tvingende medisinske grunner skal kunne berettige at noen blir behandlet utenfor tur.

Kvinner skal bli behandlet med all den hensynsfullhet som deres kjønn tilsier.

Den part i konflikten som er tvunget til å etterlate sårede eller syke til motparten, skal, i den utstrekning militære hensyn tillater det, etterlate en del av sitt sanitetspersonell og -utstyr for å hjelpe til med å pleie dem.

Artikkel 13.

Denne konvensjon får anvendelse på skipbrudne, sårede og syke til sjøs av følgende grupper:

Artikkel 14.

Ethvert krigsskip som hører til en krigførende part kan kreve overført de sårede, syke og skipbrudne som er ombord på militære hospitalskip eller på hospitalskip som tilhører hjelpeorganisasjoner eller privatpersoner, eller på handelsskip, lystfartøyer og andre båter av hvilken som helst nasjonalitet, for så vidt de sårede og sykes helbred tillater utleveringen og krigsskipet er innredet slik at det kan sikre dem tilstrekkelig pleie.

Artikkel 15.

Hvis sårede, syke eller skipbrudne blir tatt ombord av et nøytralt krigsskip eller av et nøytralt militært luftfartøy, må det, når folkeretten krever det, påses at de ikke på ny kan ta del i krigsoperasjoner.

Artikkel 16.

Under forbehold av bestemmelsene i artikkel 12, skal en krigførendes sårede, syke og skipbrudne som er falt i motpartens hender, være krigsfanger, og folkerettens regler angående krigsfanger skal anvendes på dem. Den som tar dem til fange kan etter forholdene avgjøre hvorvidt han skal beholde dem, sende dem til en av sitt eget lands havner, til en nøytral havn eller endog til en av motpartens havner. I dette siste tilfelle skal krigsfanger som på denne måten blir sendt tilbake til sitt eget land ikke kunne tjenestgjøre mer så lenge krigen varer.

Artikkel 17.

De sårede, syke eller skipbrudne som med de stedlige myndigheters samtykke blir satt i land i nøytral havn skal, såfremt det ikke foreligger noen motsatt avtale mellom den nøytrale makt og de krigførende makter, bli holdt tilbake av den nøytrale makt når folkeretten krever det, slik at de ikke på ny kan ta del i krigsoperasjonene.

Utgiftene ved sykehusopphold og internering skal bli båret av den makt som de sårede, syke eller skipbrudne hører til.

Artikkel 18.

Til enhver tid og særlig etter en trefning, skal partene i konflikten uten opphold ta alle mulige skritt for å søke etter og samle inn skipbrudne, sårede og syke, beskytte dem mot plyndring og mishandling og sikre dem nødvendig pleie, og for å søke etter de døde og forhindre at de blir plyndret.

Hver gang forholdene tillater det, skal partene i konflikten treffe lokale ordninger angående evakuering sjøveien av sårede og syke fra et beleiret eller omringet område og om fritt leide for sanitetspersonell og geistlige og for sanitetsmateriell bestemt for dette område.

Artikkel 19.

Partene i konflikten skal snarest mulig tegne ned alle opplysninger som kan bidra til å identifisere skipbrudne, sårede, syke og døde fra motparten som er falt i deres hender. Disse opplysninger skal så vidt mulig omfatte følgende:

De nevnte opplysninger skal snarest mulig sendes til det opplysningskontor som omtales i artikkel 122 i Genévekonvensjon av 12. august 1949 om krigsfangers behandling. Dette skal sende dem videre gjennom beskyttermakten og sentralkontoret for krigsfanger til den makt fangene hører til.

Partene i konflikten skal utferdige og sende hverandre på slik måte som angitt i foregående ledd, behørig bekreftede dødsattester eller dødsfallslister. De skal også samle inn og sende hverandre, gjennom samme kontor, den ene halvdel av den dobbelte identitetsplate eller identitetsplaten selv hvis den er enkel, testamenter og andre dokumenter som kan være av betydning for de dødes pårørende, pengebeløp, og ellers alle gjenstander funnet på de døde som kan ha egenverdi eller affeksjonsverdi. Både disse og de ikke identifiserte gjenstander skal sendes i forseglede pakker vedlagt en erklæring som inneholder alle nødvendige enkeltheter for identifiseringen av den avdøde eier, og en fullstendig liste over pakkens innhold.

Artikkel 20.

Partene i konflikten skal sørge for at nedsenkningen i sjøen av de døde, som i den utstrekning forholdene tillater det skal skje individuelt, først blir foretatt etter en inngående undersøkelse av likene, hvis mulig ved lege, for å konstatere at døden er inntrådt, for å fastslå identiteten og for å kunne gi melding herom. Hvis en dobbel identitetsplate er benyttet, skal den ene halvdel av platen bli på liket.

Hvis døde blir brakt i land skal en anvende på dem bestemmelsene i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten.

Artikkel 21.

Partene i konflikten kan appellere til barmhjertighetsfølelsene hos førerne av nøytrale handelsskip, lystbåter og fartøyer og henstille til dem å ta ombord og pleie sårede, syke eller skipbrudne og å samle inn de døde. Alle slags båter som etterkommer henstillingen og de som på eget initiativ har samlet inn sårede, syke eller skipbrudne, skal nyte godt av særlig beskyttelse og lettelser under utførelsen av sitt hjelpearbeid.

Ikke i noe tilfelle kan de bli oppbrakt fordi de har foretatt en slik transport. Men, hvis motsatte løfter ikke er blitt gitt dem, er de fortsatt utsatt for oppbringelse på grunn av nøytralitetskrenkelser som de måtte begå.

Artikkel 22.

Militære hospitalskip, dvs. de skip som maktene har bygget eller innredet særskilt og utelukkende i den hensikt å bringe hjelp til sårede, syke og skipbrudne, pleie dem og transportere dem, kan ikke under noen omstendighet bli angrepet eller oppbrakt, men skal til enhver tid respekteres og beskyttes på betingelse av at underretning om deres navn og kjennemerker er blitt sendt partene i konflikten ti dager før de blir tatt i bruk.

De kjennemerker som underretningen skal oppgi, skal omfatte opp lysninger om brutto registertonn, lengde fra for- til akterstavn og antall master og skorstener.

Artikkel 23.

Kystforlegninger som har rett til beskyttelse etter Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten må ikke angripes eller beskytes fra sjøen.

Artikkel 24.

Hospitalskip som er brukt av nasjonale Røde kors-organisasjoner, av offisielt anerkjente hjelpeorganisasjoner eller av privatpersoner, skal nyte godt av samme beskyttelse som de militære hospitalskip og skal være fritatt for oppbringelse hvis den part i konflikten som de hører til har gitt dem et offisielt oppdrag og forutsatt at bestemmelsene i artikkel 22 om underretning er blitt oppfylt.

Disse skip må være utstyrt med et dokument fra vedkommende ansvarlige myndighet som erklærer at de har vært under dens kontroll under utrustningen og ved avreisen.

Artikkel 25.

Hospitalskip som blir brukt av nasjonale Røde kors-organisasjoner, av offisielt anerkjente hjelpeorganisasjoner eller av privatpersoner fra nøytrale land skal nyte godt av samme beskyttelse som militære hospitalskip og skal være fritatt for oppbringelse, forutsatt at de har stillet seg under ledelse av en av partene i konflikten med forhåndssamtykke fra sin egen regjering og med samtykke fra denne part, og forutsatt at bestemmelsene i artikkel 22 om underretning er blitt oppfylt.

Artikkel 26.

Den beskyttelse som er nevnt i artiklene 22, 24 og 25 skal gjelde for hospitalskip av enhver størrelse og for deres redningsbåter overalt hvor de har sitt virke. For å sikre mest mulig bekvemmelighet og sikkerhet skal imidlertid partene i konflikten gjøre hva de kan for bare å nytte hospitalskip med en bruttotonnasje på minst 2000 tonn til transport av sårede, syke og skipbrudne over lange avstander og i åpen sjø.

Artikkel 27.

På de vilkår som er nevnt i artikkel 22 og 24 skal fartøyer brukt av staten eller av offisielt anerkjente hjelpeorganisasjoner til redningsoperasjoner langs kysten også respekteres og beskyttes i den utstrekning hensynet til operasjonene tillater det.

Det samme skal så vidt mulig gjelde de faste innretninger på kysten som utelukkende blir brukt av disse fartøyer i samband med deres humanitære virksomhet.

Artikkel 28.

I tilfelle av kamp ombord på krigsskip skal sykerommene respekteres og spares så langt dette er mulig. Sykerommene og deres materiell skal fortsatt være underlagt krigens lover, men de kan ikke bli brukt til noe annet formål så lenge de er nødvendige for de sårede og syke. Den sjef som har rådigheten over dem skal imidlertid ha adgang til å nytte dem til andre formål når tvingende militære hensyn krever det, etter på forhånd å ha sørget for de sårede og syke som blir pleiet der.

Artikkel 29.

Ethvert hospitalskip som befinner seg i en havn som faller i fiendens hender skal ha adgang til å forlate havnen.

Artikkel 30.

De skip og fartøyer som er nevnt i artiklene 22, 24, 25 og 27 skal bringe hjelp og bistand til sårede, syke og skipbrudne uten hensyn til nasjonalitet.

De høye kontraherende parter forplikter seg til ikke å bruke disse skip og fartøyer til noe militært formål.

Disse skip og fartøyer må ikke på noen måte hindre de kjempende styrkers bevegelser.

Under og etter kampen handler de på egen risiko.

Artikkel 31.

Partene i konflikten skal ha rett til å kontrollere og undersøke de skip og fartøyer som er omtalt i artiklene 22, 24, 25 og 27. De kan avslå hjelp fra disse skip og fartøyer, oppfordre dem til å fjerne seg, forlange at de følger en bestemt kurs, kontrollere bruken av deres radio og andre kommunikasjonsmidler, og endog holde dem tilbake i et tidsrom som ikke må overstige 7 dager å regne fra tidspunktet for praiingen, hvis situasjonens alvor gjør dette nødvendig.

De kan midlertidig sette ombord en kommissær hvis eneste oppgave skal være å sikre gjennomføringen av de ordrer som er gitt i henhold til bestemmelsene i foregående ledd.

Partene i konflikten skal så vidt mulig føre inn i hospitalskipenes journal de ordrer som de gir dem, på et språk som hospitalskipets fører kan forstå.

Partene i konflikten kan, enten på egen hånd eller etter særavtale, sette ombord på sine hospitalskip nøytrale observatører som skal påse at bestemmelsene i denne konvensjon blir nøye overholdt.

Artikkel 32.

Skip og fartøyer som er nevnt i artiklene 22, 24, 25 og 27 blir ikke å betrakte som krigsskip når det gjelder spørsmålet om deres opphold i nøytral havn.

Artikkel 33.

Handelsskip som er blitt ombygget til hospitalskip må ikke tas i bruk til noe annet formål så lenge fiendtlighetene varer.

Artikkel 34.

Den beskyttelse som tilkommer hospitalskip og skipenes sykerom, kan bare falle bort hvis de blir brukt utenfor rammen av sine humanitære oppgaver, til å begå handlinger som er skadelige for fienden. Imidlertid skal beskyttelsen først ophøre etter en advarsel som i hvert enkelt tilfelle setter en rimelig frist og som er forblitt upåaktet.

Særlig må hospitalskipene ikke ha eller bruke noen hemmelig kode til sine radiosendinger eller til noe annet kommunikasjonsmiddel.

Artikkel 35.

Følgende skal ikke bli betraktet som tilstrekkelig grunn til å frata hospitalskipene eller skipenes sykerom den beskyttelse som de har rett til:

Artikkel 36.

Hospitalskipenes geistlige, deres leger og sanitetspersonell og deres mannskap skal respekteres og beskyttes. De kan ikke tas til fange mens de tjenestgjør ombord på disse skip, uten hensyn til om det er sårede og syke ombord eller ikke.

Artikkel 37.

Geistlige, leger og sanitetspersonell som sørger for de legemlige eller sjelelige behov til de personer som er nevnt i artiklene 12 og 13, skal respekteres og beskyttes hvis de faller i fiendens hender; de skal fortsatt kunne utføre sine oppdrag så lenge dette er nødvendig for de såredes og sykes pleie. Deretter skal de sendes hjem så snart den øverstkommanderende som har dem i sin makt, finner dette mulig. Når de forlater skipet skal de kunne medta de ting som er deres private eiendom.

Hvis det imidlertid av hensyn til krigsfangenes legemlige eller sjelelige pleie skulle vise seg nødvendig å holde tilbake en del av dette personell, skal alt mulig gjøres for at det kan bli satt i land så snart som mulig.

Når det blir satt i land skal tilbakeholdt personell komme inn under bestemmelsene i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten.

Artikkel 38.

Skip som er befraktet til dette formål skal ha adgang til å transportere materiell som utelukkende er bestemt til behandling av sårede og syke fra de væpnete styrker eller til forebygging av sykdom, forutsatt at motstandermakten har fått behørig underretning om reisen og at den har samtykket i den. Motstandermakten beholder retten til å praie dem, men kan ikke oppbringe dem eller beslaglegge det materiell de transporterer.

Etter avtale mellom partene i konflikten, kan nøytrale observatører settes ombord i skipene for å kontrollere det materiell som transporteres. Materiellet skal derfor være lett tilgjengelig.

Artikkel 39.

Sanitetsluftfartøyer, dvs. luftfartøyer som utelukkende blir benyttet til evakuering av sårede, syke og skipbrudne, og til transport av sanitetspersonell og sanitetsmateriell, skal ikke være gjenstand for angrep, men skal bli respektert av de krigførende under flyvning i slike høyder, til slike tider og etter slike ruter som alle de interesserte krigførende uttrykkelig er blitt enig om.

På undersiden, oversiden og på sideflatene skal de ved siden av sine nasjonalfarger lett synlig bære det kjennetegn som er foreskrevet i artikkel 41. De skal være utstyrt med ethvert annet merke eller kjennetegn som måtte være fastsatt ved avtale mellom de krigførende enten ved åpningen av eller under fiendtlighetene.

Såfremt annet ikke er bestemt, skal det være forbudt å fly over fiendtlig område eller område okkupert av fienden.

Sanitetsluftfartøyene må etterkomme ethvert pålegg om å lande eller gå ned på sjøen. I tilfelle av slik tvungen landing skal luftfartøyet og de som er ombord kunne fortsette flyvningen etter at kontroll i tilfelle er foretatt.

I tilfelle av nødlanding til lands eller til sjøs på fiendtlig område eller område okkupert av fienden skal sårede, syke og skipbrudne og luftfartøyets besetning være krigsfanger. Sanitetspersonellet skal bli behandlet i samsvar med artikkel 36 og 37.

Artikkel 40.

Med det forbehold som er tatt i annet ledd, kan Sanitetsluftfartøyer som hører til partene i konflikten fly over nøytrale makters territorium og foreta nødlanding eller mellomlanding der. De må gi de nøytrale makter forhåndsunderretning om overflyvningen av deres territorium og må etterkomme ethvert pålegg om å lande eller gå ned på sjøen. De skal kun være sikret mot angrep når de flyr i slike høyder, til slike tider og etter slike ruter som partene i konflikten og de interesserte nøytrale makter er blitt uttrykkelig enig om.

De nøytrale makter kan imidlertid fastsette betingelser eller begrensninger for så vidt angår sanitets-luftfartøyers adgang til å fly over deres territorium eller lande der. Slike eventuelle betingelser eller begrensninger skal anvendes på ensartet måte overfor alle parter i konflikten.

De sårede, syke og skipbrudne som med samtykke fra de stedlige myndigheter blir satt i land fra et sanitetsluftfartøy på nøytralt territorium skal, såfremt det ikke foreligger noen annen avtale mellom den nøytrale stat og partene i konflikten, bli holdt tilbake av den nøytrale stat når folkeretten krever det, slik at de ikke på ny kan ta del i krigsoperasjonene. Utgiftene ved sykehusopphold og internering skal bli båret av den makt som de sårede, syke eller skipbrudne hører til.

Artikkel 41.

Under vedkommende militære myndigheters kontroll skal Røde kors-tegnet på hvit bunn finnes på alle flagg, armbind og alt materiell som blir brukt i sanitetst j enesten.

De land som allerede, i stedet for det røde kors, benytter den røde halvmåne eller den røde løve og røde sol på hvit bunn som kjennetegn, skal imidlertid også kunne benytte disse merker i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon.

Artikkel 42.

Det personell som er nevnt i artiklene 36 og 37 skal bære, festet til venstre arm, et armbind, utlevert og stemplet av de militære myndigheter, som tåler væte og som er forsynt med kjennetegn.

Foruten identitetsplaten nevnt i artikkel 19 skal dette personell også ha et særskilt identitetskort som bærer kjennetegnet. Dette kort må tåle væte og være av slikt format at det kan legges i lommen. Det skal være utstedt på det nasjonale språk og angi minst vedkommendes navn og fornavn, fødselsdato, grad og matrikkelnummer. Det skal vise i hvilken egenskap han har rett til beskyttelse etter denne konvensjon. Kortet skal være forsynt med innehaverens fotografi og videre enten hans underskrift eller hans fingeravtrykk eller begge deler. Det skal bære de militære myndigheters stempel.

Identitetskortet skal være ensartet i hver stats væpnete styrker og så vidt mulig av samme modell i alle de høye kontraherende parters væpnete styrker. Partene i konflikten kan legge til grunn den modell som er lagt ved denne konvensjon som prøve. Ved fiendtlighetenes åpning skal de underrette hverandre om hvilken modell de benytter. Hvert identitetskort skal om mulig utstedes i minst to eksemplar, hvorav det ene skal oppbevares av utstedermakten.

Ikke i noe tilfelle kan nevnte personell bli fratatt sine tegn, sine identitetskort eller retten til å bære sine armbind. I tapstilfelle skal de ha rett til å få duplikat av kortet og å få kjennetegnene erstattet.

Artikkel 43.

Skip og fartøy som er nevnt i artiklene 22, 24, 25 og 27 skal være tydelig merket på følgende måte:

Alle hospitalskip skal gi seg til kjenne ved å heise sitt nasjonalflagg, og dessuten, hvis de hører til en nøytral stat, flagget til den part i konflikten under hvis ledelse de har stillet seg. Et hvitt flagg med rødt kors skal føres så høyt oppe som mulig på stormasten.

Hospitalskips livbåter, redningsskøyter stasjonert på kysten og alle små-fartøyer som blir brukt av sanitetst j enesten skal være hvitmalt med klart synlige mørkerøde kors og skal som alminnelig regel følge de bestemmelser om kjennetegn som ovenfor er fastsatt for hospital – skipene.

Hvis de nevnte skip og fartøyer om natten og når siktbarheten er dårlig vil sikre seg den beskyttelse de har krav på, må de, med samtykke fra den part i konflikten som rår over dem, ta de nødvendige skritt for å gjøre malingen og kjennetegnene tilstrekkelig synlige.

De hospitalskip som i henhold til artikkel 31 midlertidig blir tilbakeholdt av fienden må ta ned flagget til den part i konflikten i hvis tjeneste de står eller under hvis ledelse de har stilt seg.

Hvis redningsskøyter stasjonert på kysten, med okkupasjonsmaktens samtykke fortsetter sin virksomhet fra en okkupert stasjon, kan de få adgang til fortsatt å føre sine egne nasjonalfarger sammen med Røde kors-flagget når de er borte fra sin stasjon, forutsatt at forhåndsmelding herom er gitt alle interesserte parter i konflikten.

Alle bestemmelser i denne artikkel om Røde kors-tegnet skal også gjelde for de andre tegn som er nevnt i artikkel 41.

Partene i konflikten skal til enhver tid gå inn for å slutte avtaler om å bruke de mest moderne metoder som de rår over for å lette identifikasjonen av de skip og fartøyer som er nevnt i denne artikkel.

Artikkel 44.

De kjennetegn som er omtalt i artikkel 43, kan hverken i fredstid eller i krigstid bli brukt til noe annet formål enn å særmerke eller beskytte de skip som der er nevnt, unntatt de tilfelle som er dekket av en annen internasjonal konvensjon eller av avtale mellom alle interesserte parter i konflikten.

Artikkel 45.

De høye kontraherende parter hvis lovgivning ikke allerede er tilstrekkelig, skal treffe de nødvendige tiltak for til enhver tid å hindre og straffe ethvert misbruk av de kjennetegn som er omtalt i artikkel 43.

Artikkel 46.

Hver av partene i konflikten skal ved sin øverstkommanderende sørge for at de foregående artikler blir gjennomført og at uforutsette tilfelle blir behandlet i samsvar med denne konvensjons alminnelige grunnsetninger.

Artikkel 47.

Represalier mot sårede, syke, skipbrudne, personell, skip eller materiell som er beskyttet ved denne konvensjon, er forbudt.

Artikkel 48.

De høye kontraherende parter forplikter seg til å spre denne konvensjons tekst i sine respektive land videst mulig både i fredstid og i krigstid, og særlig å ta studiet av konvensjonen med i under visningsprogrammet for militære og, hvis mulig, for sivile, slik at dens grunnsetninger kan bli kjent av hele befolkningen og særlig av de kjempende væpnete styrker, av sanitetspersonell og av felt prestene.

Artikkel 49.

De høye kontraherende parter skal ved den sveitsiske forbundsregjerings formidling og, under fiendtlighetene, gjennom beskyttermaktene, utveksle offisielle oversettelser av denne konvensjon og av lover og reglementer som de måtte ha vedtatt for å sikre dens gjennomføring.

Artikkel 50.

De høye kontraherende parter forplikter seg til å vedta de nødvendige lovbestemmelser for å fastsette passende straffebestemmelser til anvendelse overfor personer som har begått, eller gitt ordre til å begå, et eller annet av de alvorlige brudd på denne konvensjon som er oppregnet i neste artikkel.

Hver av de kontraherende parter skal ha plikt til å ettersøke de personer som er anklaget for å ha begått eller å ha gitt ordre til å begå et eller annet av disse alvorlige brudd, og den må stille dem for sine egne domstoler, uansett de anklagedes nasjonalitet. Den kan også, hvis den foretrekker det, i samsvar med de vilkår som dens egen lovgivning stiller, overlate dem til domfellelse av en annen kontraherende part som er interessert i rettsforfølgningen, forutsatt at denne kontraherende part har tilstrekkelig grunnlag for å reise sak mot vedkommende personer.

Hver av de kontraherende parter skal treffe de nødvendige tiltak for å bringe til opphør andre handlinger som strir mot denne konvensjons bestemmelser enn de alvorlige brudd som er omtalt i neste artikkel.

Under alle omstendigheter skal de tiltalte nyte godt av garantier med hensyn til rettergang og fritt forsvar som ikke skal være mindre enn de som er fastsatt i artikkel 105 og etterfølgende artikler i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger.

Artikkel 51.

De alvorlige brudd som det siktes til i foregående artikkel er de som omfatter en eller annen av følgende handlinger, hvis de er begått mot personer eller eiendom beskyttet ved konvensjonen: Overlagt drap, tortur eller umenneskelig behandling, herunder biologiske eksperimenter, med overlegg å forårsake store lidelser eller å gjøre alvorlig skade på legeme eller helbred, å ødelegge eller å tilegne seg eiendom i stor målestokk på ulovlig og vilkårlig måte og uten at det er berettiget av militær nødvendighet.

Artikkel 52.

Ingen kontraherende part kan frita seg selv eller frita en annen kontraherende part for det ansvar som den eller en annen kontraherende part har pådratt seg som følge av slike brudd som er nevnt i forrige artikkel.

Artikkel 53.

På anmodning av en av partene i konflikten skal det settes i gang etterforskning angående enhver påstått krenkelse av konvensjonen på den måte som de interesserte parter måtte bli enig om.

Hvis de ikke kommer til enighet om fremgangsmåten for etter forskningen skal partene enes om å velge en voldgiftsmann som avgjør hvilken fremgangsmåte som skal bli fulgt.

Så snart krenkelsen er konstatert, skal partene i konflikten snarest mulig bringe den til opphør og treffe tiltak mot den.

Artikkel 54.

Denne konvensjon er avfattet på fransk og engelsk. De to tekster har samme gyldighet.

Den sveitsiske forbundsregjering skal utarbeide offisielle over settelser av konvensjonen til russisk og spansk.

Artikkel 55.

Denne konvensjon, som skal bære denne dags dato, kan inntil den 12. februar 1950 undertegnes på vegne av de makter som var representert ved den konferanse som ble åpnet i Genéve den 21. april 1949, og av makter som ikke var representert ved denne konferanse, men som er part i den Xde Haag-konvensjon om anvendelse på sjøkrig av grunnsetningene i Genéve-konvensjonene av 1906, eller i Genéve- konvensjonene av 1864, 1906 eller 1929 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten.

Artikkel 56.

Denne konvensjon skal ratifiseres så snart som mulig, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres i Bern.

Om deponeringen av hvert ratifikasjonsdokument skal det settes opp en protokoll hvorav en bekreftet gjenpart av den sveitsiske forbundsregjering skal sendes til alle de makter som har undertegnet konvensjonen eller meddelt at de tiltrer den.

Artikkel 57.

Denne konvensjon skal tre i kraft seks måneder etter at minst to ratifikasjonsdokumenter er blitt deponert.

Deretter skal den tre i kraft for hver enkelt av de høye kontraherende parter seks måneder etter at dens ratifikasjonsdokument er blitt deponert.

Artikkel 58.

Denne konvensjon trer i stedet for den Xde Haag-konvensjon av 18. oktober 1907 om anvendelse på sjøkrig av grunnsetningene i Genéve-konvensjonen av 1906 i forholdet mellom de høye kontraherende parter.

Artikkel 59.

Fra den dag den trer i kraft, skal denne konvensjon være åpen for tiltredelse av enhver makt som ikke har undertegnet den.

Artikkel 60.

Tiltredelsene skal skriftlig meddeles den sveitsiske forbundsregjering og får virkning fra 6 måneder etter den dag da de ble mottatt.

Den sveitsiske forbundsregjering skal sende melding om tiltredelsene til alle de makter som har undertegnet konvensjonen eller meddelt at de tiltrer den.

Artikkel 61.

De situasjoner som er omtalt i artiklene 2 og 3 skal gi øyeblikkelig virkning til ratifikasjoner som er deponert og tiltredelser som er meddelt av partene i konflikten før eller etter at fiendtlighetene eller okkupasjonen er begynt. Melding om ratifikasjoner og tiltredelser mottatt fra partene i konflikten skal gis av den sveitsiske forbundsregjering på hurtigst mulig måte.

Artikkel 62.

Hver av de høye kontraherende parter skal ha adgang til å si opp denne konvensjon.

Oppsigelsen skal skriftlig meddeles den sveitsiske forbundsregjering. Denne skal underrette alle de høye kontraherende parters regjeringer om oppsigelsen.

Oppsigelsen skal tre i kraft ett år etter at meldingen om den er blitt mottatt av den sveitsiske forbundsregjering. En oppsigelse som er blitt gitt mens den makt som sier opp er innblandet i en konflikt, skal imidlertid ikke ha noen virkning så lenge det ikke er sluttet fred og, i ethvert fall, ikke så lenge arbeidet med frigivelse og hjemsendelse av de personer som er beskyttet av denne konvensjon, ikke er avsluttet.

Oppsigelsen har bare virkning for den makt som sier opp. Den skal ikke ha noen virkning på de forpliktelser som partene i konflikten fortsatt må oppfylle i henhold til folkerettens grunnsetninger, slik disse fremtrer på grunnlag av vedtatte sedvaner mellom siviliserte nasjoner, av humanitetens lover og den offentlige samvittighets krav.

Artikkel 63.

Den sveitsiske forbundsregjering skal registrere denne konvensjon i de Forente Nasjoners Sekretariat. Den sveitsiske forbundsregjering skal også underrette de Forente Nasjoners Sekretariat om alle ratifikasjoner, tiltredelser og oppsigelser som den måtte motta ved rørende denne konvensjon.

Til bekreftelse herav har undertegnede, som har deponert sine respektive fullmakter, undertegnet denne konvensjon.

Utarbeidet i Genéve den 12. august 1949 på fransk og engelsk. Originaldokumentet skal deponeres i det Sveitsiske Forbunds arkiv. Den sveitsiske forbundsregjering skal sende en bekreftet gjenpart av konvensjonen til hver av de stater som undertegner konvensjonen og til de stater som tiltrer den.