§ 1.^​1

Forliksrådet^​2 kan avsi dom^​3 når begge parter møter og en av dem krever dom og den annen part:^​4

I saker om formuesverdier kan forliksrådet dessuten avsi dom når:

I saker som nevnt i § 273 kan forliksrådet ikke i noe tilfelle avsi dom.

§ 2.^​1

Under tingretten^​2 hører:

§ 3.^​1

Under lagmandsretten^​2 hører:^​3

§ 4.(Opphevet ved lov 21 juni 1935 nr. 8.)

§ 5.

Under Høiesterets kjæremaalsutvalg^​1 hører kjæremaal mot kjendelser og beslutninger, som avgives i tvistemaal av lagmandsrettene^​2 eller av overordentlige domstoler med flere retskyndige medlemmer.

§ 6.^​1

Under Høiesterett hører anke i tvistemål som er behandlet ved lagmannsrettene^​2 eller ved overordentlige domstoler med flere rettskyndige medlemmer.

Anke som etter § 3 nr. 1 hører under lagmannsrett, kan med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg bringes direkte inn for Høyesterett, når avgjørelsen har betydning utenfor den foreliggende sak eller saken er pådømt med fagkyndige meddommere, og likeså når det av særlige grunner er meget om å gjøre av hensyn til en parts kår eller for å få saken hurtig avgjort.^​3 Samtykke skal nektes når anken eller en motanke av hensyn til bevisførselen bør behandles ved lagmannsrett. Erklæres motanke^​4 efter at samtykke er gitt, skal saken forelegges utvalget på nytt.

Begjæring om samtykke fremsettes sammen med ankeerklæringen og sendes med sakens dokumenter til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Før samtykke gis, skal motparten ha fått adgang til å uttale seg. Etter at søknaden er avgjort, sendes sakens dokumenter tilbake til den rett hvis avgjørelse angripes.

§ 7.^​1

Krav, som utspringer av rettergangen^​2 eller av motpartens forhold under saken til den ting eller ret, saken gjælder, saaledes erstatningskrav mot motpart eller procesfuldmægtig og krav paa godtgjørelse for utlæg eller arbeide, kan altid bringes ind for den ret, som behandler eller har behandlet hovedsaken, naar dette ikke er Høiesteret (jfr. § 368).

§ 8.^​1

Er rettens domsmyndighet avhængig av tvistgjenstandens værdi, fastsættes værdien efter forskriftene i §§ 9-15 til det beløp, som den antages at utgjøre paa det tidspunkt, da saken ved forliksklage eller stevning kommer ind for domstolen,^​2 eller for krav, som blir bragt ind senere, paa det tidspunkt, da de bringes ind.^​3

§ 9.^​1

Flere krav, som gjøres gjældende i ett søksmaal mot samme eller forskjellige saksøkte,^​2 lægges sammen ved beregningen av tvistgjenstandens værdi.

Krav og motkrav^​3 lægges ikke sammen.

§ 10.^​1

Som tvistegjenstand regnes hele det krav saken gjelder, ikke bare hovedstolen, men også avkasting og erstatning for mislighold eller avsavn, uten hensyn til om kravet er omtvistet eller erkjent, om det er tatt med fra først av eller senere brakt inn i saken. Renter av en hovedstol medregnes bare dersom kravet om renter bestrides særskilt eller gjøres gjeldende i et eget søksmål.

Dog medregnes ikke saksomkostninger^​2 og andre krav, som utspringer av rettergangen^​3 eller avsavnet under den.

§ 11.^​1

Gjælder søksmaalet en stedsevarig ret til periodiske ydelser,^​2 regnes værdien til det femogtyvedobbelte av den aarlige ydelse.

Gjælder det periodiske ydelser paa livstid eller ubestemt tid, regnes værdien til det tidobbelte av den aarlige ydelse.

Er tiden for ophøret bestemt paa forhaand, lægges ydelserne sammen; men værdien regnes aldrig til mer end det femogtyvedobbelte av den aarlige ydelse.

§ 12.^​1

Værdien av en bruksret eller servitut over fast eiendom^​2 bestemmes efter den værdi, retten har for rettighetshaveren, men efter værdiformindskelsen for eiendommen, hvis den er større.

§ 13.^​1

Gjælder saken en panteret eller anden tinglig sikkerhetsret for en fordring,^​2 lægges fordringens størrelse til grund, men det beløp, som gjenstanden gir sikkerhet for, hvis det er mindre.

§ 14.^​1

Er rettens domsmyndighet avhengig av tvistegjenstandens verdi, skal saksøkeren i saker om pengekrav alltid kreve et bestemt beløp eller oppgi et bestemt beløp som yttergrense og i saker om andre formueskrav verdsette tvistegjenstanden i penger.

Naar tvistgjenstandens værdi skal beregnes efter § 11, og de aarlige ydelser er av forskjellig størrelse, skal saksøkeren i fornødent fald opgi et bestemt beløp som det aarlige gjennemsnit.

Erklærer han sig villig til at ta imot et pengebeløp istedenfor en anden ydelse, kan tvistgjenstanden ikke værdsættes høiere end pengebeløpet.

§ 15.^​1

Ved fastsettelsen av verdien legges saksøkerens opgave til grunn, såfremt retten^​2 ikke finner den uriktig. Også forut for hovedforhandlingen kan retten opta bevis for verdien.^​3

Er retten domsmyndig uten hensyn til tvistgjenstandens værdi, naar saksøkte samtykker, behøver den ikke av eget tiltak at prøve saksøkerens værdsættelse.

En avgjørelse om, at tvistgjenstandens verdi ikke er til hinder for å ta saken under behandling, kan ikke angripes ved kjæremål uten på det grunnlag, at lovens regler er tilsidesatt.

§ 16.^​1

Er hovedforhandlingen^​2 begynt når retten finner at den etter reglene om tvistegjenstandens verdi^​3 ikke er domsmyndig, kan saken likevel fremmes.

På grunn av feil ved avgjørelsen av tvistegjenstandens verdi kan dommen ikke kjennes ugyldig.^​4