opera

Operaen er et produkt av renessansekunstnernes ønske om å gjenskape antikk, særlig gresk kultur. I de greske dramaene (Aiskhylos, Sofokles, Evripides) mente man at musikken hadde vært et viktig element (særlig korpartiene). De første operaene er derfor «moderne» gjenskapelser av antikke verker. Eksempler på dette er Dafne (uroppført 1598; regnet som den første opera; gått tapt) og Euridice (1600), begge skrevet av komponisten Jacopo Peri, libretto (tekst) Ottavio Rinuccini. Den første store operakomponisten er imidlertid Claudio Monteverdi. Hans Orfeus (1607) og Poppeas kroning (1642) er hovedverker i tidlig barokk.

Opprinnelig var operaen en forlystelse for aristokratiet, men i 1637 kom den første offentlige opera, Teatro San Cassiano i Venezia, og operaen ble etter hvert populær i bredere lag. I lang tid hersket den venetianske operasjanger opera seria (seriøs opera) uten særlig konkurranse. En motreaksjon blant folket gjorde seg først gjeldende i form av den lettere opera buffa (morsom opera), med Pergolesis La serva padrona (1733) som et gjennombruddsverk, og av reformoperaer som Glucks Orfeo ed Euridice (1762) og Alceste (1767). Her gikk tendensen i retning av større enkelthet, naturlighet og fleksibilitet i formene. Senbarokkens største komponist innenfor den neapolitanske tradisjon er utvilsomt Händel, mens Mozarts operaer på slutten av 1700-tallet, blant annet Figaros bryllup (1786), Don Giovanni (1787) og Tryllefløyten (1791), i dramatisk innhold, evne til karakterisering og så videre, står i en særstilling.

Selv om opera opprinnelig var et italiensk fenomen og den italienske operastilen derfor hadde stor påvirkningskraft, fikk man betydelige retninger også i andre land, fremfor alt i Frankrike ved Jean-Baptiste Lully og Jean-Philippe Rameau. I Tyskland ble grunnlaget for den videre utviklingen lagt med innføringen av syngespillet (das Singspiel) og med romantikkens gjennombrudd (Carl Maria von Webers Jegerbruden, 1821). Tilsvarende la Gioacchino Rossini (Wilhelm Tell, 1829) og Vincenzo Bellini (blant annet Norma, 1831) grunnlaget for utviklingen innen italiensk og fransk opera. I romantikken rendyrkes «nummeroperaen» med klare grenser mellom arie og resitativ, og sterk vektlegging av melodien. I Italia nådde formen via Gaetano Donizetti (Lucia di Lammermoor, 1835) sitt høydepunkt med Giuseppe Verdi (Rigoletto, 1851, Maskeballet, 1859), som imidlertid gradvis oppløste den i Aida (1871), Otello (1887) og Falstaff (1893).

Romantikkens opera fikk avleggere i mange land i form av nasjonaloperaer. En enda viktigere utvikling var Richard Wagners musikkdrama (das Gesamtkunstwerk), der alle enkeltelementene (også musikken) må underordne seg helheten. For å realisere dette idealet skapte Wagner «ledemotivet» og «den uendelige melodien» som anvendes blant annet i Tristan og Isolde (1865), syklusen Der Ring des Nibelungen (1876) og Parsifal (1882).

Motreaksjoner på Wagners store format og mytologiske emner kom i utviklingen av operetten og realistiske/naturalistiske verker som Georges Bizets Carmen (1875), Pietro Mascagnis Cavalleria Rusticana (1890) og Giacomo Puccinis La Bohème (1896). Både en motsats og en videreføring av Wagner representerer Jules Massenet med blant annet Manon (1884), Claude Debussy med sin symbolistiske Pélléas et Mélisande (1902), Leoš Janáček med Jenůfa (1894–1903) og Richard Strauss med de monumentalt ekspresjonistiske Salome (1905) og Elektra (1908). Disse utgjør samtidig overgangen fra romantikken til 1900-tallets varierte former.

1900-tallet er preget av den stilpluralisme som ellers rår grunnen i musikken. Mangetydigheten i uttrykket spenner derfor over verker som Alban Bergs eksperimentelle Wozzeck (1925), de jazzpåvirkede, men ellers så forskjellige Jonny spielt auf (1927) av Ernst Krènek og Porgy and Bess (1935) av George Gershwin, og den motkulturelle Tolvskillingsoperaen (1929) av Kurt Weill (1929). Tendensen gikk også i retning av at det å skrive opera blir én av flere mulige uttrykksformer for en komponist, i motsetning til hos 1800-tallets operaspesialister. Blant mange eksempler kan nevnes Béla Bartók med Ridder Blåskjeggs borg (1911), Paul Hindemith med Mathis der Maler (1934–35), Dmitrij Sjostakovitsj med Katerina Ismailova (1935), Carl Orff med Antigone (1940–49), Igor Stravinskij med The Rake's Progress (1951), Luigi Nono med Intolleranza (1960) og György Ligeti med Le Grand Macabre (1975–77). Benjamin Britten (Peter Grimes, 1945) og Giancarlo Menotti (The Medium (1946), The Consul (1950), The Singing Child (1993)) er blant dem som arbeidet med operaformen regelmessig gjennom hele karrieren.

• Brunvoll, Gunnar: Den Norske opera og den Norske ballett, 1999, isbn 82-514-0569-6
• Brunvoll, Gunnar, red.: Et tilbakeblikk over den Norske operas opera- og ballettrepertoar gjennom de første 10 år, 1969
• Huitfeldt-Kaas, H.J.: Christiania Theaterhistorie, 1876
• Kindem, Ingeborg: Den norske operas historie, 1941
• Nordsjø, Egil: Norsk operasangerforbund 1926-1976, 1975, isbn 82-990405-0-7
• Qvamme, Børre: Opera og operette i Kristiania, 2004, isbn 82-560-1455-5
• Vollsnes, Arvid O., red.: Norges musikkhistorie, 1999-2001, 5 b., isbn 82-03-22402-4