Egil Hovland

To år senere komponerte han Suite for fløyte og orkester, som innledet tolvtonestilen i hans musikk. Komposisjonene som fulgte, nærmet seg dels en personlig retning av denne stilen, dels serialisme, der tolvtoneteknikkens regler følges ikke bare for melodilinjen, men også for andre musikalske parametre, som takt, rytme, dynamikk, anslag og form. Et verk med seriell teknikk er Motus per flauto solo (1961), mens Festival Ouverture (1962) utvikler åpningens tolvtonetema svært fritt.

I Lamenti per orchestra (1963) finner man konsekvent bruk av tolvtoneteknikk og andre nyere virkemidler som sangstemmen brukt som instrument, klimpring på flygelets strenger og cluster (tette klanger). I tillegg er det også aleatorikk, det vil si bruk av tilfeldige elementer. Tilfeldighetselementet tillater en ganske stor grad av frihet innenfor et klart definert regelsett. I Lamenti kan treblåserne i et parti velge to ulike måter å spille nøyaktig de samme stemmene på. I det ene valget skal treblåserne spille så fort som overhodet mulig innenfor en bestemt tid (13 sekunder), som blir angitt av dirigenten (som må ha armbåndsur med sekundviser); i det andre skal musikerne spille de samme stemmene så hurtig som mulig, men i individuelt tempo i en viss tid (10 sekunder). Tempoet blir individuelt i begge tilfeller, men i sistnevnte spillemåte kommer tilfeldighetsspillet best til sin rett. Verket vant Ny Musikks komposisjonskonkurranse.

Seriell teknikk anvendte Hovland også i Varianti per due pianoforti (1964), der tempo, dynamikk og klang i noen grad er organisert i rekker, og i Kvintett for blåsere (1965), der også aleatoriske elementer er med.

I Rapsodi 69 for orkester (1969), som er en syntese av Hovlands stilistiske utvikling, lar han bokstavene i navn bestemme hvilke toner som skal danne komposisjonens materiale. Denne gamle renessanseteknikken er også benyttet i Alban Bergs Kammerkonsert for klaver, fiolin og 13 blåsere. Rapsodien er et inciterende stykke musikk med stor publikumsappell. Et utrolig fint og levende stykke musikk er Hovlands virtuost utformede og elegante Konsert for trombone og orkester (1972), skrevet for trombonisten Per Brevig.

I dette og flere andre verker fra 1970-årene forlater Hovland det strengt formalkompositoriske og finner en personlig stil med røtter blant annet i romantikken. Dette grunngir han selv med at «kløften mellom komponister og lyttere var blitt så stor at det ikke kunne fortsette. [...] Selv opplevde jeg en slags personlighetskrise, som munnet ut i ønsket om å komme mennesker mer i møte enn før. Jeg ville gjerne få dem i tale, og musikk er mitt morsmål. Det ble klart for meg at jeg måtte snakke enklere, vennligere, gjerne mer romantisk».

Av kirkemusikk komponerte Hovland større selvstendige komposisjoner, instrumental og vokal bruksmusikk samt en mengde liturgisk musikk. De selvstendige verkene følger i hovedtrekk den samme utviklingen som hans profane musikk har hatt. Et meget sentralt verk i norsk kirkemusikk er Elementa pro organo (1965), som vakte stor oppsikt ved uroppførelsen. Det er et serielt verk som i tillegg gjør utstrakt bruk av aleatorikk, blåsing i løse orgelpiper og reduksjon av lufttrykket i orgelet.

Motettene, blant annet serien Motetter til kirkeåret, er en del av musikken Hovland laget til bruk i gudstjenesten. Disse korkomposisjonene til bibelsk tekst er ikke for vanskelige og ofte inspirert av gregorianske melodier. Den større motetten How long, O Lord (1968), som i sin tid ble en veritabel hit, benytter mer avanserte komposisjonsteknikker. Fra de senere årene regnes Credo (1991) som et betydelig verk. Samme år komponerte Hovland musikken til signingsgudstjenesten for kong Harald og dronning Sonja i Nidarosdomen.

Hovland utrettet et stort arbeid med kor i Glemmen kirke, og han arbeidet med musikk for alle aldersgrupper. For å nå også de minste laget han blant annet musikk til en rekke barnegudstjenester og bibelspill i ulike format.

Hovlands enestående melodiskapende evne viser seg også i en stor mengde orgelkoraler, koralforspill og -partitaer, introitusmelodier og salmemelodier, dels etter bestilling fra kirkene i Sverige og Norge. Han er den fremste bidragsyteren til Norsk Salmebok, med 51 melodier, og flere andre har funnet sin plass i salmebokens tillegg, Salmer 1997.