Voltaire vokste opp i en borgerlig familie i Paris. Han ble utdannet hos jesuittene, ved en av Frankrikes beste skoler på denne tiden, Le Collège Louis-le-Grand, noe som ga ham en grundig skolering i klassisk kultur. Han vant flere av skolens priser innen poesi og prosa, og allerede som 12-åring hadde han skrevet et dikt som ble overrakt til kongen.
Som 20-åring gjorde han seg bemerket i salongene, som siden første halvdel av 1600-tallet (se presiøsiteten) var en viktig arena der dikterne kunne pleie kontakten med øvrigheten. Det var særlig hans talent for poesi, og hans skarpe ironi, som ble beundret. Voltaire gikk derimot for langt i sine satiriske dikt om regenten Filip av Orléans, og i mai 1717 ble han på grunn av dette fengslet i Bastillen, hvor han satt i 11 måneder. Der skrev han sitt første verk med signaturen Voltaire, tragedien Œdipe ('Ødipus'), utgitt i 1718, som ble en publikumssuksess. Han arbeidet samtidig med det store episke diktet om Henrik 4., La Henriade. Disse to verkene sikret hans litterære posisjon. I årene etter suksessen med Œdipe skrev han dramaer og poesi, og i 1725 ble han invitert til å oppføre tre av sine teaterstykker i forbindelse med Ludvig 15.s bryllup.
I 1726 havnet Voltaire i en konflikt med adelsmannen Chevalier de Rohan, og ble på ny fengslet i Bastillen. Han fikk imidlertid slippe ut på den betingelsen at han forlot landet. Voltaire dro dermed i eksil til England. Landet var på dette tidspunktet et av de mest progressive i Europa og Voltaire ble innlemmet i selskapslivet og lærte seg engelsk. Voltaire verdsatte særlig nabolandets toleranse for flere trossamfunn, dets anerkjennelse av kunstnere og vitenskapsfolk, dets liberale politikk og handel, samt Isaac Newtons teorier om gravitasjonskraften.
Da han senere kom tilbake til Frankrike, beskrev Voltaire hva han hadde observert, noe som ble til verket Lettres philosophiques sur les Anglais fra 1734. De franske makthaverne leste den fiktive brevsamlingen som en massiv kritikk av det franske samfunnen, mens det sannsynligvis kun var ment som en ironisk kommentar. Dette verket var både årsak til og symptom på den franske opplysningstidens voksende anglomani.
Verket kom ut uten det franske sensurapparatets godkjenning og ble umiddelbart dømt til å brennes, samtidig som det kom en ny arrestordre på Voltaire. Han søkte da tilflukt hos sin nye elskerinne, forfatteren og Newton-oversetteren Émilie du Châtelet i hennes slott i Champagne. Her dyrket han sitt forfatterskap i tillegg til å drive naturvitenskapelige eksperimenter.
Etter elskerinnens død i 1749 fulgte Voltaire en oppfordring fra Fredrik 2. av Preussen om å slå seg ned hos ham. Her skrev han sitt mest kjente historiske verk, Le Siècle de Louis XIV fra 1751, som roser den franske kulturen under Ludvig den 14. og som har bidratt til at klassisismen huskes som Frankrikes store stilepoke. Av hans øvrige historiske verker kan nevnes Histoire de Charles XII fra 1731 (norsk oversettelse i 1943) om Karl 12. av Sverige. Etter en konflikt med den franske matematikeren Pierre Louis Moreau de Maupertuis, som var president for det prøyssiske vitenskapsakademi, måtte han imidlertid forlate hoffet i 1753.
I 1758 kjøpte han et stykke land og landsbyen Ferney i Frankrike, nær den sveitsiske grensen. Her formet han samfunnet rundt seg etter sine egne filosofiske idealer. I perioden 1758 til 1766 fikk han bygd et slott, en liten kirke, et teater og anlagt hager. Ferney ble et sted mange europeiske intellektuelle besøkte. Han skrev uten stans og sendte ut bøker, brev og småskrifter med kritikk av de juridiske, religiøse og sosiale forholdene i Frankrike.
Jordskjelvet i Lisboa i 1755 rystet hele Europa. Kristne tolket jordskjelvet som en straff fra Gud, eller som en hendelse som hadde en mening på tross av tragedien. Voltaire aksepterte ikke noen av forklaringene, og som en reaksjon skrev han først et lenger dikt (Poème sur le désastre de Lisbonne, 1756) og i 1759 den kritiske og ironiske romanen Candide, et større oppgjør med idéen om forsyn, som ble en stor suksess i hele Europa.
I løpet av disse årene ble Voltaires kamp mot den katolske kirkes makt og innflytelse mer intens, og han brukte ofte uttrykket écrasez l'infâme('knus den avskyelige') i brev til nære venner. Hans kamp mot religiøs intoleranse var også svært konkret, ettersom han engasjerte seg i å få uskyldig og urimelig dømte personer frikjent. Den mest kjente av disse sakene er Calas-saken, hvor protestanten Jean Calas ble henrettet i 1762 for mord på sin sønn. I 1765 ble Calas imidlertid renvasket som resultat av Voltaires innsats. I forbindelse med dette arbeidet skrev han i 1763 Traité sur la Tolérance ('Avhandling om toleranse').
I 1778 reiste Voltaire tilbake til Paris der han ble gjenstand for stor hyllest. Han døde imidlertid kun fire måneder etter sin ankomst, én måned før sin store motstander, Jean-Jacques Rousseau. Voltaires siste brev er datert til 26. mai 1778, kun fire dager før han døde, og var en lykkeønskning til sønnen til én av de mange han hadde forsvart mot rettssystemet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.