[go: up one dir, main page]

Levanten m.m.
Under Romerriket refererte Orienten til de av rikets provinser som lå ved Middelhavets østkyst i Levanten. Regionen ble ansett som den østlige delen av en sammenhengende kultursfære sentrert rundt Middelhavet. Se også østromerske rike.
Levanten m.m.
Av .

Orienten er en betegnelse på landene i øst, der sola stiger opp. Motsatsen til Orienten er Oksidenten (Vesten, «der sola går ned»).

Faktaboks

Uttale
oriˈenten
Etymologi
av latin oriens, presens partisipp av oriri, ‘stå opp’

Den geografiske definisjonen av Orienten har vært vag og skiftende. I antikken viste begrepet til de østre kystene av Middelhavet, men senere har betydningen flyttet seg og ekspandert både øst- og vestover. Sentralt for begrepet har vært dets eurosentriske referansepunkt, altså at Orienten ble definert fra Europa og i høy grad som Europas eller Vestens motsats.

Geografisk innhold i begrepet

Orienten
På 1500- og 1600-tallet begynte europeiske kolonimakter å ekspandere østover mot India, Sør-Kina-havet og det mytiske Kina. Med dette utvidet Orientens betydningsinnhold seg østover. Kart over Asia av den nederlandske kartografen Willem Blaeu, 1635. På kartet er det tegnet inn eksotiske dyr og mennesker. Det indiske hav kalles på kartet Oceanus Orientalis.
Av .

Under Romerriket refererte Orienten (Dioecesis Orientis) til de av rikets provinser som lå ved Middelhavets østkyst i Levanten – en betegnelse som i likhet med Orienten er en referanse til retningen der sola står opp. Regionen ble ansett som den østlige delen av en sammenhengende kultursfære sentrert rundt Middelhavet.

På 600-tallet evt. kom islam til regionen med de arabiske erobringene av Midtøsten og Nord-Afrika. Orienten ble etter hvert ensbetydende med islam, og som en motsats til det kristne «vest», kom begrepet med tiden til å omfatte hele Midtøsten, samt det muslimske Nord-Afrika så langt vest som til Atlanterhavet. Orienten favnet gjerne også Det osmanske riket, der den kristne befolkningen var i majoritet, men hvor herskerne bekjente seg til islam.

På 1500- og 1600-tallet begynte europeiske kolonimakter å ekspandere østover mot India, Sør-Kina-havet og det mytiske Kina. Med dette utvidet Orientens betydningsinnhold seg østover, og innen begynnelsen av 1900-tallet hadde forestillinger om Øst- og Sørøst-Asia erstattet islam som essensen i det orientalske.

Kulturelt innhold i begrepet

Orientekspressen
Begrepet Orienten er kjent blant annet fra Orientekspressen, toget mellom Paris/London og Konstantinopel (Istanbul). Reklameplakat for Orientekspressen fra 1888.

Orienten kan sies å ha vært mer en idé enn en region. Som definert fra Vesten, har Orienten fungert som en motpol til Vestens selvbilde. Europeiske tenkere og oppdagelsesreisende portretterte Orienten og dens innbyggere som mystiske, fellesskapsorienterte og irrasjonelle, og dermed som et vrengebilde av Vestens selvforståelse som individualistisk, vitenskapelig og framfor alt rasjonell.

I sin epokegjørende bok Orientalismen fra 1978 hevdet den palestinsk-amerikanske professoren Edward Said at både Orienten og dens motpol Oksidenten er vestlige forestillinger – en «imaginær geografi» basert på maktstrukturer og uten rot i virkeligheten. Blant annet på grunn av dette har betegnelsen Orienten i høy grad falt ut av bruk både i akademia og i dagligtalen. Betegnelsens adjektivform brukes imidlertid fremdeles i enkelte sammenhenger, da gjerne fortsatt for å illudere noe fjernt og eksotisk, som for eksempel «orientalske tepper».

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lewis, Martin W. & Wigen, Kären E. (1997). The Myth of Continents. A Critique of Metageography. University of California Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg