Statsminister Begin ønsket ikke å trekke Israel ut av Gaza eller Vestbredden som del av en fredsløsning for Midtøsten, noe som var det opprinnelige egyptiske kravet, men var rede til å gi tilbake Sinai for å oppnå fred med Egypt. For president Sadat, som hele tiden hadde knyttet forhandlingene til en løsning også på Palestina-spørsmålet, var det viktigste å få tilbake Sinai. Dette ble dermed grunnlaget for en løsning.
Fredsavtalen ble undertegnet i Washington 26. mars 1979. Den understreket behovet for en «rettferdig, omfattende og varig fred» («just, comprehensive and lasting peace»), i tråd med FN-resolusjonene 242 og 338. Avtalen la opp til en tilbaketrekking av alle israelske styrker så vel som sivile fra Sinai, og gjenopprettelse av egyptisk suverenitet der. Dette skulle skje ved hjelp av en FN-styrke som skulle overvåke en buffersone mellom de to landene øst i Sinai, på grensen til Israel. Egyptisk militær tilstedeværelse på Sinai ble regulert, og området delt inn i soner (A til D), med presis angivelse av tillatt tilstedeværelse. FN-styrken skulle patruljere D-sonen, nærmest Israel.
Blant de vanskeligste forhandlingspunktene var de jødiske bosettingene i Sinai, som Begin i utgangspunktet ikke ville oppgi, men som Sadat krevde skulle fraflyttes; et krav Egypt fikk gjennomslag for. Nedlegging av bosettingene, med om lag 7000 innbyggere, ble møtt med motstand fra bosettingskretser i Israel, og den siste av disse, Yamit, måtte evakueres ved hjelp av tvang fra det israelske forsvaret i april 1982, før tilbakeleveringen av Sinai til Egypt skulle fullføres. Mens Egypt gjennom de inngåtte avtalene fikk tilbake Sinai og kontrollen over kanalsonen, anså kritikere i Israel at landet derved oppga militærstrategisk dybde overfor den største arabiske staten, som inntil da hadde vært en fiende. Også elektroniske varslingssystemer utplassert på halvøya måtte derved oppgis. Israel fikk derimot garantier for fri ferdsel av skip i Akababukta og Tiranstredet, samt tilgang til bruk av Suezkanalen. Samtidig overga Israel kontrollen over oljeinstallasjoner på egyptisk territorium; under okkupasjonen hadde disse forsynt det israelske markedet.
Støtten til fredsavtalen i Israel var stor. Forut for undertegningen ble den godkjent i Knesset, med 95 stemmer for og 18 mot. Fredsprosessen, og -avtalen, møtte større motstand i Egypt, men bidro til at de høye kostnadene forbundet med en militær trussel fra Israel kunne reduseres. Bortfallet av økonomisk støtte fra andre arabiske land ble oppveid av ny økonomisk bistand fra USA – som også Israel mottok. Motstanden mot Sadats besøk til Jerusalem, Camp David-prosessen og den påfølgende fredsavtalen var særlig bunnet i at Egypt derved brøt med den arabiske verden og svekket en samlet forhandlingsposisjon vis-à-vis Israel – og dets støttespillere – i Palestina-spørsmålet og Midtøsten-konflikten. Motstanderne ønsket å følge sporet med en ny internasjonal konferanse for å legge press på Israel – og på Vesten, slik også president Carter hadde lagt opp til. Dermed mente kritikerne at Egypt hadde forspilt en mulighet for å finne en løsning for regionen, basert på FN-resolusjon 242, med full israelsk tilbaketrekking fra områdene okkupert i 1967.
Forhandlinger om gjennomføring av fredsavtalen fulgte etter selve inngåelsen. En av de viktigste forutsetningene for gjennomføring – og overvåking – var etablering av en internasjonal fredsstyrke satt inn i den definerte buffersonen, som skulle skille partenes militære styrker fra hverandre. Fredsavtalen forutsatte innsetting av en FN-styrke, men på grunn av den politiske situasjonen i Sikkerhetsrådet lot ikke dette seg gjennomføre. Egypt, Israel og USA etablerte derfor i fellesskap en tredjeparts styrke, Multinational Force and Observers (MFO), forankret i en egen protokoll inngått 3. august 1981, med størst innslag av amerikanske styrker – og med norsk deltakelse og ledelse. Første del av den israelske tilbaketrekkingen tok til 25. mai 1979, og ble fullført 25. januar 1980. Andre og siste del var fullført 25. april 1982, da også MFO var på plass under sin sjef, generalløytnant Fredrik Bull-Hansen, for å begynne sin overvåking.
Etter tilbakeleveringen i mai 1982 fortsatte tautrekking om byen Taba, som begge landene gjorde krav på, og hvis status ikke var blitt avklart under Camp David-forhandlingene. Kontrollen over Taba ble i 1988 overdratt Egypt etter en internasjonal kjennelse.
Fredsprosessen førte til en formell normalisering av forholdet mellom Egypt og Israel, med åpning av grenser, utveksling av ambassadører (1980), turisme og handel, men omfanget av samkvemmet forble lavt, og forholdet ble betegnet som en «kald fred». Forholdet ble forverret etter Israels invasjon av Libanon i 1982. Egypts alenegang ble fordømt i den arabiske verden, og landet ble langt på vei isolert i perioden 1979–1989.
Anwar al-Sadat ble myrdet av egyptiske islamister i oktober 1981, blant annet som følge av den ensidige fredsinngåelsen med Israel, og ble etterfulgt av Hosni Mubarak, som forpliktet seg til å overholde fredsavtalen. Som følge av opprøret i Egypt i 2011, som del av Den arabiske våren, ble Mubarak avsatt og Det muslimske brorskap kom til makten. Dette førte til usikkerhet knyttet til fredsavtalen, som imidlertid ikke ble sagt opp. Deretter ble president Mohamed Morsi fra brorskapet fjernet av den militære ledelsen i Egypt, som sto fast ved fredsavtalen. Det samme har den nye presidenten, Abdel Fattah al-Sisi gjort. Han har også etablert et militært samarbeid med Israel i kampen mot radikale islamister i terrorgruppen Wilayat Sinai, som er tilknyttet Den islamske staten (IS).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.