Arktis

Den sentrale del av Arktis er polbassenget, som sammen med randhavene vanligvis kalles Polhavet. Det kan betraktes som en nordlig fortsettelse av Atlanterhavet, og er et arktisk «Middelhav» mellom det amerikanske og det eurasiatiske kontinentet. Derimot har Polhavet forbindelse med Stillehavet bare gjennom det cirka 100 kilometer brede og meget grunne Beringstredet. Selve polbassenget ble først nøyere kjent i løpet av 1960- og 1970-årene.

Vi vet nå at det ikke, som tidligere antatt, dreier seg om et eneste stort bekken, med dybder på 4000–5000 meter. Oppbygningen er langt mer komplisert. Blant annet løper det en svær undersjøisk fjellkjede, Lomonosovryggen, fra området nord for Novosibirskije Ostrova (Nysibirøyene) tvers over polbassenget mot Grønland.

Fra dybder på omkring 4000 meter under havet hever bunnen seg til 2000–3000 meter under havet og deler polbassenget i to deler, som hver har sitt særpreg; det amerasiatiske og det eurasiatiske bassenget. I området nord for Svalbard er det målt dybder på over 5000 meter under havet (Fram-dypet), mens dybden på selve polpunktet er om lag 4000 meter.

Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav, hvor bunnen utgjøres av den såkalte kontinentalsokkel: Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Barentshavet er, bortsett fra mindre partier, grunnere enn 400 meter. Den sørvestligste del er isfri hele året. Også i Karahavet holder dybden seg stort sett langt mindre enn 400 meter. Drivisen er gjerne tett i dette havområde og skaper vanskeligheter for skipsfarten.

Fortsetter vi østover, kommer vi til de enda grunnere randhavene: Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Dybdene er ikke over 200 meter, og kontinentalsokkelen er på sine steder opptil 700 kilometer bred. Nord for Alaska og tilstøtende deler av Canada ligger Beauforthavet. Her er kontinentalsokkelen langt smalere, og dybden over store områder betydelig større enn i de andre randhavene. De store øyene i det kanadiske polararkipel er skilt av sund som leder sørover og østover, dels til Hudson Bay, dels til Baffinbukta og Davisstredet vest for Grønland, beryktede farvann i forbindelse med de mange forsøkene på å seile gjennom Nordvestpassasjen (se ekspedisjoner i Arktis).

Nord for fastlands-Norge ligger Svalbard, som omfatter Spitsbergen med nærliggende øyer, samt Bjørnøya, Hopen, Kong Karls Land og Kvitøya. Lenger øst finner vi Frans Josef Land, en samling større og mindre øyer, som er helt eller delvis dekket av breer. Sør for dette øyriket ligger Novaja Semlja, som hovedsakelig består av to store øyer, skilt fra hverandre ved et meget smalt strede. Den sørlige øya er forholdsvis lav og flat; den nordlige atskillig høyere, med store nedisede områder.

Nord for Mys Tsjeljuskin (Kapp Tsjeljuskin), det nordligste punkt på det eurasiatiske kontinent, ligger Severnaja Semlja, oppdelt i tre store og flere mindre øyer. Store brekapper er også her et fremtredende trekk ved landskapet. Nordøst for Lenadeltaet, mellom Laptevhavet og Øst-Sibirhavet, kommer vi til Novosibirskije Ostrova, som består av tre hovedøyer, alle relativt lave.

De østligste av de russiske arktiske øyer er Ostrov Vrangelja (Wrangeløya) og den vesle Ostrov Gerald (Heraldøya). Den russiske fastlandskysten fra Kvitsjøen til Beringstredet består hovedsakelig av lavt tundraland. Fjell av betydning finnes bare enkelte steder, først og fremst på Tajmyr og i områdene øst for Lena og øst for Omolon-elven.

Også de arktiske kyststrøkene av det nordamerikanske kontinent er stort sett relativt lavtliggende tundra. Hudson Bay danner her en mektig, men meget grunn innbuktning i øst. Det kanadiske polararkipel omfatter en lang rekke øyer; de største er: Baffin Island, Victoria Island, Ellesmere Island, Banks Island, Devon Island, Melville Island, Prince of Wales Island og Axel Heiberg Island.

Flere av øyene er innskåret av dype fjorder, og særlig mot øst er fjellrike og bredekte områder karakteristisk for landskapet. Det høyeste fjellet, Barbeau Peak (2616 meter over havet), finner vi langt nord på Ellesmere Island. Grønland er det polarland som når lengst mot nord. En liten øy ved nordkysten, Kaffeklubben Ø, på 83° 40ʹ n.br., er det nordligste landområdet på Jorden.

Omkring 85 prosent av Grønland er dekket av en enorm innlandsis. Noe lenger øst, på 71° n.br., ligger Jan Mayen. Vulkanen Beerenberg (2272 meter over havet), setter sitt preg på hele øya.

Det sentrale Arktis er et dyphavsbasseng som har fått sin nåværende form siden begynnelsen av tertiærtiden (65 millioner år siden). Det består av et østlig basseng, det eurasiske, hvor det nå foregår havbunnsspredning langs en undersjøisk, vulkansk spaltesone. Den fortsetter sørover gjennom Nansenstredet, hvor den ligger rett utenfor Svalbard.

Det eurasiske bassenget begrenses av en undersjøisk terskel mot det kanadiske bassenget, hvor havbunnsspredningen har opphørt. Mange steder finnes rester av eldre, kontinental jordskorpe og kompliserte forkastningssystemer innenfor dette bassenget.

Kontinentene rundt det arktiske havet har brede kontinentalsokler med avsetningsbergarter fra Jordens mellomalder (250–65 millioner år siden) og nyere tid (<65 millioner år siden). Mange steder er det funnet store mengder olje og gass.

Skandinavia, Grønland og det østlige Canada er gamle urkontinenter som en gang hang sammen. De består av sterkt omdannede bergarter fra urtiden (>600 millioner år siden), med yngre fjellkjeder fra oldtiden (600–250 millioner år) langs randene mot Ishavet og Nord-Atlanteren. Landet øst for Mackenzie River og Alaska tilhører den unge Kordillerefjellkjeden.

I asiatisk Arktis ligger Uralfjellene med avsetningsbergarter fra oldtiden. Den fortsetter nordover til Novaja Zemlja, Tajmyr og Severnaja Zemlja. Øst for elven Lena til Tsjukotka består landet av fjellkjeder fra Jordens mellomalder og helt i øst – ved Beringhavet – fra Jordens nyere tid.

Mellom disse fjellkjedene i det nordlige Russland, Sibir og det nordvestlige Canada er gamle urkontinenter dekket med mange kilometer tykke, flatliggende lag av avsetningsbergarter fra alle aldre; fra sen oldtid til nyere tid.

Svalbard og det nordøstlige hjørnet av Grønland er geologisk mangfoldig og innehar en nøkkelstilling mellom vestlig og østlig Arktis.

Island og Jan Mayen er unge vulkanøyer som oppstod under den atlantiske havbunnsspredningen.

Istidene, fra for to millioner til 10 000 år siden, har formet det arktiske landskapet vesentlig. Fjorder er typiske landskapsformer skapt av isbreer. Ismassene presset landområdene ned, og mange steder stiger landet fremdeles opp av havet etter at presset er blitt borte. Innlandsisen akkumulerte imidlertid så mye vann at havnivået var mye lavere enn i dag. Slik kunne blant annet dyr og mennesker vandre på tørt land over Beringstredet til Amerika i slutten av istiden.

Store deler av de arktiske landområdene er ubebodde, og folketettheten i de bebodde strøkene er liten. Den innfødte befolkningen viser mange felles trekk og det opprinnelige livsgrunnlaget er jakt, fangst og fiske.

I den eurasiske delen av Arktis lever mange av reindrift, dels som halvnomader med reinhjorder. Meget få har i dag en helnomadisk livsstil. Livsmønsteret har nok endret seg til dels radikalt etter hvert som folk sørfra er flyttet inn. Nye former for virksomhet er blitt satt i gang og naturmiljøet er stedvis påvirket av industriell virksomhet.

På begge sider av Urals nordlige utløpere og på Tajmyr bor samodiske (nenetsere, enetsere, nganasanere), finske (komiere) og ugriske folkeslag (khantiere). Lenger østover bor tyrkiske (jakutere, dolganere), tungusiske (evenkere, evenere) og paleo-asiatiske folkeslag (jukagirere, tsjuktsjere, korjakere). Disse teller til sammen omkring 850 000 mennesker; mange av dem holder imidlertid til sør for det vi egentlig regner som Arktis.

Nord-Amerikas arktiske strøk og Grønland er bebodd av inuitter, som nok er det mest utpregede polarfolket. De snakker en rekke beslektede dialekter og kom sannsynligvis en gang over Beringstredet fra Asia mot slutten av istiden. De teller i dag cirka 150 000 mennesker.

I det nordlige Alaska og langs en sone fra Mackenzie-deltaområdet til sørlige deler av Hudson Bay i Canada bor også urfolk tilhørende den atabaskiske gruppen (Na'Dene) i subarktiske strøk. Innslaget av fast bosatt hvit befolkning i Arktis har økt betydelig, spesielt i den russiske delen. Det dreier seg i stor utstrekning om folk som er ansatt i oljeproduksjon, gruver og beslektede industrielle anlegg, infrastruktur, statsadministrasjon og på militære anlegg, handelsstasjoner og vitenskapelige stasjoner.

I tillegg kommer de som midlertidig er opptatt med petroleums- og andre ressursundersøkelser. Olje- og gassforekomster blir utnyttet, og mange flere er påvist, både i russiske og amerikansk del av Arktis. Dette har ført til konflikter om bruken av naturressursene – spesielt med de fastboende. Store tundraområder og vassdrag er til dels ødelagt gjennom trafikk på barmark og forurensing i forbindelse med oljeleting og gruvedrift.

I Russland er det anlagt flere havnebyer og en rekke stasjoner langs Nordøstpassasjen. Denne såkalte nordlige sjøruten blir holdt åpen en stor del av året, til dels ved hjelp av svære isbrytere, enkelte drevet med atomkraft. Målet er å kunne nå havnene i nord med skip året rundt.

Helt til årene etter første verdenskrig var store deler av Arktis ingenmannsland. Ved en traktat som ble undertegnet i Paris den 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925 ble Norge tildelt overhøyhet over Svalbard, og 8. mai 1929 ble Jan Mayen lagt inn under Norge.

Nordmenn hadde i lang tid hatt fangstaktivitet på Grønland, og i 1931 foretok Hallvard Devold en privat okkupasjon av Eirik Raudes Land på Nordøst-Grønland. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske regjering. Danskene klaget imidlertid saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, og i 1933 ble Danmark tilkjent suvereniteten over Grønland (se Grønlandssaken).

I Canada ble det allerede i 1907 fremsatt forslag om en kanadisk sektor, men en offisiell innlemmelse av sektoren ble først vedtatt av senatet i 1925. Den begrenses i vest av meridianen 141° v.l., mot øst av 60° v.l. og delvis av en linje gjennom farvannene mellom Grønland og det kanadiske polar-arkipel, mens sektoren vest for 141° v.l. til Beringstredet er forbeholdt USA.

Sovjetunionen erklærte i 1926 å ha overhøyhet over alt land i sektoren mellom meridianene 32° 04ʹ ø.l. og 168° 50ʹ v.l. Dermed falt områdene ved Ostrov Viktorija og Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), hvor nordmenn hadde fangstinteresser, innenfor den sovjetiske (nå russisk) sektor.

• Ekspedisjoner i Arktis
• Klima i Arktis
• Dyreliv Arktis
• Planteliv i Arktis

• National Science Foundations nettsider
• Norsk Polarinstitutts nettsider

• Barr, Susan: Norway's polar territories, 1987, isbn 82-03-15689-4
• Berg, Kåre: Polarheltene : norske pionerer i Arktis og Antarktis, 2003, isbn 82-7694-124-9
• Berg, Roald: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 2, 1995, isbn 82-00-22394-9
• Dowdeswell, Julian A. & Michael J. Hambrey: Islands of the Arctic, 2002, isbn 0-521-81333-6
• Hansson, Rasmus: Norge og polarområdene, 1998, isbn 82-7177-498-0
• Holland, Clive: Arctic exploration and development, c. 500 B.C. to 1915, 1994, isbn 0-8240-7648-6
• Kirwan, Laurence P.: A history of polar exploration, 1962
• Nuttall, Mark & Callaghan, Terry V., red.: The Arctic : environment, people, policy, 2000, isbn 90-5823-087-2
• Stonehouse, Bernard: North Pole, South Pole : a guide to the ecology and resources of the Arctic and Antarctic, 1990, isbn 1-85375-056-5
• Sugden, David: Arctic and Antarctic : a modern geographical synthesis, 1982, isbn 0-631-13085-3
• Swaney, Deanna: The Arctic, 1999 (Lonely planet), isbn 0-86442-665-8
• Vaughan, Richard: The Arctic : a history, 1994, isbn 0-7509-2256-7