Improvisasjon

I denne artikkelen knytter jeg improvisasjonsbegrepet til praksis i arbeidsorganisasjoner. Jeg viser hvordan improvisasjon henger sammen med god yrkesutøvelse og diskuterer ved hjelp av handlingsteori hvordan man i det daglige arbeidet kan utvikle ferdigheter i improvisasjon. Jeg drøfter de mest hyppige rasjonalene for anvendelse av improvisasjon som kommer fram i den tverrfaglige litteraturen, og viser hvordan disse rasjonalene også har gyldighet for arbeidsorganisasjoner. Improvisasjonens problematiske legitimitet blir diskutert med utgangspunkt i den sterke posisjon forestillingen om organisasjonen som produksjonsmaskin har oppnådd. Jeg viser at improvisasjon er en nødvendighet for å løse problemer planer ikke gir svar på, men at improvisasjon også kan være planlagt og et bevisst valg for kunnskapsutvikling og innovasjon. Improvisasjon kan imidlertid også være en trussel mot virksomheters effektivitet og kvalitet og ansattes sikkerhet. For å unngå dysfunksjonelle effekter og øke sannsynligheten for at improvisasjon bidrar konstruktivt til problemløsning og kunnskapsutvikling, hevder jeg at det er viktig å (1) skille mellom unike og standardbaserte praksissoner, (2) trene i bruk av improvisasjon, (3) akseptere at improvisasjon både er en problemløsende, uunngåelig og potensielt truende aktivitet i arbeidsorganisasjoner.