psykoanalyse

I 1880-årene oppdaget den østerrikske legen Josef Breuer at såkalte hysteriske symptomer kan bero på traumatiske opplevelser som virker «ubevisst». Ved utspørring i hypnose kan det lykkes å få pasienten til å huske tidligere glemte opplevelser, avreagere fortrengte følelser og ved en slik «renselse» (katarsis) bli kvitt symptomene.

Breuers arbeid ble videreført av Sigmund Freud. Han oppga hypnosen som et altfor utilstrekkelig hjelpemiddel og forsøkte i stedet ved energisk påvirkning i våken tilstand å få pasientene til å huske de sykdomsvekkende inntrykkene. Under disse forsøkene merket han at det gjorde seg gjeldende en tydelig motstand mot å erindre. Han kom fram til at denne motstanden skyldes erindringens traumatiske karakter, og at det var den samme kraft som ytret seg i motstanden, som i sin tid hadde ført til at inntrykkene var blitt glemt. Denne aktive glemsel kalte Freud fortrengning. Han oppfattet fortrengningen som en følge av en konflikt som ikke blir avgjort på normal måte ved bevisste valg.

Det fortrengte beholder hele sin energi (via cathexis), men kan, fordi det på terskelen til bevisstheten finnes forsvarsmekanismer, bare gjøre seg gjeldende ad omveier. Det antas at de nevrotiske symptomene blir produsert i samspillet mellom det fortrengte og de fortrengende krefter. Læren om fortrengningen ble kjernen i Freuds nye oppfatning. Målet for behandlingen av nevrotiske sykdommer ble å oppløse de sykdomsvekkende fortrengninger og erstatte dem med bevisste avgjørelser og friheten som ligger i å kjenne seg selv og sine mønstre.

For å nå dette målet utformet Freud en helt ny metode som han selv kalte psykoanalyse, og hvor grunnprinsippet er de frie assosiasjoner. I analytikerens nærvær skal pasienten (analysanden) så fritt som mulig «la tankene løpe» og fortelle om «innfallene» som melder seg uten hensyn til om de synes dumme, uanstendige, uhøflige eller lignende. Pasienten ligger på ryggen, ofte på en divan, med terapeuten sittende bak, utenfor synsvidde. En særlig betydning har det materialet analysandene bringer i forbindelse med drømmene sine. Avgjørende for analysen er de følelsene som utløses under behandlingen. Analysanden retter sterke, følelsesmessige reaksjoner mot analytikeren, reaksjoner som synes å ha ligget latent helt fra barneårene og er i slekt med følelser knyttet til foreldrene. I denne overføringen kommer glemte barndomskonflikter og følelsesreaksjoner for en dag. Behandlingen av overføringen ble for Freud etter hvert det sentrale i den analytiske metode.

Mange analytikere bruker ennå teknikken som ble utarbeidet av Freud, mens andre har modifisert metoden, til dels meget radikalt. Freud selv utvidet psykoanalysens anvendelsesområde til å omfatte angstnevrose, angsthysteri (fobier), tvangsnevrose og flere andre tilstander. Senere er også andre former, som forskjellige karakterforstyrrelser og tilpasningsvansker, trukket inn. En dyperegående behandling tar svært lang tid, ofte mange år, og fører ikke alltid frem. Psykoanalytisk teknikk inngår i flere behandlingsmetoder, og må ansees som grunnleggende for moderne psykoterapi.

Anvendelsen av den nye metoden gav erfaringer som fikk vesentlig betydning for forståelsen av den normale psykologiske utvikling. Ved siden av læren om det ubevisste er læren om den tidlige barndoms betydning for senere opplevelser og atferd den mest sentrale. «Glemte» barndomskonflikter virker ubevisst hos mennesker, og bestemmer i høy grad reaksjonene senere i livet.

Utformingen av Freuds teorier ble bestemt av hans oppfatning av seksualdriftenes dominerende rolle for psyken. Seksualdriftens energi kalte han libido, og dette begrepet ble sentralt i videre psykoanalytisk teoridannelse. Hos barn ytrer libido seg gjennom lystopplevelser i tilknytning til såkalte erogene soner. Det skjer en utvikling gjennom de såkalte orale, anale, falliske, latente og genitale stadier frem til puberteten (se barneseksualitet). I det falliske stadium antas barnets libido å inngå i bestemte tilknytninger til foreldrene. Særlig betydning i denne forbindelse har det såkalte ødipuskompleks og dermed det sammenhengende kastrasjonskompleks, som begge spiller stor rolle i psykoanalytisk teori. Disse komplekser forårsaker sterk ambivalens i barnets følelser overfor foreldrene. Barnets driftsliv blir mer eller mindre undertrykt ettersom det må tilpasse seg samfunnets krav. I kampen mellom de undertrykkende krefter og de opprinnelige driftstendenser formes personligheten. En vesentlig faktor her er evnen til å sublimere, det vil si bruke driftsenergien for andre, «høyere» mål. Hos nevrotikeren hindres sublimeringen av tidlige, sterke fortrengninger.

Med tiden gjennomgikk Freuds lære mange forandringer. Til å begynne med regnet han med to hovedgrupper av drifter: seksualdriftene og jegdriftene (eller selvoppholdelsesdriftene). Senere ble han overbevist om at aggresjonen er av langt mer fundamental betydning enn han tidligere hadde antatt. Han innførte en ny inndeling av grunndriftene, på den ene side seksualdriften i videste forstand, eros, på den annen side dødsdriften, thanatos. I sine senere skrifter opererer han også med en mer differensiert oppfatning av sjelslivets struktur. Han skjelner mellom jeg (ego), den bevisst oppfattende, velgende og handlende instans, superego, bæreren av samvittigheten, og id, den dunkle, utilgjengelige, driftsbestemte del av personligheten.

Mens mange analytikere ennå holder temmelig dogmatisk fast på Freuds teorier, har andre et mer eller mindre avvikende syn. Mange teoretiske bidrag er også kommet til. Et par av Freuds mest kjente tidlige elever, Alfred Adler og Carl Gustav Jung, brøt med Freud etter en tids samarbeid og dannet egne «retninger», individualpsykologien og den analytiske psykologien. De såkalte neo-freudianere (for eksempel Karen Horney og Erich Fromm) bygde på Freuds grunnsyn, men hadde flere avvikende synspunkter. De la blant annet mindre vekt på biologiske (instinktive) og større vekt på sosiale faktorer i den psykologiske utvikling. Et viktig bidrag var også Anna Freuds påvisning av en rekke forsvars- og avvergingsmekanismer som er viktige i nevrosedannelse og karakterutvikling (for eksempel reaksjonsdannelse, projeksjon, fiksering og regresjon).

I moderne psykoanalytisk teori er det lagt mindre vekt på ødipuskonflikten som avgjørende for karakterdannelsen, mens preødipale konflikter og egoutviklingen er tillagt større vekt. Sentrale teoretikere er Margaret Mahler (1897–1985), som særlig er opptatt av utviklingen fra mor-barn-symbiose til autonomi, og Heinz Kohut (1913–1981), som er opptatt av selvutviklingen og de narsissistiske konflikter. Den franske analytiker Jacques-Marie Lacans arbeider danner utgangspunkt for en dekonstruktivistisk postmodernistisk retning innen moderne psykoanalytisk teori.

Freud har langt på vei grunnlagt moderne psykoterapi og personlighetsteori. Imidlertid har kun deler av hans teorier funnet empirisk støtte. Læren om det ubevisste og betydningen av det emosjonelle klima mellom terapeut og klient er muligens hans viktigste bidrag til psykologien.

Internationale Psychoanalytische Vereinigung (IPV) ble stiftet av Sigmund Freud og Carl Gustav Jung i 1910. Etter hvert har denne foreningen fått lokale grupper i mange land, også de skandinaviske. Medlemmene av IPV må fylle bestemte krav til utdannelse. Blant annet må kandidaten selv underkaste seg en psykoanalytisk behandling (læreanalyse).

Psykiatere og kliniske psykologer kan i Norge utdanne seg til psykoanalytikere (Norsk psykoanalytisk institutt). Utdannelsen består av en fireårig teoretisk utdannelse på kveldstid samt et skriftlig teoretisk arbeid. Dessuten må kandidatene gjennomføre og få godkjent to analyser under veiledning. Det kreves også at kandidatene har gått i egenbetalt psykoanalyse, og at denne er avsluttet i gjensidig forståelse med analysator.

Psykoanalysen har hatt stor betydning for psykoterapien og synet på nervøse lidelser. Den har også hatt stor innflytelse for synet på barneoppdragelsen, pedagogikken, i litteraturen, og i diskusjonen om moral, religion og kunst.

• Sigmund Freud
• psykiatriens historie
• psykoanalytisk psykoterapi

• Om psykoanalyse hos forskning.no

• Alnæs, Randolf: Psykoanalyse : mellom psykiatri og psykologi, 1996, isbn 82-7634-040-7