okkupasjon

I folkeretten har okkupasjon flere betydninger. Oftest siktes det til militær okkupasjon under krig (latin occupatio bellica), altså besettelse av en fiendtlig stats område. Okkupasjon er regulert både av Landkrigsreglementet i 4. Haagkonvensjon av 1907 og tredje Genèvekonvensjon av 1949. Et område som faktisk befinner seg under en fiendtlig hærs kontroll, er under okkupasjon dersom kontrollen er noenlunde veletablert. Okkupasjon betegner likevel bare en midlertidig tilstand, og er derfor noe annet enn varig erobring (anneksjon). Okkupanten har ikke rett til å annektere det okkuperte område. Han må også avstå fra å gjennomtvinge andre «nyordninger» enn dem krigføringen nødvendiggjør. Han skal respektere landets lover dersom det ikke foreligger «absolutte hindringer». Samtidig påhviler det befolkningen en viss lydighetsplikt overfor okkupanten.

Tidligere skilte man mellom militær okkupasjon under krig og i fredstid (latin occupatio pacifica). I dag gjelder krigens folkerett i alle tilfeller av okkupasjon, selv om okkupanten ikke møter noen militær motstand (jevnfør fellesartikkel 2 til Genèvekonvensjonene).

Okkupasjon av herreløst land (latin terra nullius) anerkjennes i folkeretten som tilstrekkelig grunnlag for erverv av suverenitet over vedkommende område. Det er selvsagt i og for seg ikke behov for et militært styrkeoppbud her, men det må kreves at okkupasjonen er effektiv, det vil si at staten utøver en viss faktisk rådighet over området. Hvor mye som her skal til, er tvilsomt, blant annet fordi Den internasjonale domstol i Haag i 1933, i forbindelse med Grønlandssaken, fastslo at den temmelig sparsomme danske myndighetsutøvelsen over Øst-Grønland var tilstrekkelig til å avskjære okkupasjon fra andre lands (i dette tilfelle Norges) side. Beslutningen om okkupasjon av denne art må i det minste være truffet av det kompetente statsorgan, i Norge Kongen i statsråd. Det er altså ikke nok at en privatperson på egen hånd tar området i besittelse. Norge har gjort diverse okkupasjoner i Arktis og Antarktis ved kongelig resolusjon.

I privatretten kalles det okkupasjon når noen tilegner seg herreløst gods. Ved dette erverves i alminnelighet eiendomsretten. Det kan for eksempel være ting som den opprinnelige eieren har oppgitt sin rett til, eller ting som aldri har vært i privat eie (blant annet fisk og vilt). Men grunneieren har i alminnelighet enerett til den slags okkupasjon som skjer ved jakt og ferskvannsfiske.

• okkupasjon av fast eiendom
• anneksjon