devon

Perioden kom etter silur og ble fulgt av karbon. Devon kan deles inn i tre epoker: undre devon (419–393 millioner år), midtre devon (393–383 millioner år) og øvre devon (383–359 millioner år). Devon er en del av æraen paleozoikum.

Bergartene som ble dannet i løpet av devonperioden, utgjør devonsystemet. Det ble først definert i Devon og Cornwall i sørvestre England av britene Sir Roderick I. Murchison og Adam Sedgwick i 1839. Devonsystemet omfatter avleiringer avsatt både i hav, i innsjøer og på land. Store deler av den nordlige halvkule var et sammenhengende kontinent med ørkenforhold («Old Red»-kontinentet), og det ble mange steder dannet sandstein med karakteristisk rød farge.

Den siste delen av den kaledonske orogenese foregikk i tidlig og midtre devon, da et vestlig og et østlig kontinent kolliderte og reiste en mektig fjellkjede som det finnes rester av i Norge, Storbritannia, østlige Grønland og østkysten av Nord-Amerika. Steinsmelter krystalliserte på dypet til granitt og andre dypbergarter. Disse finner man i Skottland og langs østkysten av Nord-Amerika.

Landplanter begynte å bli vanlige i tidlig devon, og mot slutten av perioden kom de første skogene. De første insektene er kjent fra fossiler fra devonperioden, mens dyrelivet i havet var preget av koraller, brachiopoder (armfotinger), blekkspruter og sjøskorpioner. Virveldyrene utviklet seg med mange typer primitive fisker (cephalaspider, pteraspider, panserhaier, lungefisker og andre lobefinnede fisk).

I devon begynte tidlige amfibier, slik som Tiktaalik, Acanthostega og Ichthyostega, å utnytte landjorden, og tilpasset seg å puste i luft og bære vekten sin på land.

Mot slutten av devonperioden døde en rekke av de marine dyrene ut i en serie med utryddelser (se sein devon-utryddelsen). Særlig hardt gikk det ut over tabulate koraller, stromatoporider og andre grupper som bygde kalkrev.

I Norge finnes avsetninger særlig fra devonfeltene på Vestlandet, hvor felter med flere tusen meter tykke lag av konglomerat og sandstein danner tydelige landemerker (Lifjellet, Kvamhesten, Håsteinen, Hornelen). I Trøndelag er det flere devonfelter ute ved kysten (f.eks. Edøy, Ørlandet) og et lite felt ved Røragen øst for Røros. På Svalbard er det rikelig med bergarter fra devonperioden, og på Bjørnøya inneholder devonavleiringene steinkull.

De norske devonfeltene er for det meste dannet ved avleiring av sand og rullestein på elvesletter og elvevifter under avslutningen av den kaledonske fjellkjedefoldning. I Solund utenfor Sognefjorden er det også et lite vulkansk innslag i devonavleiringene.

• periode
• geologisk tidsregning
• sein devon-utryddelsen
• fossiler
• fossiler i Norge
• virveldyrenes evolusjon