toppskarv

Toppskarver er forholdsvis store fugler som normalt veier mellom 1,4 og 2,5 kg. Hunnen veier omtrent 300 g mindre enn hannen. Voksne fugler er svarte med grønn metallaktig glans, mens ungfugler er lysebrune, enkelte med lys buk. Halen og halsen er lang, og nebbet er kraftig med en krok på tuppen av overnebbet. Bena er svarte eller mørkebrune, med svømmehud mellom de fire tærne. Voksne toppskarver har en kraftig fjærkledd topp i hekketiden, og denne toppen kan sees hele året, men da i mindre omfang. Ellers er generelt toppskarven en spinklere fugl enn sine norske slektninger atlantisk storskarv og mellomskarv, og mangler lys flekk på låret.

Toppskarven hekker som regel i kolonier, som gjerne er i områder med steinrøyser og store steinblokker. Generelt liker ofte toppskarven å legge reiret skjult under steiner og liknende. Det hekker også en hel del toppskarver i fuglefjell sammen med andre sjøfugler, og da kan gjerne reirene ligge helt åpne. De to til fire eggene ruges i omtrent 30 dager, og ungene forlater reiret rundt 50 dager senere.

Toppskarvene hekker normalt første gang ved to til fire års alder, og den eldste kjente toppskarven var en fugl som ble ringmerket som unge i England og funnet død ved 30 års alder. Norges eldste kjente toppskarv ble litt over 21 år. Dødeligheten er høy det første året og bare rundt halvparten av ungene som blir flygedyktige overlever den første vinteren. Ved voksen alder overlever over 83 prosent av toppskarvene hvert år.

Toppskarver spiser primært fisk de fanger ved dykking i havet, og fuglene søker ofte næring forholdsvis kystnært og gjerne nær bunnen. Toppskarvene forekommer sjeldent så langt ute i havet at de ikke kan se land, og de forkommer sjeldent inne i fjordene. Over store deler av utbredelsområdet er sil og sild regnet som de viktigste næringskildene for toppskarver, og norske undersøkelser tyder på at lodde og ulike torskefisker også er viktige. Spesielt spiser toppskarvene sei i yngre aldersklasser i hekkeperioden i flere kolonier. Fuglene søker stort sett næring i tarebeltet, og forsvinner tareskogen viser undersøkelser at områdene blir mindre attraktive for toppskarvene.

I vinterperioden spiser toppskarvene det som er tilgjengelig av fisk i de områdene de oppholder seg. I perioder med mye uvær og dermed dårlige fiskeforhold har ofte mange toppskarver dårlig kondisjon, og i enkelte tilfeller blir også en hel del fugler funnet døde som følge av sult.

Den europeiske toppskarven er endemisk for Europa, og er oppdelt i en nordlig underart som forekommer langs Atlanterhavskysten fra Portugal til Kolahalvøya, inkludert Island. I Middelhavet og i Nord-Afrika forekommer det to underarter til, og det hekker toppskarver sør til Marokko samt i Svartehavet. Det hekker ikke toppskarv i Østersjøen, og arten er heller ikke påvist hekkende i Tyskland eller Danmark. I Sverige hekket det noen få par i Bohuslän fra 2004, men nylig er arten konstatert hekkende helt sør til naturreservatet på øya Hallands Väderö.

I Norge hekker det fra 2015 ett par på Stråholmsteinen ved Jomfruland. Videre vestover er det ikke påvist hekkende toppskarver før Lindesnes kommune. Her har det hekket toppskarv siden 1998, og det hekker også noen få par i Farsund. Fra Rogaland og helt til Varanger hekker det toppskarv regelmessig på egnete lokaliteter på ytre kyst. Nærhet til eksponerte havområder ser ut til å være viktig for toppskarven, som ikke hekker inne i fjorder eller i ferskvann. Toppskarvene er partielle trekkfugler over hele utbredelsesområdet, men fuglene unngår som regel å trekke over åpent hav. Som følge av dette var arten lenge en svært sjelden fugl for eksempel i Danmark, og det er aldri funnet en norsk ringmerket toppskarv på De britiske øyer. Det er til sammen 24 ringmerkingsfunn fra De britiske øyer til Norge, og dette er trolig fugler som er blitt ført over Nordsjøen av kraftige stormer. Som regel oppholder toppskarvene seg relativt nær hekkeområdet året rundt, men mange trekker, og fugler ringmerket i Finnmark har for eksempel blitt påtruffet sør til Trøndelag.

Nyeste bestandsestimat av toppskarv i Norge er fra 2015 og viser omtrent 28 000 par. Det har blitt registrert forholdsvis stor bestandsnedgang i enkelte kolonier, men totalt sett regnes toppskarvbestanden i Norge som relativt stabil. Toppskarven er en art som er spesielt utsatt for klimaendringer da ustabilt vær har vist seg å medføre stor dødelighet for fuglene som da får vanskeligheter med å drive aktivt matsøk.

• mellomskarv
• atlantisk storskarv
• skarver
• underart
• art

• Globalt utbredelseskart fra BirdLife International
• Artsdatabankens side om toppskarv

• Potts, George Richard; Coulson, John C. & Deans, I. R. (1980). Population Dynamics and Breeding Success of the Shag, Phalacrocorax aristotelis, on the Farne Islands, Northumberland. Journal of Animal Ecology, 49 (2), 465–484. doi:10.2307/4258