telegrafi

Fra tidlige tider har mennesker konstruert ulike systemer for å kommunisere over avstand. Dette var viktig for å kunne varsle om krig, invasjon eller andre katastrofer. De tidligste av disse systemene kunne overføre svært enkle meldinger ved vardebrann eller røyksignaler, senere ved signalflagg eller semafor. Under napoleonskrigene ble det bygget en optisk klaff-telegrafkjede blant annet langs kysten i Sør-Norge for varsling og beordring av kanonbåtflotiljen.

Den første som arbeidet med et telegrafisystem basert på elektrisk strøm var tyskeren Samuel Thomas von Sömmering (1809). Hans system baserte seg på elektrisk strøms spalting av vann. Med Hans Christian Ørsteds oppdagelse av elektrisk strøms magnetiske virkning i 1820, fremkom forskjellige forslag til elektromagnetiske telegrafsystemer, som blant annet fikk utførelse i en nåletelegraf. Denne var basert på strømmens innvirkning på en magnetnål, og som etter forbedringer av Carl Friedrich Gauss og Wilhelm Eduard Weber, senere Carl August von Steinheil, fremstod i praktisk brukbar modell i 1837. Etter samme prinsipp utviklet William Fothergill Cooke, først alene, så i samarbeid med Charles Wheatstone, omtrent samtidig forskjellige nåletelegrafapparater. En annen serie telegrafapparater, visertelegraf, ble utviklet av Cooke og Wheatstone rundt 1840.

Amerikaneren Samuel Finley Breese Morse fremstilte i 1835 en modell av en telegrafmottaker etter elektromagnetiske prinsipper – morsetelegrafen. Denne modellen har blitt benyttet helt frem til tidlig 2000-tallet. Da man opprettet det første telegrafsambandet i Norge (Kristiania–Drammen, 1855), valgte man morsetelegrafen.

Et telegrafikretsløp basert på overføring av elektrisk strøm består i sin enkleste form av en spenningskilde (batteri), et senderapparat og et mottakerapparat forbundet med ledning.

Nøkkelen, som sender morsetegnene, er en vektstang som beveges mellom to kontakter og setter den ene eller andre kontakten i forbindelse med linjen som er forbundet med vektstangen. Mottakerapparatet består av en hesteskoformet elektromagnet. Lagret over magneten ligger en vektarm (anker) av jern som holdes i hvilestilling av en spiralfjær.

Når nøkkelen trykkes ned, sluttes strømkretsen fra spenningskilde over nøkkel, linje, elektromagnet til jord og tilbake til spenningskildens annen pol. Elektromagneten tiltrekker ankeret med en magnetisk kraft som er større enn fjærkraften, og ankeret beveges mot magneten.

Ankeret har forbindelse med en skrivemekanisme som setter en prikk eller strek på en papirstrimmel som føres fortløpende forbi skrivemekanismen med jevn hastighet. Strømmens varighet gjennom elektromagneten avgjør om det skrives en prikk eller strek på papiret.

På grunn av telegraflinjens resistans og andre elektriske egenskaper avhengig av linjens art, må en slik telegrafforbindelse være forholdsvis kort. Ved innføring av overdrag, et relé som mottar tegnene og sender dem videre fra ny spenningskilde, kan lengden økes betraktelig.

Med etableringen av radioteknikken kunne meldingene formidles ved radiotelegrafi. Slike systemer kunne nå over lange avstander, eksempelvis til havs, og de ble svært viktige for mobile enheter innen forsvar og skipsfart. Inntil satellittkommunikasjon overtok var skipstelegrafisten med blant mannskapet på større skip. Innen amatørradiovirksomhet har også radiotelegrafi vært vanlig.

I telegrafalfabetet etter Morse angis hvordan de enkelte bokstaver og tall skal overføres som ulike sekvenser av korte og lange impulser («prikker og streker»), med et lite opphold mellom hvert tegn. Dyktige telegrafister kan klare å motta inntil omtrent 120 tegn i minuttet ved lytting.

Fastlagte prosedyrer er gitt i internasjonale reglementer, som for å opprette kontakt (CQ – seek you) og kvittere for mottak (RRR – received) eller andre forhold som gjentakelse, staving og tall. Lange meldinger kunne systematisk deles opp (fragmenteres), og eventuelt sendes separate veier, for å gi bedre kvalitet.

Dette var den første teletjenesten som ble etablert og kom til å strekke seg sammenhengende over mesteparten av verden. Telegrafverket, forløperen til Telenor, bygde ut telegrafitjenesten over hele Norge. Dette innebar blant annet utbygging av et omfattende landsdekkende telegrafinett. Det ble opprettet telegrafkontorer, i likhet med postkontorer, der publikum kunne levere inn sine telegrammer. Mottatte telegrammer ble brakt ut av egne telegrafbud. Opp imot 1970-årene var det vanlig ved særskilte anledninger å sende «festtelegrammer» skrevet ut på vakre blanketter.

Gammelt telegrafsystem ble fra 1940-årene gradvis utfaset av automatiske fjernskrivere, som både opprettholdt telegramtjenesten og ble tilbudt forretningsdrivende å få installert hos seg selv. Fjernskriverne kunne kalle opp sentraler for å bestille kontakt med en ønsket annen fjernskriver. Dette ble den manuelle telekstjenesten, som fra 1960-årene ble automatisert.

Med utbredelsen av datamaskiner og datanett kom de forskjellige systemene for elektronisk meldingsformidling fra 1960-årene, både internt i bedrifter og offentlige tjenester. Etter hvert har e-post blitt den dominerende arvtager etter telegramtjenesten.

• kommunikasjonsteknologi
• telegraf
• telegrafist
• optisk telegraf