[go: up one dir, main page]

Tomahawk kryssermissil
Et UGM-109 Tomahawk kryssermissil skutt ut fra en ubåt ødelegger et fly av typen North American A-5 Vigilante i en air burst på San Clemente Island utenfor kysten av California i USA som del av en test utført 1. april 1986. Stridshodet i dette missilet inneholder et militært sprengstoff basert på RDX (heksogen).
U.S. Navy.
Lisens: Falt i det fri

Sprengstoff er kjemiske stoffer eller stoffblandinger, i fast eller flytende form, som ved tilstrekkelig kraftig initiering kan detonere under utvikling av varme reaksjonsprodukter, hovedsakelig gasser. I motsetning til forbrenninger, er ikke sprengstoffer avhengig av luftens oksygen for deres funksjon.

De sivile anvendelsene av sprengstoffer er mangfoldige og varierte. Sprengstoff er et av menneskehetens primære hjelpemidler til å rydde og omforme naturlandskapet for bosetninger og bygge ut infrastruktur som vei, jernbane, tunneler, havner, kanaler, flyplasser og ledningsnett. Bruk av sprengstoff er også essensielt for å hente ut naturressurser som kull, petroleum, naturgass og mineraler.

I forsvarsteknologien er sprengstoffer typisk den aktive komponenten som gir moderne våpensystemer virkninger i militære mål. Flybomber, sprenggranater til artillerivåpen og stridshoder til missiler, rakettvåpen og torpedoer er alle basert på militære sprengstoffer. Såkalte plastiske sprengstoffer er formbare for hånd og har både militære og sivile bruksområder.

Sprengstoffer hører til den bredere klassen av eksplosiver. Blant disse er sprengstoffene såkalte høyeksplosiver fordi de kan detonere. Dette skiller seg fra krutt, som tilhører laveksplosivene fordi de reagerer gjennom deflagrasjon. I dag bruker man som regel uttrykket energetiske materialer for å vise til sprengstoffer, krutt og pyrotekniske stoffer ved hjelp av samme begrep.

Virkemåte

Ripple Rock-sprengningen
Sprengningen av undervannsfjellet Ripple Rock i sundet Seymour Narrows nær Vancouver i det vestlige Canada, utført 5. april 1958 ved hjelp av cirka 1270 tonn av sprengstoffet Nitramex 2H. Flere hundre tusen tonn stein ble sprengt vekk i det som da var den største sprengningen med konvensjonelt sprengstoff gjennomført på den vestlige halvkule. Fjellet hadde lenge utgjort en alvorlig trussel for skipstrafikken i området og forårsaket utallige ulykker. Nitramex 2H bestod av ammoniumnitrat (AN), natriumnitrat, ferrosilisium, TNT, dinitrotoluen og stearinsyre. Fordi blandingen er vanntiltrekkende, ble den pakket i 71500 vanntette blikkbokser (patronformede). Nitramex var en viktig forløper til de moderne, vannresistente AN-sprengstoffene som er i bruk i dag. Det ble utviklet av kjemikeren Cyril James Breza ved det amerikanske selskapet DuPont.
Ripple Rock-sprengningen
Gjengitt med tillatelse fra Hagley Museum and Library.

Den fundamentale virkningsmekanismen for sprengstoffer er en fenomenalt hurtig reaksjonsprosess kalt detonasjon. Her omsettes sprengstoffet i supersonisk hastighet på opp til tusenvis av meter per sekund ved hjelp av en sjokkbølge som passerer gjennom sprengstoffet og induserer kjemiske reaksjoner som er eksoterme (varmeavgivende). Den frigjorte energien opprettholder sjokkbølgen.

Som del av detonasjonsprosessen utvikles det lokalt et veldig høyt detonasjonstrykk. Dette overtrykket vil ha en knusende virkning på materialer som er plassert i en viss omkrets, såkalt brisant virkning. Trykket setter også i gang en sjokkbølge i omgivelsene, og denne vil ha fjernvirkninger ved sin forplantning gjennom luft, vann, jord eller fjellgrunn.

I tillegg til detonasjonstrykket, vil de varme reaksjonsproduktene fra detonasjonen, hovedsakelig gasser, utvide seg og utføre et mekanisk arbeid. På grunn av sjokktrykket og de ekspanderende gassene vil fragmenter kastes utover, i noen tilfeller med svært stor hastighet. De varme reaksjonsgassene vil også kunne antenne materialer i sin nærhet og gi opphav til brannvirkninger.

Egenskaper

Sprenging

Sprenging i et dagbrudd i Usbekistan.

Av /iStockphoto.

Avhengig av tiltenkt bruksområde vil sprengstoffer formuleres på en slik måte at ønskede egenskaper optimaliseres. For sivilt bruk, for eksempel til fjellsprengning, ønsker man primært sprengstoffer som kan utføre mest mulig mekanisk arbeid (trykk-volum-arbeid), samtidig som de er trygge, økonomiske i bruk og ikke avgir for mye helseskadelige avgasser under sprengning.

For militært bruk søker man hovedsakelig sprengstoffer med størst mulig detonasjonstrykk, for dette gir mest effekt i hulladninger og har størst brytende virkning for fragmentering til splinter i sprenggranater og stridshoder. Avgassene er her mindre kritiske. For enkelte applikasjoner, slik som stridshoder til kostbare presisjonsmissiler, kan kostbare sprengstoffer være aktuelle.

I militære anvendelser er det helt essensielt at sprengstoffet er mest mulig lavfølsomt. Dette gjør sannsynligheten for utilsiktet omsetning under røff håndtering, store temperatursvingninger og krevende krigsforhold (fiendtlig beskytning) minst mulig. For sivilt bruk av sprengstoffer er det på sin side som regel ikke nødvendig med noe utpreget høyt detonasjonstrykk, for utkast må som oftest begrenses ved kommersielle sprengninger.

Foruten egenskapene nevnt over, stilles det også mange andre strenge krav til et brukbart sprengstoff når det gjelder kjemisk stabilitet, lagringsevne, vannbestandighet, flyktighet, giftighet, initierbarhet, produserbarhet, råvaretilgang og pris.

Bare noen ytterst få sprengstoffer har funnet praktisk anvendelse i sin rene form, deriblant TNT, til en viss grad også tetryl og pentritt. Oftest blandes forskjellige eksplosive og ikke-eksplosive stoffer for å få optimale egenskaper.

Alle sprengstoffer i kommersiell bruk, både sivile og militære, påkrever bruk av initieringsmidler som sprenghette, detonerende lunte eller brannrør for korrekt funksjon. Dette sikrer at hovedandelen av sprengstoffet har lavest mulig følsomhet, noe som er selve fundamentet for forsvarlig bruk av sprengstoff.

Anvendelser

Sprengning i dagbrudd
Det største forbruket av sprengstoff finner sted innen gruvedrift, som her i et dagbrudd i Newcastle i New South Wales, Australia.
CSIRO.
Lisens: CC BY 3.0

Sprengstoffer har utallige anvendelser innen både det sivile og det militære. Det største forbruket av sprengstoff innen sivilsamfunnet finner sted innenfor gruvedrift, gjennom uthenting av kull, mineraler og malmer. Utbygging av infrastruktur som vei, jernbane, tunneler, havner, kanaler, flyplasser og ledningsnett er også avhengig av bruk av sprengstoff, i likhet med bygg og anlegg.

Innen det sivile har sprengstoffer også fått en rekke mer spesialiserte bruksområder, slik som innen seismikk, petroleumsutvinning og i visse former for herding, sveising og nagling.

Innen forsvarsteknologien utgjør sprengstoffer som regel en av de mest kritiske komponentene i de fleste former for våpensystemer. Flybomber, sprenggranater til artilleri og stridshoder til missiler, rakettvåpen og torpedoer er alle basert på militære sprengstoffer. Samtidig er plastiske eksplosiver viktige for oppgaver som eksplosivrydding, rivningsarbeider (demolering) og sabotasjeaksjoner.

Typer

Sprengstoffer kan kategoriseres på ulike måter. I noen sammenhenger er det mest hensiktsmessig å klassifisere dem etter enkelte fundamentale egenskaper, som regel i tråd med deres følsomhet ovenfor ulike former for stimuli. I andre sammenhenger deler man dem inn etter bruksområde, hovedsakelig etter om det er snakk om sprengstoffer for sivile eller militære formål. Noen ganger er det nyttig å gruppere sprengstoffer etter deres kjemiske sammensetning.

Inndeling etter følsomhet

Sprenghetter
Sprenghetter fra selskapet Forcit. Slike inneholder gjerne en liten mengde med følsomt primærsprengstoff.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Emulsjonssprengstoff

Emulsjonssprengstoff til sivile formål. Slike sprengstoffer er basert på ammoniumnitrat og tilsettes et gassemiddel like før bruk, noe som gir porøsitet og økt følsomhet. Emulsjonssprengstoffer kan være enten sekundær- eller tertiærsprengstoffer, avhengig av formulering.

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

I denne konteksten deler man inn sprengstoffene etter hvor følsomme de er ovenfor ulike former for stimuli og i hvilken grad de evner å gå fra deflagrasjon til detonasjon:

Inndelingen er ikke alltid helt entydig, for noen stoffer har egenskaper som ligger i skjæringspunktet mellom to kategorier. For eksempel har nitromannitol karakter av å være både et primærsprengstoff og et sekundærsprengstoff.

Inndeling etter bruksområde

I denne konteksten deler man inn sprengstoffene etter bruksområde, mer spesifikt etter om sprengstoffet har vesentlig sivile eller militære applikasjoner. I praksis er dette vanskelig, for nesten alle sprengstoffer har hatt, eller har fremdeles, anvendelser innenfor begge områder.

Som en tilnærming kan man si at sprengstoffer som dynamitt, nitroglyserin, nitroglykol og pentritt har mest sivile anvendelser, mens sprengstoffer som TNT, RDX og HMX har primært militære anvendelser. Dette er som sagt en upresis tilnærming, for nitroglyserin har for eksempel en rekke militære anvendelser i krutt, mens RDX og HMX på sin side blir en del brukt også innen det sivile.

Inndeling etter kjemisk sammensetning

.

I denne konteksten deler man inn sprengstoffer etter kjemisk sammensetning. For rene kjemiske forbindelser med sprengstoffegenskaper betyr dette at de typisk deles inn etter funksjonaliteter i deres molekylære struktur. Noen eksempler er:

  • Nitratestere: Også kalt salpetersyreestere. Dette er sprengstoffer som inneholder nitrogrupper (NO2) bundet til oksygenatomer. Blant disse er nitroglyserin, nitroglykol, nitrocellulose, pentritt og nitromannitol.
  • Nitroaromater: Dette er sprengstoffer som inneholder nitrogrupper bundet til aromatiske ringer. Blant disse er TNT, pikrinsyre og triaminotrinitrobenzen (TATB).
  • Nitraminer: Dette er sprengstoffer som inneholder nitrogrupper bundet til nitrogenatomer. Blant disse er RDX og HMX.

Enkelte sprengstoffmolekyler kombinerer flere av disse funksjonalitetene. For eksempel er tetryl både en nitroaromat og et nitramin.

Felles for alle molekylene nevnt over, er at de er organiske forbindelser som inneholder nitrogrupper (NO2) som del av deres kjemiske strukturer. Det er de oksygenholdige nitrogruppene som gjør dem til sprengstoffer ved at de sørger for at deres omsetning («forbrenning») er uavhengig av luftens oksygeninnhold.

Innføring av nitrogrupper i organiske forbindelser gjennom såkalt nitreringsreaksjon, som regel referert til som kun nitrering, er som regel den sentrale reaksjonen i produksjonen av mange av de mest vanlige organiske sprengstoffene.

For sprengstoffer som er uorganiske forbindelser, uten innhold av karbon, er det andre måter å dele dem inn etter kjemisk sammensetning. For eksempel tilhører kvikksølvfulminat en klasse av forbindelser (salter) kalt fulminater, mens blyazid tilhører en klasse av salter kalt azider.

Noen sprengstoffer er mekaniske blandinger av oksidasjonsmidler og brenselstoffer. Hvis minst én av komponentene, det vil si oksidasjonsmiddelet eller brenselstoffet, er i væskeform, kaller man ofte sprengstoffet for et Sprengel-eksplosiv. Blant disse finner vi blant annet flere kloratsprengstoffer.

Sentrale sprengstoffer

Ammonium nitrate-fuel oil (ANFO)

ANFO-lading

Manuell lading av ANFO.

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

På mengdebasis er det klart mest anvendte sprengstoff verden over en støkiometrisk balansert blanding av 94,5 prosent ammoniumnitrat (AN) og 5,5 prosent fyringsolje eller dieselolje, kalt ANFO. I denne blandingen brukes porøse, haglformede AN-korn (såkalte «priller») for å suge opp oljen. Dette sprengstoffet har utelukkende sivile anvendelser, først og fremst innenfor gruvedrift.

ANFO kombinerer egenskaper som utmerket håndteringssikkerhet, lav kostnad og mulighet for fremstilling på brukerstedet. Støkiometrisk blandet er sprengstoffet helt oksygenbalansert og gir lite helseskadelige avgasser ved sprengning. Initieringen krever spesielle forsterkerladninger siden det er et tertiærsprengstoff. Svakheten til ANFO er først og fremst lav vannbestandighet.

ANFO er et såkalt bulksprengstoff, det vil si at det ikke patroneres, men helles rett ned i borehull, enten manuelt fra sekker eller automatisert ved hjelp av mekaniserte, mobile ladeenheter. Anvendelsen av ANFO har sin opprinnelse i USA i midten av 1950-årene. I tiårene etter dette ble AN det klart viktigste råstoff for all sivil sprengstoffproduksjon, en rolle som nitroglyserin tidligere hadde hatt.

I Norge markedsførte Norsk Sprængstofindustri, senere Dyno Industrier og Dyno Nobel, lenge ANFO-produkter under varemerket Anolit®.

Emulsjonssprengstoff

MEMU
En såkalt Mobile Explosives Manufacturing Unit (MEMU) er en mobil tilvirkningsenhet for eksplosiver. Slike enheter har nå utstrakt anvendelse innenfor sivile sprengningsarbeider. I en MEMU blandes kjemikalier for å tilvirke sprengstoff direkte på brukerstedet, typisk emulsjonssprengstoffer. Sprengstoffet pumpes deretter direkte ned i borehullene. Bruk av slike enheter er fordelaktig fra et sikkerhetsperspektiv fordi de kjemiske stoffene som fraktes frem til brukerstedet ikke er klassifisert som sprengstoff. Bildet over viser en moderne MEMU fra det finske selskapet Forcit.
MEMU
Gjengitt med tillatelse fra Forcit.
Kemix
Kemix er et patronert emulsjonssprengstoff produsert av det finske selskapet Forcit. Slike produkter har nå i stor grad erstattet dynamitt.
Kemix
Gjengitt med tillatelse fra Forcit.

Den viktigste typen sprengstoff for sivile formål ved siden av ANFO er såkalt emulsjonssprengstoff. Dette er vannbestandige sprengstoffer formulert som en vann-i-olje (oljekontinuerlig) emulsjon.

En mettet vannoppløsning av AN og andre lettløselige nitratsalter, hovedsakelig natriumnitrat og kalsiumnitrat, dispergeres inn i en oljefase av hydrokarboner bestående av parafiner og parafinvoks ved hjelp av spesielle emulgatorer.

På tross av at slike emulsjoner består av rundt 90 prosent AN-vannfase og 10 prosent oljefase, utgjør altså oljefasen den kontinuerlige fasen av emulsjonen. Dette gjør emulsjonene vannresistente fordi de ikke er blandbare med vann. AN-vannfasen er dispergert som små mikrodråper i oljefasen, og dette sikrer god kontakt mellom oksidasjonsmiddelet (AN-vannfasen) og brenselstoffet (oljefasen).

Emulsjonssprengstoffer brukes både som bulksprengstoff og som patronert sprengstoff. Som bulksprengstoff vil typisk emulsjonen produseres på forhånd som et halvfabrikat – gjerne referert til i bransjen som «matrise» – i en egen fabrikk, for deretter å bli fraktet frem til brukerstedet. Slik matrise er svært ufølsom, er ikke klassifisert som sprengstoff og må sensiteres før bruk. Dette skjer på brukerstedet som en del av ladeoperasjonen.

I spesialiserte, mobile produksjonsenheter vil typisk matrisen tilsettes kjemikalier samtidig som den pumpes ned i borehullene. Kjemikaliene forårsaker gassutvikling i matrisen, og disse gassboblene gjør den i stand til å detonere. På denne måten sikrer man at sprengstoffet gjøres følsomt først rett før det skal anvendes. Slike bulkemulsjonssprengstoff kan også kombineres med ANFO.

Emulsjonssprengstoffer kan også patroneres. På denne måten kan de brukes for mange av de samme formålene som tradisjonell dynamitt. De er imidlertid langt tryggere under håndtering, lagring og transport. Emulsjonssprengstoffer har høyere bulktetthet og langt bedre vanntoleranse enn ANFO, fordi AN-prillene i ANFO er både hygroskopiske og vannløselige.

Emulsjonssprengstoffene ble patentert i 1966 av kjemikeren Harold Frederick Bluhm (1927–2005) ved selskapet Atlas Powder Company i USA. De avløste for det meste den sprengstofftypen som er omtalt direkte nedenfor, vanngelsprengstoffene, i løpet av tiårene som fulgte.

Vanngelsprengstoff («slurry»)

Tovex
Et vanngelsprengstoff basert på ammoniumnitrat (AN) og monometylammoniumnitrat (MMAN), under varemerket Tovex, ble innført av det amerikanske selskapet DuPont på 1960-tallet. Dette førte til at DuPont avsluttet sin langvarige dynamittproduksjon i 1976.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Slike sprengstoffer er suspensjoner som består av brenselstoffer som er rørt inn i en overmettet vannløsning av AN, eventuelt tilsatt andre nitratsalter som natriumnitrat. Vannløsningen inneholder både oppløst AN og suspenderte AN-krystaller. Siden slike suspensjoner ofte kalles for en «slurry» i kjemien, ble også disse sprengstoffene raskt referert til i kortform ved bruk av betegnelsen slurry.

For å gjøre slike sprengstoffer vannresistente, blir de tilsatt fortykningsmidler som guar og deretter kryssbundet ved hjelp av spesielle tilsetninger, for eksempel borater som boraks. Dette gjør dem gel-aktige i konsistensen, og de kalles derfor for vanngelsprengstoff. På samme måte som emulsjonssprengstoffene har de høyere bulktetthet og bedre vannbestandighet enn ANFO. Også slurry blir i stor grad fremstilt på bruksstedet, men de kan også patroneres.

Brenselstoffene i slurry bestod tidligere av enten TNT eller finfordelt aluminium. Senere ble det utviklet andre typer som ikke inneholdt disse ingrediensene. En viktig type vanngelsprengstoff er basert på bruk av monometylaminnitrat (MMAN) som et kombinert brenselstoff og sensiteringsmiddel.

Vanngelsprengstoff, i form av aluminium-slurry, ble oppfunnet i desember 1956 av den amerikanske kjemikeren Melvin Alonzo Cook (1911–2000). Sommeren 1957 utviklet han deretter TNT-slurry. Cook stiftet selskapet Ireco i 1958 for å produsere de nye sprengstoffene, et firma som for øvrig ble overtatt av norske Dyno Industrier i 1984.

Dynamitt

Fordyn
En moderne type dynamitt produsert av selskapet Forcit i Finland, basert på nitroglykol.
Fordyn
Gjengitt med tillatelse fra Forcit.

Dynamitt er sprengstoffer basert på nitroglyserin og/eller nitroglykol. For beskrivelser og historikk henvises det her til egne artikler. For noen sprengningsformål, spesielt ved små diametre, er dynamitt fortsatt uovertruffen, men de er nå for det meste erstattet av emulsjonssprengstoffene.

TNT

TNT har historisk vært det dominerende militære sprengstoffet, men det har også hatt sivile anvendelser, blant annet som bestanddel i vanngelsprengstoff. Se egen artikkel.

Pentritt, RDX og HMX

Detonerende lunte

Kjernen av detonerende lunter er som oftest fylt med pentritt (PETN).

U.S. Marine Corps.
Lisens: Falt i det fri

Pentritt, RDX (heksogen) og HMX (oktogen) er de sterkeste av de kommersielt produserte sprengstoffene (høyest detonasjonstrykk). I ren form er de typisk for følsomme for praktisk bruk, så de må flegmatiseres med andre stoffer for å senke følsomheten. For beskrivelser og historikk henvises det til egne artikler.

RDX og HMX er nå blitt de aller viktigste av de militære sprengstoffene. Pentritt brukes mest sivilt, først og fremst i detonerende lunter og i forsterkerladninger til sivile AN-sprengstoffer – i form av pentolitt, en støpt blanding av pentritt og TNT.

Historie

For historie henvises det til enkeltartikler for de ulike sprengstoffene. Blant annet har artiklene om nitroglyserin, dynamitt, TNT og kloratsprengtoffer historiske seksjoner.

Sprengstoff i Norge

AN-fabrikken på Notodden
Loftet i ammoniumnitratfabrikken til Norsk Hydro på Notodden, avbildet i 1910. Ammoniumnitrat (AN) er i dag verdens klart viktigste råstoff for produksjon av sivile sprengstoffer.
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY NC SA 4.0
AN-fabrikken på Notodden
Ammoniumnitratfabrikken til Norsk Hydro på Notodden, bygget i 1909 som verdens første fabrikk for produksjon av ammoniumnitrat (AN) som inneholdt nitrogen bundet fra luften. Ammoniakk som 25 prosent oppløsning i vann ble importert fra England og nøytralisert med syntetisk salpetersyre laget etter Birkeland-Eyde-prosessen for å gi AN. Fra 1915 ble det laget egen ammoniakk fra kalsiumcyanamid produsert ved Odda Smelteverk. Figuren er hentet fra det tyske tidsskriftet Die Chemische Industrie (årgang 1911).
AN-fabrikken på Notodden
Av .

Sammen med Sverige, innehar Norge en spesiell plass i sprengstoffhistorien. Starten og utviklingen av denne industrien er beskrevet i artiklene om nitroglyserin og dynamitt. Norges bidrag til utvikling av produksjonsmetodikk for TNT i 1950- og 1960-årene er nærmere beskrevet i artikkelen om TNT.

I 1971 ble all norsk sprengstoffproduksjon samlet i samme selskap, Dyno Industrier. Dette selskapet ekspanderte ganske betydelig internasjonalt fra slutten av 1960-årene. I 1984 tok selskapet over amerikanske Ireco Chemicals, og i 1985 ble de sivile sprengstoffaktivitetene til firmaet Hercules i USA overtatt. I 1986 tok Dyno Industrier over den svenske sprengstoffprodusenten Nitro Nobel.

Sammen med en påfølgende konsolideringsprosess og en langvarig og krevende ekspansjon inn i det store australske sprengstoffmarkedet fra 1987 og fremover, ble det som etter hvert utviklet seg til Dyno Nobel i løpet av 1990-årene en av de aller største og viktigste sivile sprengstoffselskapene i verden. Dette skjedde i skarp konkurranse med det britiske Imperial Chemical Industries (ICI).

Norsk Hydro hadde helt fra 1917 av hatt betydelige eierinteresser i den norske sprengstoffindustrien. Fra starten av 1970-tallet og frem mot midten av 1980-tallet økte eierandelen i Dyno til rett over 50 prosent, men den ble redusert til like under 41 prosent i 1989. For Norsk Hydro, som var produsent av kjemikalier som salpetersyre og nitratsalter, stoffer som har utstrakt anvendelse innen produksjon av sprengstoff, var dette fordelaktig.

Norsk Hydro og Orkla solgte i august 2000 sine respektive eierandeler i Dyno, som til sammen utgjorde rundt 56 prosent av firmaet, til det svenske investeringsselskapet Industri Kapital. Dette avsluttet 135 år med uavbrutt norsk eierskap i bransjen, helt siden opprettelsen av Nitroglycerin Compagniet i 1865.

Industri Kapital solgte i september 2005 Dyno Nobel til et konsortium ledet av en australsk investeringsbank. Dette konsortiet solgte mesteparten av Dyno Nobel videre til det australske selskapet Orica i 2006. Orica hadde i 1998 overtatt de globale sprengstoffaktivitetene til ICI.

I Norge ble det laget dynamitt på Engene ved Sætre i Asker kommune frem til 1973, og nitroglyserin frem til 23. juni 1976. Produksjonen av nitrocellulose samme sted, som hadde vært startet opp på Engene i 1879, ble lagt ned i 1991. Produksjon av nitroglykol og dynamitt fortsatte i anlegget til Dyno ved Gullaug i Lier kommune utenfor Drammen frem til en ulykke 23. januar 2001.

Mens all produksjon av sivile sprengstoffer i Norge nå har opphørt, er produksjonen av RDX og HMX, som ble startet på Engene i 1968 for militære formål, i sterk utvikling. Disse aktivitetene har vært drevet siden juni 2007 av selskapet Chemring Nobel, en del av britiske Chemring Group. Fabrikken hadde før dette vært en del av Dyno Nobel.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg