Ledklatring foregår ved at man klatrer opp en vegg og sikrer seg med et tau underveis. Ved sportsklatring er det festet bolter i fjellet, som regel ekspansjonsbolter eller limbolter, som samlet kalles borrebolter. Klatreren sikrer seg fra å falle i bakken underveis i klatringen ved å sikre tauet i boltene ved hjelp av karabinere. Det er vanlig å bruke et sett med to karabiner festet sammen med en kort slynge, disse er kalt kortslynger.
På toppen av en klatrerute som er sikret med bolter er det et toppanker. I toppankeret er det enten festet ferdig utstyr som man kan fire seg ned fra, eller man bruker eget utstyr og nøye innøvde prosedyrer for å feste tauet i toppankeret slik at man får med seg alt utstyret ned igjen. Det er først og fremst metoden for sikring av klatreren ved hjelp av bolter som er forskjellen mellom sportsklatring og tradisjonell (naturlig) klatring. I guidebøker for klatring – «klatreførere» – merkes det av om en klatrerute er sikret med borrebolter («bb») eller krever naturlig sikring («nat»).
Sportsklatring utviklet seg som en egen stil med innføring av bolter som sikringsmiddel. Bruken av bolter har alltid vært, og er fremdeles, et tema som engasjerer stort. Ved å bruke bolter til å sikre med har det blitt mulig å klatre sikkert på steder som tidligere ikke var tilgjengelige. Når den relative sikkerheten har økt har man kunnet presse grensene for hva som er fysisk mulig å prestere i en fjellvegg uten frykt for fatale konsekvenser av et fall. Dette har gjort at vanskelighetsgraden på klatreruter har hatt en stor utvikling, og vegger som tidligere ble ansett som helt umulig klatres nå av flere.
På tross av at bruken av bolter har åpnet opp for nye muligheter og sikrere klatring var både innføringen og den videre bruken av bolter svært kontroversiell. Arne Næss sr. innførte bruk av bolter som sikringsmiddel og hjelpemiddel i Norge i 1935. Arne Næss sr sine samtidige klatrere betegnet dette noe nedsettende som «bolteklatring» for å skille det fra en mer edel form for klatring. Den økte sikkerheten og de økte mulighetene for å klatre trygt nye steder gjorde imidlertid at langt de fleste etterhvert benyttet denne formen for sikring. De tidligste boltene ble plassert på led underveis i klatringen og ble brukt til å feste taustiger i for å komme seg forbi en vanskelig passasje. De fleste av disse boltene ble fjernet etter bruk og tatt med videre opp i veggen. Når de første boltene ble plassert på rappell (når man firer seg ned fra toppen) er uklart, men dette regnes likevel som det store paradigmeskiftet og etableringen av sportsklatring som en egen stil innen klatring.
Det finnes ingen sertifisering eller annen godkjenning av hvem som kan sette ut bolter. Bruken av bolter er fremdeles et betent tema i klatrekretser og bruken er forsøkt strengt regulert av etiske retningslinjer fra nasjonale aktører som Norsk Tindeklub, Norges klatreforbund, Den Norske turistforening og Norsk Fjellsportforum. Debatten om bruk av bolter blusser gjerne opp når noen går en rute og sikrer med tradisjonelt utstyr uten å bruke boltene. I etterkant av slike bestigninger har enkelte ildsjeler kappet vekk bolter de mener er unødvendige. Noen få steder er hele klatrefelt eller distrikter helt uten bolter. Eksempler på distrikt uten bolter er Peak District i England. I Bohuslän i Sverige er det enkelte klatrefelt som er helt uten bolter. I Norge er det ingen etablerte klatrefelt helt uten bolter på noen ruter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.