Fisken sløyes og legges ned med så lite salt at det tillates en viss bakterievirksomhet (5–6 prosent salt per kilo renset fisk). Å legge ned ferskvannsfisk til raking er en prosess som krever kunnskap og nøyaktighet. Det er viktig å vite hvordan mikroorganismene jobber for å fermentere fiskekjøttet til ønsket produkt, og samtidig ha god kontroll på uønskede mikroorganismer. En slik uønsket mikroorganisme er Clostridium botulinum.
Det er viktig at melkesyrebakteriene, som er ønskede bakterier, får gode forhold til å jobbe optimalt. Disse formerer seg ved å spise fiskeblod, eller egentlig blodsukkeret i fiskens blod. Noen velger å tilsette sukker for å framskynde melkesyregjæringen. Riktig kombinasjon av salt og temperatur kan danne en effektiv barriere mot utvikling av botulinumtoksinet. Melkesyrebakteriene produserer enzymer som bearbeider fiskekjøttet slik at det blir mer eller mindre mykt og smørbart. Samtidig produserer de syre, som senker pH-en.
Graden av raking kan påvirkes i prosessen, og noe rakefisk er sterkere raket enn annen fisk. Dette har blant annet sammenheng med hvor mye av blodranda som er til stede, og om gjellene fjernes eller ikke. Generelt gir mer blod og slimrester en sterkere raking enn om mer av dette vaskes bort. Det er viktig å ikke overdrive vaskingen, da mangel på blodrester kan føre til at melkesyrebakteriene ikke får gode nok vilkår til å formere seg. Da kan farlige bakterier lettere ta overhånd.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.