psykologiens historie

Dette fører til den første omfattende psykologiske teorien. På 1880-tallet interesserte legen Josef Breuer seg for det han kalte hysteriske symptomer. Han tenkte seg at disse symptomene var utløst av fortrengte traumatiske opplevelser som var ubevisste. Disse ubevisste opplevelsene kunne bli bevisste gjennom å intervjue personen i hypnose, og pasienten kunne bli kvitt symptomene ved å avreagere disse fortrengte følelsene, en prosess han kalte katarsis (renselse).

I begynnelsen av 1900-tallet videreførte legen Sigmund Freud disse teoriene i psykoanalysen. Psykoanalysen hadde studiet av det ubevisste sjelelivet som målet for sine studier, men for å studere sjelelivet må man ha tilgang til sjelelige prosesser. Freud benyttet seg av Wilhelm Wundts introspeksjon som forskningsmetode, men han utviklet en annen metode for å få tilgang til de fortrengte minnene. Psykiske lidelser kom av konflikter i underbevisstheten, og man kunne få innblikk i disse konfliktene ved at pasienten fritt assosierte fra opplevelsene i sitt liv. Han utviklet derfor metoden med fri assosiasjon der pasienten ligger på en sofa med psykoanalytikeren sittende utenfor rekkevidde. På denne måten fikk han også innblikk i pasientens drømmer, som han mente var en viktig kilde til det ubevisste. Når så konfliktene ble brakt opp i bevisstheten, ville de psykiske plagene dempes.

Under forsøkene med introspeksjon oppdaget han at pasientene hadde en innebygget motstand mot å huske de fortrengte minnene. Dette forklarte han med at vi er utstyrt med forsvarsmekanismer som psykologiske teknikker for å beskytte oss mot angst og smerte i underbevisstheten. Erfaringene fra terapirommet bidro til utviklingen av Freuds teorier. Grunnleggende for disse teoriene var tesen om driftene, spesielt seksualdriftens betydning for psyken.

Freuds teorier er blitt beholdt av mange av hans tilhengere, men de mest kjente elevene hans, Alfred Adler, Carl Gustav Jung, Karen Horney, Anna Freud og Erich Fromm, brøt med Freud og lagde egne retninger.

Psykodynamisk teori sprang også ut av Sigmund Freuds tenkning, men de mente at han la for liten vekt på sosiale faktorer i forståelsen av menneskelig atferd og var for mye opptatt av seksuelle drifter. Erik Erikson er sentral i utviklingen av psykodynamisk psykologi med sin teori om at personligheten blir formet gjennom hele livet gjennom i åtte livsfaser:

• Fase 1 (0–1,5 år) – Etableringen av grunnleggende tillit eller mistillit
• Fase 2 (1,5–3 år) – Selvstendighet eller skam og tvil
• Fase 3 (3–6 år) – Initiativ eller skyldfølelse
• Fase 4 (6–12 år) – Arbeidsiver eller underlegenhet
• Fase 5 (ungdomstiden) – Identitet eller rollekonflikt
• Fase 6 (tidlig voksen alder) – Nærhet eller isolasjon
• Fase 7 (midt i voksen alder) – Produktivitet eller stillstand
• Fase 8 (alderdommen) – Jeg-integritet eller fortvilelse

På 1900-tallet var det slett ikke enighet om hva psykologien skulle studere, og det rådde en viss frustrasjon over hvor kort psykoanalysen hadde kommet i forståelsen av menneskets psyke. Introspeksjon som forskningsmetode ble sett på som uvitenskapelig og uegnet til å få kunnskap om sjelslivet. Man måtte ha mer pålitelige metoder som kunne dokumenteres og etterprøves.

Det var i dette terrenget at behaviorismen ble utviklet, nærmest som en protest mot læren om sjelen og psykoanalyse. For å få pålitelig tilgang til det materialet som skulle studeres omdefinerte behavioristene målet for psykologiske studier fra læren om sjelen til læren om atferd.

De tidlige behavioristene var fascinert av logisk positivisme, en vitenskapsfilosofisk retning som på 1920-tallet utviklet seg blant den såkalte Wienersirkelens medlemmer. De mest fremtredende medlemmene av Wienersirkelen var Moritz Schlick (1882-1936), Rudolf Carnap (1891-1970) og Philip Frank (1884-1966). Positivistene diskuterte hvordan moderne vitenskap anvendt på mennesket måtte forandres i lys av nyere forskning innen fysikken. De hevdet at et vitenskapelig utsagn bare kunne gi mening dersom det kunne bevises (verifiseres) ved direkte observasjoner. Vitenskapelige teorier må verifiseres gjennom observasjoner og eksperimenter.

En av de tidlige behavioristene var Ivan Petrovitsj Pavlov (1849-1936). Hans bidrag var først og fremst å beskrive klassisk betinging som læringsparadigme. Pavlov var fysiolog og oppdaget ved en tilfeldighet at hundene han eksperimenterte med begynte å sikle når de hørte hundepasseren komme gjennom korridoren med mat. Oppdagelsen førte til systematiske eksperimenter som viste at det var mulig å lære hunden å sikle på andre stimuli, for eksempel lyden av en bjelle i stedet for duften av mat. Duften av mat kalte han ubetinget stimulus (US) og siklingen for ubetinget respons (UR). Gjentatte kombinasjoner av lyd og mat i munnen førte til sikling etter lyden selv uten mat. Lyden kalte han betinget stimulus (BS), og denne siklingen kalte han betinget respons (BR).

Behaviorisme som vitenskapelig paradigme ble etablert av John B. Watson (1878-1958). Man kan si at Watson videreutviklet Pavlovs stimulus-respons (S-R) paradigme fra å gjelde fysiologiske responser til å gjelde all atferd. Han tenkte seg at man kunne predikere atferd hvis man kjente stimulus, og utlede hva som var stimulus hvis man kjente responsen. Han var opptatt av å bruke begrepene sine på barns utvikling, særlig på emosjonell utvikling. Et av de mest berømte eksperimenter i psykologien er Albert og rotta. Ved å bruke Pavlovs klassiske betinging laget han en høy lyd bak hodet på Albert når han så ei hvit rotte. Albert ble redd rotta, og redselen ble generalisert til andre lignende lodne dyr og gjenstander. Watson mente at fobier hos voksne ble utviklet på samme måte.

På 1930-tallet endret behaviorismen seg betraktelig både empirisk og teoretisk. De psykologiske eksperimentene foregikk i dyrelaboratoriene. Pavlovs enkle klassiske betingingsparadigme på spyttsekresjon hos hunder og Watsons utvidelse av stimulus-responsmodellen til å gjelde alle menneskelige handlinger ble utvidet til å ta i betraktning konsekvensene på atferden (Responsen R). Begreper som forsterkning av atferd og ekstinksjon (utslokking av atferd) så dagens lys hos neobehavioristene. De viktigste av disse var Edvard C. Tolman og Clark L. Hull.

Edvard C. Tolman er mest kjent for å ha utviklet begrepet «intervening variable» (intervenerende eller mellomliggende variabel) som var en ikke-observerbar faktor (O) som skulle forklare hvordan atferden (R) kunne oppstå som følge av en stimulis (S). Modellen ble S – O – R der den intervenerende variabelen var O som sto for organisme. Tolman brukte rotter som forsøksdyr i laboratoriet som han trente opp til å finne fram til åpningen i labyrinter. Under disse eksperimentene utviklet han teorien om «kognitive kart» som forklarte hvorfor rotta brukte kortere tid for hver repetisjon på å finne fram i labyrinten. Andre fenomener som kunne inngå i O var forventning, motivasjon, kunnskap og så videre. Man kan si at Tolmans arbeider var opphavet til kognitiv behaviorisme og senere til kognitiv psykologi.

Clark L. Hull var teoribyggeren blant neobehavioristene. Han bygget opp en rigorøs teori om læring på matematiske modeller. Forsterkningsbegrepet forankret han i fysiologisk behovsreduksjon. For å forklare hvorfor for eksempel mat forsterket det å spise, henviste han til reduksjon i behovet for mat som følge av det å spise. Han utvidet modellen til å omfatte andre behov enn de fysiologiske ved at det var mulig å lære seg å få sosiale (nærhet, vennskap) kulturelle (litteratur, musikk) eller intellektuelle behov (problemløsning, sjakk). Hulls interesse for matematikk preget teorien hans. Han mente det måtte være mulig å beregne matematisk tendensen til å handle i en gitt situasjon ved å måle styrken på en stimulus, hvor raskt man reagerte og hvor mange ganger man gjentok handlingen. Han mente å kunne regne ut hvor stor sannsynlighet det var for at handlingen skulle opptre når stimulus oppsto. Stimulus kunne være synet av mat. Men for å få ligningen til å gå opp trengte han en drivkraft som han kalte «drive», og han utviklet forskjellige «drives» for forskjellige handlinger (spise, ha sex, løpe og så videre) basert på hvilke insentiver som var til stede (for eksempel sult).

Hulls teorier ble først godt mottatt blant behavioristene, men mistet raskt innflytelse da andre og mer plausible modeller så dagens lys.

Den mest innflytelsesrike av behavioristene var Burrhus F. Skinner (1904- 1990). Han var langt på vei på linje med John B. Watson som trakk atferdens konsekvenser inn i modellen for læring. Han skilte seg fra Watson ved at han trakk bevissthet og andre ikke-observerbare hendelser inn i modellen, som tanker og følelser som han kalte «private hendelser». Men i motsetning til neobehavioristene tilla han ikke disse fenomenene rollen som årsaker til atferd. I stedet betraktet han dem som fysiske fenomener som må forståes separat og med de samme forklaringsmekanismene som åpen, offentlig atferd.

Skinner utviklet med sitt begrepsapparat den filosofiske retningen «radikal behaviorisme». Det viktigste bidraget var at han tok utgangspunkt i Charles Darwins teori om artenes utvikling, der utviklingen skjer ved seleksjon av gener slik at egenskaper og trekk hos individene var de som var mest egnet for artens overlevelse. Skinner overførte denne teorien til hvordan atferd etableres og utvikles ved det han kalte for «seleksjon av atferd ved sine konsekvenser». Disse konsekvensene og de betingelser som atferden oppstår under, kalte han atferdens «forsterkningsbetingelser».

Skinner ga også viktige bidrag til forståelse av språk. Språkanalysen presenterte han i 1957 i boka Verbal behavior der han analyserer ordenes mening som atferd som etableres ved sine forsterkningsbetingelser. All atferd som ble opprettholdt av forsterkere formidlet av andre mennesker, kalte han verbal atferd. Verbal atferd var altså all atferd som påvirket andre mennesker, ikke bare tale.

I dyrelaboratoriet, der han gjorde nøyaktige og velkontrollerte eksperimenter med rotter og duer, brukte han «Skinnerboksen». Den var en kvadratfot stor boks med utløsningsmekanisme (spak som kunne trykkes ned) for mat som dyrene ble opplært til å betjene. Han kunne på den måten studere et utall av variasjoner av forholdet mellom responsen hos dyret og forsterkerne.

Skinner var en aktiv samfunnsdebattant. Den mest omfattende debatten kom i kjølvannet av boka Walden Two i 1948 der han beskriver et idealsamfunn. Samfunnet er organisert slik at alle medlemmene skal kunne leve et godt liv. For å etablere et kollektivt ansvar og forebygge egoisme hos beboerne blir barna oppdratt av kollektivet i stedet for innenfor familiens snevre rammer. Arbeidsoppgavene i samfunnet ble belønnet etter et vektet system slik at attraktive arbeidsoppgaver ga lavere belønningsverdi enn mindre attraktive oppgaver. Derved ble det attraktivt å påta seg de lite attraktive oppgavene. Systemet er på mange måter det motsatte av det vi er vant til, der lite attraktive oppgaver som regel er dårlig betalt og har lav status.

På 1960-tallet utviklet det seg en psykologisk retning som opponerte mot den naturvitenskapelige og akademiske tradisjon som, til tross for ulikheter, både psykoanalysen og behaviorismen sto for. Humanistisk psykologi avviste laboratoriestudier og dyreeksperimenter som grunnlag for å forstå menneskelig atferd. I stedet ga den personens egne opplevelser, valg og verdier tyngde i forståelsen av menneskets psyke. Den la vekt på menneskets selvbestemmelse og egne valg. Carl Rogers (1902-1987) var én av de mest toneangivende humanistiske psykologene som skaperen av klientsentrert terapi.

Abraham Maslow (1908-1970) har trolig hatt aller mest betydning for etableringen av humanistisk psykologi som egen psykologisk retning. Hans bidrag var innen personlighetspsykologien og motivasjonspsykologien. I 1943 publiserte han det første utkastet til Maslows behovspyramide, som ble videreutviklet i 1971 i boka The farther reaches og human nature, som ble publisert etter hans død. Her lanserer han teorien om at menneskets behov er ordnet i fire nivåer:

• behov for vekst og selvrealisering,• sosiale behov (tilhørighet og anerkjennelse),

• trygghetsbehov,
• kroppslige behov

Kroppslige behov er de mest fundamentale og må være tilfredsstilt før de andre behovene.