Popler kan bli svært høye. Selv om dette eksemplaret er knekt utgjør de resterende delene et stort tre. Ukjent poppel-hybrid.
Poppel er ei slekt med bladfellende trær i vierfamilien som består av om lag 35 arter på den nordlige halvkule. Osp, som hører til denne slekta, er den eneste viltvoksende representanten for slekta i Norge.
Poppelarter er moderat til svært store trær, noen arter kan bli opp mot 50 meter høye. Barken er ofte lys til grønnlig eller mørkt grå og på eldre stammer er barken tjukk med dype sprekker. Poppelarter kan ha utstrakt spredning via nye skudd fra røttene.
Bladene hos poppelartene er hele, men kan ha tydelige bladlapper. Bladkanten er hel, sagtanna eller bukta som hos osp. Bladene er grønne og glatte hos noen arter, men ulik grad av behåring som gir bladene et grått eller sølvfarga utseende på overside eller underside forekommer. Bladene hos mange av artene får klare gule og rødlige farger om høsten før bladene felles.
Poppelarter er særbu og har små, vindpollinerte blomster i hengende rakleforma aks. Blomstene har dekkskjell med lange hår. Popler blomster før lauvsprett. Fruktene er små kapsler som sprekker opp og frigjør mange små frø som er omgitt av lange, hvite hår. Frøene spres med vind.
Artene i denne slekta finnes samla sett over store deler av den nordlige halvkule. Poppelartene vokser ofte i fuktige områder som elve- og innsjøkanter. Arter av poppel utgjør viktige innslag i de stor løvfellende skogene i Nord-Amerika og i Europa og Asia.
Hos mange poppelarter kan det vokse opp nye trær fra røttene, noe som betyr at det kan dannes store bestander fra ett genetisk individ. Den største klonen av denne typen man kjenner til hører til arten amerikapoppel, P. tremuloides, en nær slektning av osp. Denne klonen er gitt navnet «Pando» og finnes i Utah, USA. Den dekker over 40 hektar og består av rundt 40 000 trestammer. Klonens alder er beregna til rundt 80 000 år.
Mange poppelarter og kultivarer brukes som park- og prydtrær. I Norge har en rekke arter vært dyrka, for eksempel sølvpoppel P. alba, med blad som er hvite av tette filthår på undersida, svartpoppel P. nigra 'Italica', kanadapoppel P. canadensis og virginiapoppel P. virginiana, og flere slags balsampopler, P. balsamifera, laurbærpoppel P. laurifolia, kjempepoppel P. trichocarpa og berlinerpoppel P. x berolinensis.
Noen av artene kan ha mulighet for spredning i Norge. I alt femten taksa er nevnt i Fremmedartslista (2018), men bare én er vurdert til å ha betydelig risiko; balsampoppel er vurdert til svært høy risiko (SE), den høyeste kategorien.
| Nivå | Vitenskapelig navn | Norsk navn |
|---|---|---|
| Rike | Plantae | planteriket |
| Rekke | Magnoliophyta | dekkfrøete planter, blomsterplanter, dekkfrøingar |
| Klasse | Eudicots | tofrøbladete planter |
| Orden | Malpighiales | vierordenen |
| Familie | Salicaceae | vierfamilien |
| Slekt | Populus | poppelslekta |
Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.