Pigghudenes indre bygning, her representert ved et sjøpinnsvin. Tverrsnittet er tegnet slik at piggene vises på venstre side og sugeføttene vises på høyre side.
Pigghuder. Sjøpinnsvin av slekten Echinus, en av de vanligste sjøpinnsvinslektene i Norge.
Pigghuder er en rekke av marine virvelløse dyr. De kjennetegnes ved at de er langsomme, bevegelige og gjerne har femtallig symmetri, slik som sjøstjerner. Deres bygning er tydelige avgrenset fra andre dyregrupper.
Pigghudenes systematikk blir ofte delt i flere underrekker, men med den enkleste inndelingen omfatter fem klasser:
Karakteristisk for pigghudene er deres femtallige symmetri, som for eksempel hos en sjøstjerne, kombinert med relativt stor bevegelighet. Symmetrien omfatter ytre og indre organer. Med en slik bygning mangler de en hoderegion, og en for- og bakende som hos bilaterale dyr. Hos de fleste sitter munnen midt på undersiden av kroppen.
Pigghudene har et hudskjelett av kalkplater. Ytterst har huden en tynn epidermis, og innerst et nytt cellelag mot kroppshulen. Kalkplatene mellom disse cellelagene er hovedsakelig dannet av kalsiumkarbonat (CaCO3). Kalkplatene kan være små og ligge spredt, slik at huden blir myk og bøyelig (sjøpølser), men er oftest store og plateformete og sammenføyet til et stivere skjelett (sjøpiggsvin), eller bevegelige mot hverandre.
Fra platene rager det ofte kraftige pigger opp over huden, og hos mange finnes små gripetenger (pedicellarier) som kan fange matpartikler eller feste objekter til kamuflasje. Kalkskjelettet har en tredimensjonal, mikroskopisk struktur som er forskjellige fra de lagdelte kalkdannelsene hos mange andre dyregrupper. I likhet med andre kalkholdige dyr kan også pigghudene bli truet av forsuring av havet på grunn av forurensninger.
Et fellestrekk for alle pigghuder er deres spesielle vannkanalsystem. Fra en ringformet kanal som omgir svelget, går det ut fem radialkanaler. Hos stjerneformete pigghuder strekker kanalene seg til spissen av armene, mens hos sjøpiggsvin og sjøpølser går de rundt til analåpningen på motsatt side av dyret. Hos sjøstjerner og slangestjerner ligger radialkanalene på utsiden av hudskjelettet i fordypninger som kalles ambulakralfelt. Hos sjøpiggsvin ligger kanalene beskyttet under kalkplatene. Vannkanalsystemet står i forbindelse med vannet på utsiden gjennom en eller flere silplater (madreporplater). Hos sjøstjerner og sjøpiggsvin har en silplate på oversiden av dyret, mens den ligger på undersiden hos slangestjerner. Fra madreporplaten fører en såkalt steinkanal inn til ringkanalen.
På begge sider av radialkanalene sitter rekker av sugeføtter, også ofte kalt ambulakralføtter. De strekker seg ut gjennom tynne åpninger i kroppsveggen. På innsiden av kalkplatene og tett ved sitt utspring fra radialkanalen har sugefoten en blæreformet ampulle. En sammentrekning av ampullen presser vann ut i foten slik at den strekkes ut og beveges. Vannet drives tilbake gjennom kontraksjon av små muskler i veggen. Sugeføttene er pigghudenes bevegelsesorgan, som er avhengig av det hydrostatiske trykket i vannkanalsystemet.
Pigghudene har et enkelt nervesystem uten sentrale nervesentre eller hjerne. Fra en ringformet nervestreng rundt tarmen går langstrakte nervestrenger ut i de fem armene. Det finnes relativt få sanseorganer. Gassutveksling med vannet går vanligvis gjennom kroppsveggen og særlig via sugeføttene. Noen pigghuder har et primitivt blodkarsystem uten hjerte, men med små muskler i årene. Kontraksjonene bidrar til transport av næringsstoffer rundt i kroppen.
De fleste pigghuder er særkjønnet. Utvendig er det vanskelig å se forskjell på hann og hunn. Egg og spermier gytes vanligvis direkte ut i vannet. Eggene utvikles til frittsvømmende larver med bilateral symmetri. De går etter hvert over til femtallig symmetri, og til et liv på havbunnen. Nesten alle pigghuder er langsomme i sine bevegelser og sjøliljene sitter fast på bunnen. Levevis, næring og atferd varierer mye hos de forskjellige gruppene, men omtales nærmere under dem.
Pigghudene er en meget gammel dyregruppe. Fossile funn av flere av gruppene allerede fra kambrium, viser at pigghudenes utvikling går helt tilbake til prekambrium for minst 600 millioner år siden. Fra prekambrium finnes ikke fossiler. Mange av de tidlige gruppene er utdødd.
Et eksempel er underrekken Homalozoa, som døde ut i Devon. Til den hørte flatdyrene, eller såkalte carpoideer. De hadde en asymmetrisk kroppsbygning og var ofte utstyrt med en stilk, som ikke var festet til underlaget. Pigghudenes forfedre var antagelig dyr med bilateral symmetri, men femtallig symmetri ble utviklet allerede i prekambrium. Parallelt med pigghudenes utvikling fant det sted en utvikling av ormelignende dyr som ga opphav til ryggstrengdyrene, og som igjen ga opphav til virveldyr og oss mennesker.
Pigghudenes systematikk er omdiskutert, men som nevnt ovenfor blir nålevende pigghuder ofte delt inn i fem klasser. Det er kjent ca. 6500 arter, men et større antall er utdødd.
Kommentarer (1)
skrev Ida Jackson
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.