sjøpølser

Hos sjøpølser er den siden som vender mot underlaget flatere og lysere enn ryggsiden. Undersiden har gjerne tre ambulakralfelter som strekker seg fra munn til analåpning og har lokomotoriske føtter, mens ryggsidens to rekker bare har papiller og tentakler. Munnen er omgitt av en krans greinete eller bladformede, følsomme tentakler som kan trekkes inn. Tarmen danner en enkelt langsgående spiralvinding og er festet til hudmuskelsekken med en hinne. Den bakerste del av tarmen kan utvides av radiære muskler. I den munner en eller to vannlunger. Det er væskefylte, sterkt greinete rør som flotterer i kroppshulen. De fylles periodisk med friskt vann og tjener som åndedrettsorganer ved at gassutveksling foregår gjennom overflaten. Fra ringkanalen omkring svelget utgår steinkanalen, som ofte er grenet og munner inne i kroppshulen. Bare hos noen dyphavsarter og ordenen Apodida ligger madreporplaten på kroppens overflate. Svelget er omgitt av en ring av nerver og en ring av blodårer som sender sterkt greinete dorsale og ventrale stammer til tarmen.

Vanligvis er sjøpølser særkjønnet. Kjønnskjertelen munner på ryggsiden nær munnen. Det er vanskelig å skille kjønnene på ytre kjennetegn. Hanner og hunner gyter i vannet. De befruktede eggene gir opphav til et særpreget, pelagisk larvestadium, som kalles en auricularia, og som slår seg ned på bunnen etter en tid.

Sjøpølser har en eiendommelig regenerasjonsevne. Ved sterk irritasjon eller under ugunstige forhold kvitter dyret seg med størstedelen av tarmen og de andre innvollene, som kan spises av angriperen. Selv går de ikke gå grunne, idet de tapte delene nydannes. De kan også forsvare seg klebrige tråder som skilles ut fra kjertler rundt anus. Dette kan uskadeliggjøre angriperen.

Klassen omfatter ca. 1200 nålevende arter på verdensbasis, og 31 arter er kjent fra Norge. Artsdatabanken har en liste over utbredelsen av sjøpølser i Norge. De ble tidligere delt inn i tre underklasser, men etter nyere systematikk er de ofte delt inn i fem ordener. Langs norskekysten er den læraktige brunpølsen alminnelig på grunt vann. Den lever av planktondyr som fester seg til de klebrige tentaklene, fangarmene, rundt munnen. På dypere vann med bløt bunn får rekefiskerne ofte den tykkhudede, grålig-røde Mesothuria intestinalis, og den mursteinsrøde rødpølsen, som kan bli opptil 0,5 meter lang. I Malaya fiskes det store mengder av de såkalte trepang-artene, som spises i store deler av Øst-Asia.

• fossile sjøpølser

• Kristiansen, Aa. og Køie, M. (2012). Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo.
• Moen, F.E. og Svensen, E. (2008). Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utgave, 768 sider. Kom forlag.