[go: up one dir, main page]

Nødpeilesender

Nødpeilesender. Til venstre henger en bøye med nødpeilesender montert opp-ned i en utløsermekanisme på en skipsvegg. Dersom båten synker, vil vanntrykket på 2–3 meters dyp aktivere utløseren, slik at bøyen automatisk frigjøres fra festene (i midten). Den snur seg slik at antennen kommer opp og en kvikksølvbryter sluttes slik at batteriet blir koblet til. Når bøyen er kommet opp til overflaten aktiveres senderen.

Av /Store norske leksikon ※.
EPIRB
Typisk montering av nødpeilesender på toppen av styrehustaket på et skip
EPIRB
Lisens: CC BY SA 3.0
COSPAS-SARSAT
Prinsipp for dopplerposisjonering og varsling med lavbanesatellitter.
COSPAS-SARSAT
Lisens: CC BY SA 3.0
MEOSAR
Modernisert system for nødvarsling fra navigasjonssatellitter gir kontinuerlig og global dekning, samtidig som den nødstedte kan få bekreftelse på mottatt nødmelding.
MEOSAR
Lisens: CC BY SA 3.0
HRS
Fra hovedredningssentralen i Bodø. Innfelt, bilde av skjerm som viser posisjon og data fra aktive nødpeilesendere.
HRS
Lisens: CC BY SA 3.0

Nødpeilesender er en radiosender som aktiveres manuelt eller automatisk i en nødsituasjon på skip eller fly. Fra 1982 ble dette påbudt på norske skip og fiskefartøyer.

Faktaboks

Også kjent som

Friflyt, EPIRB (Emergency Position-Indicating Radio Beacon)

Hovedredningssentralene i Norge mottar årlig om lag 1000 meldinger fra forskjellige nødpeilesendere, og svært mange mennesker er berget som følge av melding fra slike.

Historikk og utvikling

Signaler fra nødpeilesendere som sendte på nødkanalene i VHF-båndet, 121,5 MHz og 243 MHz, ble opprinnelig bare avlyttet av sivile og militære fly. I 1980 ble det undertegnet en avtale mellom USA, en del vestlige land og Sovjetunionen om et prøveprosjekt, COSPAS–SARSAT, for å posisjonere nødsignaler fra nødpeilesendere ved hjelp av satellitter. Norsk deltagelse startet i 1978 og i 1986 fikk programmet en fast organisatorisk form.

Nødpeilesendere i COSPAS-SARSAT-systemet sendte på frekvensene 406 MHz og 121,5 MHz, men etter 2009 er signalet på 121,5 MHz utfaset. Satellittene som inngår, var i begynnelsen polare lavbanesatellitter. Når en satellitt har mottatt et nødsignal, videresendes meldingen til et antall nedlesestasjoner som igjen informerer aktuelle redningssentraler. Basert på dopplerskiftet på radiosignalet blir posisjonen til nødpeilesenderen beregnet. På verdensbasis er det cirka 25 nedlesestasjoner i operativ bruk, hvorav én i Tromsø (Local User Terminal, LUT). På nyere nødpeilesendere er det innebygget GNSS-mottager, noe som gjør posisjoneringen mer nøyaktig enn på eldre typer. Den største svakheten med systemet, basert på lavbanesatellitter, er at senderen kun blir detektert i det den er synlig fra en av satellittene. Avhengig av breddegraden kan det ta opptil to til tre timer mellom hver satellittpassering – i norske områder, typisk mindre enn én time.

Nødpeilesendere som sender på frekvensen 406 MHz (tidligere også 1,6 GHz) benytter også geostasjonære satellitter i INMARSAT-systemet, noe som gjør at det er kontinuerlig mottak innenfor dekningsområdet mellom N/S cirka 75 grader bredde. Disse enhetene sender ut både posisjon og identifikasjon og inngår i det maritime nødsystemet GMDSS (Global Maritime Distress and Safety System).

Satellittene i navigasjonssystemet Galileo, og nye generasjoner av GPS- og GLONASS-satellitter har funksjonalitet for å motta signal fra nødpeilesendere som sender på 406 MHz. Når dette er ferdig utbygget er planen at de eldre lavbanesatellittene skal utfases. De nye satellittene går i middels høye baner (MEO) og vil ha kontinuerlig og global dekning. I tillegg vil Galileo-satellittene kunne sende beskjed tilbake til den nødstedte om at nødmeldingen er mottatt. En av nedlesestasjonene for nødmeldinger fra MEO-satellittene (MEOLUT) er lokalisert på Svalbard.

Typegodkjente nødpeilesendere blir blant annet produsert av norske Jotron AS.

Andre typer nødpeilesendere

Fly og ubåter vil også ha nødpeilesendere basert på akustikk. Dette innebærer at et overflatefartøy i nærheten vil kunne stedfeste nødpeilesenderen hvis flyet eller ubåten befinner seg på havbunnen. På fly benyttes ofte betegnelsen ELT (Emergency Locator Transmitter).

Nødpeilesendere som sender signaler for deteksjon av radar eller AIS-mottagere på skip kalles henholdsvis SART (Search And Rescue Transponder) og AIS-SART.

PLB er forkortelse for Personal Locator Beacon. Dette er en nødpeilesender tilpasset personlig bruk, for eksempel på fjellturer og liknende. PLB vil ha innebygget GNSS og finnes i en lang rekke varianter.

Nødmeldinger til norske hovedredningssentraler

Antall hendelser med nødpeilesendere over norske nedlesestasjoner var i 2018: Fra EPIRB 393, fra ELT 498, fra PLB 85. I norsk ansvarsområde var det i 2020 65 nødmeldinger fra EPIRB, hvorav 8 var reelle nødsituasjoner. Det relativt store antallet meldinger skyldes at senderne kan løsne fra festet, samt feilaktig utløsning under testing og vedlikehold. Nødmeldinger fra nye systemer for turgåere, blant annet med betegnelsen SPOT og In-Reach kommer i tillegg. Disse systemene gir et nødvarsel via satellitt til en alarmsentral i USA, som deretter kontakter aktuell redningssentral for å få iverksatt søk og redning.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg