Signaler fra nødpeilesendere som sendte på nødkanalene i VHF-båndet, 121,5 MHz og 243 MHz, ble opprinnelig bare avlyttet av sivile og militære fly. I 1980 ble det undertegnet en avtale mellom USA, en del vestlige land og Sovjetunionen om et prøveprosjekt, COSPAS–SARSAT, for å posisjonere nødsignaler fra nødpeilesendere ved hjelp av satellitter. Norsk deltagelse startet i 1978 og i 1986 fikk programmet en fast organisatorisk form.
Nødpeilesendere i COSPAS-SARSAT-systemet sendte på frekvensene 406 MHz og 121,5 MHz, men etter 2009 er signalet på 121,5 MHz utfaset. Satellittene som inngår, var i begynnelsen polare lavbanesatellitter. Når en satellitt har mottatt et nødsignal, videresendes meldingen til et antall nedlesestasjoner som igjen informerer aktuelle redningssentraler. Basert på dopplerskiftet på radiosignalet blir posisjonen til nødpeilesenderen beregnet. På verdensbasis er det cirka 25 nedlesestasjoner i operativ bruk, hvorav én i Tromsø (Local User Terminal, LUT). På nyere nødpeilesendere er det innebygget GNSS-mottager, noe som gjør posisjoneringen mer nøyaktig enn på eldre typer. Den største svakheten med systemet, basert på lavbanesatellitter, er at senderen kun blir detektert i det den er synlig fra en av satellittene. Avhengig av breddegraden kan det ta opptil to til tre timer mellom hver satellittpassering – i norske områder, typisk mindre enn én time.
Nødpeilesendere som sender på frekvensen 406 MHz (tidligere også 1,6 GHz) benytter også geostasjonære satellitter i INMARSAT-systemet, noe som gjør at det er kontinuerlig mottak innenfor dekningsområdet mellom N/S cirka 75 grader bredde. Disse enhetene sender ut både posisjon og identifikasjon og inngår i det maritime nødsystemet GMDSS (Global Maritime Distress and Safety System).
Satellittene i navigasjonssystemet Galileo, og nye generasjoner av GPS- og GLONASS-satellitter har funksjonalitet for å motta signal fra nødpeilesendere som sender på 406 MHz. Når dette er ferdig utbygget er planen at de eldre lavbanesatellittene skal utfases. De nye satellittene går i middels høye baner (MEO) og vil ha kontinuerlig og global dekning. I tillegg vil Galileo-satellittene kunne sende beskjed tilbake til den nødstedte om at nødmeldingen er mottatt. En av nedlesestasjonene for nødmeldinger fra MEO-satellittene (MEOLUT) er lokalisert på Svalbard.
Typegodkjente nødpeilesendere blir blant annet produsert av norske Jotron AS.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.