Madrigal er en vokalsjanger som oppstod i Italia på 1300-tallet og blomstret i renessansen. Teksten i en madrigal er på folkespråket isteden for latin. Madrigalen var en av de første store sjangrene innen europeisk kunstmusikk som ikke var religiøs.
På 1300-tallet var madrigaler oftest tostemmige og som regel syllabiske. Eksempler på komponister er Francesco Landino (Cirka 1325–1397), Jacopo da Bologna (Cirka 1340–1386) og Giovanni da Cascia (Midten av 1300-tallet).
På 1500-tallet var madrigaler fire- eller femstemmige, i slekt med frottola. I begynnelsen var madrigalene enkle i en nærmest akkordisk sats, men senere ble de utpreget polyfone, omtrent som den samtidige sjangeren motett. Madrigalene fra denne perioden var nyskapende i måten de skildret teksten musikalsk. Denne typen tonemaleri blir kalt madrigalismer og er beslektet med senere utviklinger som affektlære og programmusikk.
Viktige komponister fra denne perioden er:
Stilen spredte seg etter hvert utenfor Italia, og ble særlig populær i England. Noen viktige komponister er:
Enkelte komponister som Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525–1594) og Orlando di Lasso (Cirka 1532–1594) skrev også religiøse madrigaler, madrigali spirituali. Disse var noen ganger på latin med tekster fra Bibelen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.