Adrian Willaert

Adrian Willaert var en nederlandsk komponist. Biografiske opplysninger om Willaert er preget av usikkerhet, men ifølge Willaerts elev Gioseffo Zarlino studerte han jus i Paris før han gikk over til musikken og ble elev av Jehan Mouton (cirka 1459-1522). Fra 1522 til 1525 var han ansatt hos hertug Alfonso I d’Este i Ferrara, hvoretter han ble sanger hos hertugens sønn, erkebiskop Ippolito II d’Este i Milano. I 1527 ble han ansatt som kapellmester i Markuskirken i Venezia, en stilling som han hadde frem til sin død.

Willaert hører med til sin tids mest berømte komponister og hadde selv fremstående elever som Cipriano de Rore (1516–1565), Gioseffo Zarlino (1517–1590), Don Nicola Vicentino (1511–1576), Andrea Gabrieli (cirka 1510–1586) og Claudio Merulo (egentlig Merlotti; 1533–1604).

Willaert er sin tids viktigste bindeledd og formidler mellom nederlandsk og italiensk musikktradisjon. Han innleder rekken av viktige komponister i den venetianske skole. Som komponist, teoretiker, lærer og organisator fikk han stor betydning for utviklingen av Venezias musikkliv. Den venetianske skole er spesielt viktig fordi den befordret nye og progressive ideer og la grunnlaget for 1600-tallets musikk. Blant Willaerts bidrag er kromatikk og en friere bruk av modulasjoner. Ifølge Zarlino (i hans Le Istituzioni harmoniche fra 1558) innførte Willaert dessuten dobbeltkorteknikken, hvilket regnes som en av hans fremste musikalske innsatser, dog ikke kvantitativt. Willaerts betydning ligger i hans måte å anvende flerkorigheten på — bredt anlagte tekstlige og musikalske enheter til forskjell fra den hurtige vekselsangen mellom flere kor i den norditalienske tradisjonen.

Den viktigste gruppen blant Willaerts komposisjoner er motettene der den store motett- og madrigal-samlingen "Musica nova" fra 1559 er den fremste. De følger den nederlandske tradisjonen fra Josquin des Prés (cirka 1440–1521) og er i hovedsak strengt polyfone og imiterende.

Messene er få og tilhører for største delen den såkalte parodi-typen. Willaert kom til å få stor betydning for utviklingen av instrumentalmusikken med former som ricercare, fantasier og canzoni francese for instrumentalensembler. I en motettsamling fra 1542 foreskriver Willaert dessuten at motettene kan fremføres både vokalt og instrumentalt. På harmonikkens område er dessuten Willaert den første som gjør en fullstendig kvintsirkel-gjennomgang.