lovtekst

Ordet «lov» kan i sammenstillingen 'lovtekst' tas både i snever og i vid forstand. I snever forstand siktes det utelukkende til teksten i en formell lov, det vil si teksten i en lov som Stortinget har vedtatt etter reglene i Grunnloven §§ 76-81. Betegnelsen «lovtekst» brukes i rettskildelæren like ofte om teksten i enhver skreven rettsregel, uansett trinnhøyde. Med andre ord både om teksten i en forskrift, om teksten i Grunnloven og om teksten i en formell lov.

Betegnelsene lovtekst og lovens ordlyd brukes gjerne om hverandre om ett og samme fenomen. Strengt tatt er fenomenene ikke identiske. «Lovteksten» er gjenstanden for tolking – formuleringene i loven som er gjort til utgangspunkt for lovtolkingen etter rettskildelærens relevansprinsipper – mens «lovens ordlyd» henspiller på hvordan tolkingsgjenstanden – lovteksten – skal forstås etter rettskildelærens slutningsprinsipper.

For enkelhets skyld er språkbruken mindre konsekvent i faglitteraturen. Det siktes ikke alene til formuleringene i teksten, altså til ordene, til setningsbygningen og til tegnsettingen, når man sier at «loven må tas på ordet» eller at «lovteksten ikke kan forstås bokstavelig». Man sikter til ordlyden, og til dens betydning i forhold til andre rettskildefaktorer. Kort sagt til hvilket innhold som rettsanvenderen får ut av lovteksten.

På den måten blir det en smaksak om det snakkes om «lovteksten», om «ordlyden» eller om begge deler om hverandre i en juridisk fremstilling.

Å tolke lovteksten er første stadium i lovtolkingsprosessen. Rettsanvenderen spør: Hvilket innhold har lovteksten? Under dette stadiet er det ordlyden – og den alene – som skal forstås. Rettsanvenderen ser foreløpig bort fra de andre rettskildefaktorene. Men likevel ikke helt. For ordlydsforståelse beror ikke utelukkende på ren språklig-filologisk forståelse. Lovteksten er hva rettsanvenderen oppfatter som lovgiverens fornuftige mening med å bruke akkurat de ordene som lovgiveren brukte. Videre hva meningen kan ha vært med å stykke opp teksten i hovedsetning og bisetninger slik som lovgiveren gjorde, og hvorfor komma står akkurat der kommaet står i teksten, ikke et annet sted, ei heller punktum fremfor komma. Lovteksten er den naturlige og fornuftige innholdsforståelsen.

Lovteksten er utgangspunktet når lover skal tolkes. Det er jo denne som lovgiveren vedtok, og som folk skal kunne bli kjent med og innrette seg etter.

På den annen side er lovteksten formelt sett bare startpunkt for tolkingsprosessen, ikke sluttpunkt. For lovteksten kan være formulert så uklart at den må presiseres. Det normale er å ta loven på ordet, bokstavtolking, om du vil. Men ikke sjelden er ordbruken uklar. Da må rettsanvenderen ty til presiserende tolking. Unntaksvis er teksten heller ikke så avgjørende og utslagsgivende at tekstforståelsen må følges i ett og alt. Kanskje tok lovgiveren munnen for full, kanskje ble formuleringen i loven snevrere enn meningen var. I slike tilfeller må henholdsvis innskrenkende eller utvidende eller analogisk tolking til. De norske rettskildereglene tillater rettsanvenderen å avstemme og å harmonisere lovteksten mot andre rettskildefaktorer, og ikke minst å avveie tekstslutningene mot slutningene fra andre rettskildefaktorer før rettsanvenderen endelig kan si hvordan loven skal tolkes.

Tolkingsprosssen blir følgelig bredere enn bare å handle om det rimelige og naturlige språklige uttrykket i loven. Å tolke en lov blir både å tolke i vid og snever forstand. Vid tolking vil si å tolke seg frem til rettsregelens endelige innhold, mens snever tolking handler ene og alene om hvordan selve lovteksten skal forstås.

Følgende situasjoner må holdes fra hverandre:

• En lite tidsmessig lovtekst holder ikke stand på grunn av presset fra andre rettskildefaktorer. Derfor tolkes loven på tvers av lovteksten.

  Dette blir tolking i vid forstand.

• Lovteksten er så foreldet at den ikke engang som lovtekst betraktet kan tas alvorlig.

  Dette blir tolking i snever forstand.

Den rake motsetningen til når lovteksten teller spesielt lite, er situasjonene hvor lovteksten betyr ekstra mye. Det forekommer på to rettsområder – nemlig i strafferetten og i den delen av forvaltningsretten som kan kalles inngrepsforvaltningen. I strafferetten kalles forholdet 'lovprinsippet', i forvaltningsretten 'legalitetsprinsippet'.

Det kan lett oppstå vansker når en rettsanvender skal tolke en lovtekst. Årsaken er at lovtekst er skrevet på en generell og abstrakt måte for at loven skal gjelde et stort antall tilfeller. En annen grunn er at lover skal gjelde i lang tid. Lover bør derfor helst ha en utviklingsdyktig form, slik at lovgiveren slipper å endre dem stadig.

Lovens generelle og varige karakter er hovedårsaken til at så mange skjønnsbestemte ord og uttrykk forekommer i lovspråket. Eksempler på dette er formuleringer som «urimelige» avtaler (avtaleloven § 36), «vesentlig kontraktsbrudd» (kjøpsloven § 25 nr. 1 og § 39 nr. 1) og «arbeidsløs uten egen skyld» (folketrygdloven § 4-2 nr. 1 bokstav B).

En annen årsak til at mange lovtekster er holdt i runde og vage vendinger, er at lovgiverne ønsker å overlate til rettsanvenderen å gå opp grensene på sammensatte og vanskelige rettsområder. På mange områder er det domstolene som foretar grensegangen, på andre felter må forvaltningens rettsanvendere gjøre det.

Tolkning av lovtekst har minst tre særegenheter sammenlignet med annen tekst- eller taletolkning. Særtrekkene er knyttet til følgende spesielle lovtekster:

1. Rettslige standarder, som skifter innhold etter hvert som standarden som loven viser til, endrer seg.
2. Lovtekster som tiden har løpt så mye fra at de ikke lengre kan tas helt alvorlig.
3. Lovtekster som er preget så mye av politiske funksjoner at det må gjøres fradrag for politiske overbud.

Når tolkingsprosessen er blitt brakt til ende, det vil si både tolkingen av lovteksten og tolkingen frem til rettsregelens innhold, kommer den konkrete lovanvendelsen, eller subsumpsjonen, som dette rettsanvendelsestrinnet gjerne kalles, når loven både skal tolkes og brukes.

I grunnen er det et uskarpt skille mellom å tolke og å subsumere. Rett nok handler subsumsjon om å ta stilling til om fakta i en bestemt sak – det vil si saksforholdet – passer til lovens ferdig tolkete forståelse. Men jo lengre rettsanvenderen går under tolkingsprosessen i å pensle ut alle mulige alternativer som loven skal dekke, jo mindre rom blir det for selvstendig konkret lovanvendelse; allerede «tolkingen» kan da ha fått med seg det konkrete, aktuelle tolkingstilfellet. Så da går anvendelsen av loven av seg selv.

Magnus Lagabøtes landslov er en lovbok for Norge som trådte i kraft i 1274. Landslova avløste de fire landskapslovene for Frostating, Gulating, Eidsivating og Borgarting, og gjorde at Norge fikk en felles lovbok. Lovboken ble også brukt på Orknøyene, Shetland og Færøyane, mens Island fikk en egen lovbok, Jónsbók, i 1281.

Norges Lover er en boksamling av alle lover som har alminnelig praktisk betydning. Det samme er Lovdata, som er dagens praktiske måte å finne frem i lovverket på. Men strengt tatt er det bare lovtekstene vi finner i disse publikasjonene.

• lov
• lovtolkning
• rettskilder
• rettsregel
• Norges lover

• Boe, Erik Magnus (2010) Innføring i Juss. Juridisk tenkning og rettskildelære, tredje utgave. Universitetsforlaget
• Boe, Erik Magnus (2020) Grunnleggende juridisk metode, fjerde utgave, Universitetsforlaget
• Mæhle, Synne Sæther og Aarli, Ragna (2020) Fra lov til rett, tredje utgave, Gyldendal
• Ola Mestad (2019) Rettens kilder og anvendelse, i Alf Petter Høgberg og Jørn Øyrehagen Sunde (red.): Juridisk metode og tenkemåte