kontinentalsokkel (rettslige forhold)

FN forsøkte å kodifisere statspraksisen knyttet til kontinentalsokkelen. Resultatet ble Konvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen. Kyststatene fikk såkalte suverene rettigheter til å undersøke og utnytte ressursene på kontinentalsokkelen.

Kontinentalsokkelen omfattet havbunnen og undergrunnen i undersjøisk område fra yttergrensen av sjøterritoriet til en dybde på 200 metereller så langt havets dybde gjorde det mulig å utnytte naturressursene. Kyststaten hadde enerett til å utforske og utnytte naturforekomster på havbunnen og i dens undergrunn. Eneretten omfattet også sedentære arter, det vil si organismer som sitter fast på havbunnen eller ikke kan bevege seg uten i stadig fysisk kontakt med denne.

Etter som den tekniske utvikling gjorde det mulig å utnytte resursene stadig lenger utover på kontinentalsokkelen, ble Genèvekonvensjonens regler om fastsettelse av yttergrensen for sokkelen ansett som uhensiktsmessig. Spørsmålet om utstrekningen av sokkelen ble derfor tatt opp på FNs tredje havrettskonferanse (1973–1982) og må også ses i sammenheng med Det internasjonale havbunnsområde (som ligger utenfor kontinentalsokkelen).

Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser, består av 21 medlemmer som skal ha ekspertise i geologi, geofysikk eller hydrografi. De velges av statspartene blant deres borgere med en rimelig geografisk spredning. Medlemmene skal utføre vervet i sin personlige egenskap. Kommisjonen skal vurdere datamateriale som kyststaten har framlagt, og gi anbefalinger. Den skal også gi vitenskapelig og teknisk råd til kyststater.

Kyststaten har suverene rettigheter – eksklusiv rett – til å utforske og utnytte naturforekomstene på kontinentalsokkelen (artikkel 77 og 78). Jurisdiksjonen over havområdene over bunnen reguleres av de øvrige regler for de respektive geografiske områdene. Særlig viktig er reglene om økonomisk sone. Konsekvensen av denne retten er enerett til å tillate og regulere boring på sokkelen, samt til å tillate og regulere bygging og drift av kunstige øyer, samt installasjoner og strukturer som er ment for å utnytte ressursene på kontinentalsokkelen, samt andre som kan hindre virksomheten til kyststaten.

For utnyttelse av ressursene på sokkelen utenfor 200 mil fra grunnlinjen, skal det betales en avgift til det internasjonale samfunn (artikkel 82).

Hvor kontinentalsokkelen til motstøtende eller tilstøtende kyststater er overlappende, plikter de å bli enige om en delelinje. Se også artikkel om Norges kontinentalsokkel.