Man vet ikke hvem som oppfant kompasset, eller hvor det først ble brukt. De første sporene finner man i gamle greske skrifter (omkring 650 fvt.). Kineserne kjente også meget tidlig til magnetsteinens egenskaper. Ifølge en kinesisk ordbok fra 121 fvt. er dette «en stein som kan gi nålen en retning». Kineserne brukte den til å vise sør-retningen, idet de la den på et trebrett som fløt i vann. Man vet ikke hvorvidt oldtidens folk brukte magneten til å vise vei til sjøs og til lands. Derimot er det kjent at araberne brukte magneter om bord i sine fartøyer på 700-tallet.
Også i gammel nordisk litteratur nevnes magnetsteinen (leidarstein), blant annet i forbindelse med bosettingen i Island i 874. Det er også kjent at vikingene benyttet magnetstein på samme måte som kineserne tidligere hadde gjort. Magnetstein er egentlig magnetitt, en magnetisk stein, som finnes i store deler av verden. Den kompassrosen som ble benyttet i norrøn tid hadde 16 inndelinger, mens eldre kinesiske kompassroser kunne være basert på 24.
I 1302 anbrakte en ukjent navigatør fra Amalfi ved Napoli vindrosen på kompassnålen, og dette året regnes derfor som det tradisjonelle tidspunktet for oppfinnelsen av skipskompasset. Vindrosen beskriver 32 forskjellige retninger som ofte er å finne som linjer i eldre kart. Denne inndelingen av sirkelen i 32 deler kalles for «strek» (11,25 grader), og den finnes fortsatt på mange kompassroser i tillegg til den moderne inndelingen med 360 grader.
Den gamle inndelingen i 32 streker kalles gjerne «kardinalsystemet» med fire kardinalstreker for å angi kurser og retninger: Nord, Øst, Sør og Vest. Mellom disse ligger interkardinalstrekene NO (nordøst), SO (sørøst), SV (sørvest) og NV (nordvest). Videre neddeling gir NNO (nordnordøst) ONO (østnordøst) og så videre. Neste nivå blir enkeltstrekene NNOtN (nordnordøst til nord), NNOtO (nordnordøst til øst) og så videre. For ytterligere nøyaktighet kan denne systematikken også brytes ned til halv- og kvartstreker. Kardinalstreksystemet benyttes i liten grad som kursreferanse, men benyttes innen meteorologien for beskrivelse av vindretninger.
Den tidlige dominansen fra de italienske kompassmakerne gjorde også at man fikk spesielle symbol på kompassrosa. Blant annet kunne man finne et kors på østmerket, som var retningen til det hellige landet. Man kunne også finne et liljesymbol på nordmerket, som sett fra Napoli var retningen til handelshuset Borboni, som hadde et dobbelt liljeblad som våpenmerke.
Noen særlige forbedringer av magnetkompasset ble ikke gjort før man fikk fartøyer av jern og stål. Særlig har britiske Lord Kelvin bidratt meget til utviklingen av det moderne magnetkompass. Siden magnetnålen pekte i retning av Polarstjerna (Polaris), trodde mange at det var denne som trakk på magnetnålen. Den første vitenskapelige forklaringen av forholdet knyttet til jordmagnetismen ble gitt av William Gilbert i 1600. I 1890 stilte Det Norske Veritas krav til sertifikater på skipskompass, og i de påfølgende årene ble det opprettet offentlige kontrollkontorer i flere kystbyer for å foreta slik sertifisering og korrigering av kompassene. Flere av disse kontorene var tilknyttet sjømannsskolene. I dag er nye kompass normalt sertifisert etter IMO sine retningslinjer og utsyrt med «rattmerke», og kontrollkontorene er nedlagt.
Man var tidlig oppmerksom på at kompassnålen ikke alltid viste sant nord, og instrumentmakerne ble lenge beskyldt for å lage dårlige kompasser. Det ble etter hvert klart at avvikelsen var en realitet man burde regne med. Full sikkerhet for dette fikk man først etter Kristoffer Columbus' store sjøreise i 1492, da det viste seg at avviket (misvisingen) forandret seg med stedets lengde.
På seilskip fant man også begreper som driftkompass og pinnekompass, men dette var kun innretninger for å føre bestikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.