handel

Flere eiergrupper er representert i varehandelen. I Norge eier staten hele eller deler av tunge bedrifter som Equinor og Vinmonopolet.

Landbrukssamvirket er sterkt inne i omsetningen av blant annet meieriprodukter, kjøtt, egg, frukt og grønt; fiskerisamvirket står for førstehåndsomsetningen til eksport og det innenlandske markedet for viktige fiskeslag og Forbrukersamvirket eier landets største butikkjede for dagligvarer, Coop.

Private kjøpmenn er det mange av, og selv om de aller fleste er små representerer den private sektoren en stor del av omsetningen. Flere av bedriftene er medlemmer av kjeder, blant andre Kiwi og Rema 1000 for dagligvarer, Elkjøp for elektriske produkter, og Jernia for verktøy, husholdningsvarer og byggevarer.

Kjedene har dels oppstått ved at grossister har kjøpt opp eller inngått bindende avtaler med detaljister, dels ved at detaljister har kjøpt opp en eller flere grossistforretninger.

Handelsnæringen er i stadig bevegelse – bedrifter kjøpes og selges, etableres og nedlegges eller skifter sortiment. Dette er enklest å se for detaljhandelen. For at en butikk skal kunne overleve, må den følge kundene og deres preferanser, både når det gjelder lokalisering og sortiment.

Mange butikker flytter fra utkantene til de store forbrukssentrene som kjøpesentrene omkring tettstedene, og når kundene finner at det er bekvemt å handle noen dagligvarer samtidig med at de fyller bensin, utvider bensinstasjonene sitt vareutvalg.

Andre omlegninger i varehandelen skyldes tekniske fremskritt. Ett av de største var innføringen av selvbetjening i dagligvarehandelen, da man gikk fra betjening av kundene til at kundene selv kunne plukke de varene de ønsket. Dette forutsatte blant annet at varene ble pakket og eksponert i kundevennlig emballasje. Omleggingen ble en stor utfordring for emballasjeindustrien, særlig når det gjelder pappemballasje. Andre kilder til omstilling i varehandelen var de nye materialene, i første rekke plast. De gamle glass-melkeflaskene ble dessuten erstattet av kartonger.

Forbrukernes handlevaner påvirker arbeidsbelastningen i butikkene. Når kundene ønsker å gjøre sine innkjøp ved middagstider og mer på fredag enn på de andre dagene i uken, må butikkene tilpasse sin bemanning etter dette. Derfor blir detaljhandelen en næring med mange deltidsansatte (særlig fredags- og lørdagshjelp).

Disse føler seg gjerne ikke like sterkt tilknyttet til sin arbeidsplass som heltidsansatte, og er ofte mindre interessert i å være medlemmer av en fagforening. Da det også er stor gjennomtrekk blant denne gruppen av ansatte, har fagforeningen Handel og Kontor store problemer med å få opp organisasjonsprosenten blant disse gruppene.

Innen engroshandelen finner man flere typer organisasjoner. En del «naturprodukter» blir omsatt i åpne auksjoner, og det kan utspille seg fargerike forestillinger når ivrige kjøpere konkurrerer om de samme varene. Noen slike auksjoner er derfor populære turistattraksjoner, for eksempel blomsterauksjonene i Nederland og fiskemarkedet i London (Billingate).

Viktigere er de internasjonale auksjonene for tunge råvarer som råolje, metaller, korn og soyabønner. Her møtes representanter for store kjøper- og selgerbedrifter og legger frem etterspørsel og tilbud. Da det stadig skjer endringer i disse, vil prisene være i kontinuerlig bevegelse.

Partene inngår flere typer kontrakter. De viktigste er for spot- og terminleveranser. En spotleveranse er en umiddelbar leveranse av et vareparti, mens en terminkontrakt gjelder leveranser en gang i fremtiden til en pris som er avtalt på tidspunktet for kontraktsinngåelse.

Slike kontrakter for fremtidig levering er verdipapirer, som kan omsettes fritt helt til levering finner sted. Da det er et marked for terminkontrakter, er det slett ikke uvanlig at en kontrakt blir omsatt mange ganger før varepartiet blir levert. Kjøpere og selgere kan være bedrifter som ikke har noen tilknytning til varen; for dem er kontrakten en finansiell plassering. Kontraktene knytter således varemarkedene sammen med finansmarkeder.

Statsmyndighetenes stilling til borgernes rett til å utøve handelsyrket har skiftet gjennom tidene. Etter stramme restriksjoner i merkantilismens tid, ble handel et fritt yrke i den liberalistiske perioden til henimot den første verdenskrig. Siden har myndighetene i mange land, ikke minst i Norge, lagt visse bånd på den frie handelsretten.

Handelsnæringen i Norge er regulert ved bestemmelser fastsatt av stat og kommuner. Private bedrifter har ikke anledning til å etablere seg i virksomheter der staten eller produsentkooperasjonen skal ha monopol.

De kan heller ikke åpne butikk uten kommunal godkjennelse, og de må akseptere de åpningstidene som er fastsatt. De generelle kravene er ellers liberale. Enhver myndig person som har vært bosatt i landet i de siste to år, og som ikke er under konkursbehandling, har handelsrett.

• handel – historie
• detaljhandel