gotere

På 500-tallet skrev den gotiske historikeren Jordanes at goterne stammet fra Skandinavia og hadde vandret til kontinentet i fjern fortid. Beretningen har vært satt i sammenheng med den arkeologiske Wielbarkkulturen som oppstod i det nordlige Polen i første århundre evt., men mange moderne historikere og arkeologer nøler med å knytte sammen materiell kultur og etniske identitet på denne måten, og den mulige skandinaviske opprinnelsen til goterne kan verken bekreftes eller avkreftes. I den romerske forfatteren Publius Tacitus' tekst Germania (98 evt.) nevnes en germansk stamme kalt gutones i det som i dag er det nordøstlige Polen, men det er usikkert om dette er den samme gruppe som romerne kom i kontakt med senere. Jordanes forteller at goterne vandret sørover og østover og slo seg til langs kysten av Svartehavet i dagens Ukraina.

Goterne dukker for første gang opp som militære motstandere for romerne langs grensen ved Donau i 238 evt. Gjennom resten av 200-tallet, og første del av 300-tallet opptrer de både som invasjonshærer og som leiesoldater i romersk tjeneste. Mange gotere bosatte seg i de tynt befolkede romerske grenseområdene eller fikk tildelt romersk borgerrett etter endt militærtjeneste. Goterne som var bosatt i Romerriket ble etter hvert kjent som visigoter, mens de som bodde utenfor riket ble kalt ostrogoter. På 500-tallet ble disse betegnelsene forstått som østgotere og vestgotere. Mange av visigoterne tok opp romersk livsstil og lot seg kristne. Den gresk-gotiske biskopen Ulfilas (311–383) oversatte Bibelen til gotisk og virket som misjonær blant goterne. Deler av denne oversettelsen er bevart i håndskriftet Codex argenteus, og er den viktigste kilden til gotisk og gammelgermansk språk.

I 376 flyktet en stor gruppe gotere over grensene til Romerriket for å komme unna hunerne, som hadde gått inn i goternes område fra øst. Innvandringen skjedde med romersk tillatelse, men nykommerne ble dårlig behandlet og gjorde opprør i 378. Goterne, ledet av kong Fritigern, beseiret den romerske hæren under Valens (styrte 364-378) i slaget ved Adrianopel nord i dagens Hellas. Etter dette nederlaget var ikke de romerske myndighetene i stand til å kontrollere grensene i vest. Store germanske hærfølger fartet rundt i Vest-Europa og tok seg til rette som de ville. Mange gotiske fyrster gikk i romersk tjeneste og kjempet blant annet sammen med romerne mot hunerne, men lot seg ikke kontrollere av keiserne og de romerske myndighetene. Blant de mest kjente er Alarik 1. (visigotisk konge 395–410), som var i tjeneste først hos den østromerske og siden hos den vestromerske keiseren, før han plyndret Roma i 410.

Theoderik den store, ostrogotisk konge fra 471, startet som østromersk general, men opprettet sitt eget kongedømme i Italia med hovedstad i Ravenna fra 488.

Visigotiske konger styrte mye av dagens Portugal og Spania fra Det vestromerske rikets sammenbrudd i 476 til den muslimske erobringen tidlig på 700-tallet.

• gotisk språk
• visigoter (vestgotere)
• ostrogoter (østgotere)
• germanere

• Goffart, Walter Andre (1980). Barbarians and Romans, AD 418-584: The Techniques of Accommodation. Princeton University Press.
• Heather, Peter (2010). Empires and Barbarians: The Fall of Rome and the Birth of Europe. Oxford University Press.