familie

Ordet familie betydde opprinnelig, i romerretten, husstand (husholdning), det vil si de som bor i et hus sammen. I romersk tid var dette ektefeller, barn og slektninger av ulike grader, samt tjenere og slaver.

I moderne språkbruk skilles det mellom husholdning (eller hushold) og familie. Husholdning er en gruppe mennesker som bor sammen, uavhengig av relasjonen mellom medlemmene. Husholdninger kan samsvare med ulike familietyper, men kan også bestå av mennesker som ikke er i slekt, i bokollektiver av ulike slag.

Når kjernefamilier eller andre familietyper samsvarer med husholdninger kan disse betegnes som familiehushold eller kjernefamiliehushold, men det er like vanlig at de simpelthen omtales som «familier».

Husholdninger som består av voksne personer som er gift, samboere eller i familie med hverandre, men uten barn (samboerhushold) er teknisk sett ikke å regne som familier, men den alminnelige språkbruken her kan i praksis variere. Mange vil snakke om fast samboende voksne som familier, særlig hvis de selv omtaler seg på den måten.

Kjernefamilien regnes gjerne som grunnenheten i menneskelige slektskapssystemer og samfunn. Medlemmene i en kjernefamilie er knyttet sammen gjennom tre grunnleggende relasjoner:

1. relasjonen mellom foreldre og barn (inklusive adoptivforeldre og adoptivbarn)
2. relasjonen mellom barn av samme foreldre (søsken, inklusive adoptivsøsken)
3. relasjonen mellom foreldrene (som må være sosialt og rettslig anerkjent i den forstand at den gir legitimitet og arverett til felles barn, inklusive adoptivbarn)

De fleste voksne mennesker er medlemmer av to kjernefamilier, én de er født eller adoptert inn i, og én som de selv stifter som voksen. Den første kalles orienteringsfamilie og den andre prokreasjonsfamilie. Ved at hver person blir et ledd mellom to familier, skapes et komplekst nett av slektskapsbånd mellom mennesker og grupper i samfunnet.

Kjernefamilien er altså i utgangspunktet en sosial enhet bestående av foreldre og barn. Familiehushold av ulike typer kategoriseres på basis av kjernefamilien. Et familiehushold kan tilsvare kjernefamilien (kjernefamiliehushold), eller på ulike måter være mindre eller større enn kjernefamilien.

Selv om disse kategoriene altså tar utgangspunkt i størrelsen og sammensetningen av familiehushold, er det vanlig å benevne dem simpelthen som ulike typer familier.

I førindustrielle samfunn var mennesker i stor grad avhengige av sine familier og nettverk av slektninger. Familiehusholdene var ofte store (storfamilier) og i mange deler av verden var de innordnet i ættelinjer og klaner. Mange steder finnes det dype tradisjoner for arrangerte ekteskap mellom slike slektsgrupper. Uansett var det vanlig at nygifte par begynte sin egen kjernefamilie som tilhørende storfamilien til én av partenes foreldre. Også på den norske landsbygda var dette vanlig, i det minste for den av barna som skulle arve gården (odelssønnen).

Etter industrialiseringen ble mange mennesker avhengige av å livnære seg gjennom lønnsarbeid. Dette førte til at det ble færre storfamilier, og den vanligste husholdningen ble etter hvert lønnstakernes kjernefamilier. Framveksten av velferdsstaten styrket denne utviklingen. Velferdsstatens institusjoner overtok mange av familiens og slektas tidligere funksjoner. Allmenne ordninger for utdanning, trygd og pensjon sikret den enkeltes behov utenom deres familier og nettverk av slektninger. Kjernefamiliens funksjoner ble konsentrert omkring konsum og rekreasjon.

Den moderne kjernefamilien utviklet gradvis, særlig i løpet av 1800-tallet, en mer stringent arbeidsdeling mellom kjønnene enn hva som hadde gjeldt tidligere. Mens familier i det gamle bondesamfunnet ofte hadde samarbeidet omkring mange oppgaver i hverdagen, var menn nå i all hovedsak blitt bortearbeidende lønnsmottakere, og kvinner hjemmearbeidende husmødre. Med unntak av kvinnenes inntog i arbeidslivet i forbindelse med krigsøkonomien under de to verdenskrigene, vedvarte kjernefamiliens typiske arbeidsdeling mellom kjønnene fram til siste halvdel av 1900-tallet.

Fram til begynnelsen av 1960-tallet var familielivet i Norge relativt stabilt, men i de følgende årene endret dette seg mye. Det ble vanligere for kvinner å ta lengre utdannelse med tanke på en yrkeskarriere. En raskt økende etterspørsel etter arbeidskraft gjorde det dessuten mulig for etablerte husmødre å gå ut i arbeidslivet. Mange familier følte etter hvert at de trengte to inntekter for å høyne eller vedlikeholde sin levestandard. Likevel fortsatte mange av disse kvinnene å ha hovedansvaret for arbeidet i hjemmet, og ble dobbeltarbeidende. På 1970-tallet kan denne utviklingen forstås i sammenheng med mindre stabile ekteskap og med feminismens voksende betydning som viktig inspirator for mange kvinner, og som premissleverandør for familiepolitikken. Idealet om full likestilling mellom kjønnene i arbeidslivet så vel som i familien vant etter hvert bred oppslutning.

I samme periode ble familie- og samlivsformene mer mangfoldige, særlig etter at samboerskap ble tillatt i 1972. Flere etablerte kjernefamilier på basis av samboerskap uten å inngå ekteskap, og andelen familiehushold av andre typer enn den tradisjonelle kjernefamilien økte jevnlig.

• slektskap – samfunnsvitenskap
• samfunn

• Lasch, Christopher (1977). Haven in a Heartless World: The Family Besieged, New York: Basic Books.
• Leira, Arnlaug (2005). «Familier og velferdsstat: familieendring og politisk reform i 1990-åra», i Frønes, Ivar og Kjølsrød, Lise red.: Det norske samfunn, 5. utgave, 261-282.
• Schackt, Jon (2017). Slektskap, familie og kjønn: Antropologiske perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, Finn boken
• Segalen, Martine (1986). Historical Anthropology of the Family. Cambridge: Cambridge University Press.