eutrofiering

Naturlig eutrofiering skyldes lagring av næringssalter i innsjøens sedimenter, og en senere tilbakeføring av disse til vannet i innsjøen. Et av de viktigste stoffene er fosfor som, på grunn av sin sparsomme forekomst i naturen, ofte begrenser den organiske produksjonen i ferskvann. Magasineringen av næringssalter i sedimentene, og dermed den naturlige eutrofieringen, er svært langsom.

Påtvunget eutrofiering skyldes menneskelig aktivitet i innsjøenes nedslagsfelter. Det er en utpreget og hyppig forurensningsform, forårsaket av blant annet kloakkutslipp og avrenning fra dyrket mark. Mjøsa og Vansjø er typiske eksempler på innsjøer som er utsatt for påtvunget eutrofiering.

Eutrofiering fører til økning i planktonalgenes primærproduksjon i sommerhalvåret, ofte med masseoppblomstringer av enkelte arter, og påfølgende svinn av oksygen ved bunnen der biomassen brytes ned. Oksygensvinn i bunnvannet kan føre til ytterligere frigjøring av fosfor fra sedimentene, akkumulert over lang tid gjennom naturlige prosesser.

I innsjøer med liten bufferkapasitet (slike har vi mange av i Norge), vil påtvunget eutrofiering kunne ha store konsekvenser for surhetsgraden (pH) i overflatevannet i sommerhalvåret (den kan øke kraftig) – som igjen kan bidra til utryddelse av naturlige planktonalgesamfunn og fremme andre mindre gunstige samfunn av mikroorganismer (som for eksempel visse blågrønnbakterier).

Eutrofiering kan også forekomme i marine miljøer nær kysten grunnet utslipp og avrenning. I havet er det imidlertid som regel nitrogen som er den begrensende faktoren for planteproduksjon.

• innsjø
• hav