eksistens (filosofi)

Eksistens er det å eksistere, være til.

1. Eksistens er forskjellig fra essens, det at noe er til, til forskjell fra hva det er. Eksempel: Selv om jeg vet hva en elefant er (kjenner elefantens «essens» eller «vesen»), vet jeg ikke derfor nødvendigvis også at den er, eller har eksistens.
2. Eksistens er også forskjellig fra subsistens, det å være i rom og tid til forskjell fra det å være «utenfor» rom og tid. Et benbrudd kan lokaliseres i både rom og tid, glede kan lokaliseres i tid, men ikke i rom (spørsmålet: «hvor er du glad?» gir knapt noen mening), mens påstandsinnhold, meninger og sannheter sies å være utenfor både tid og rom – de har subsistens, men ingen eksistens.

Å formulere et rent eksistensbegrep kan sies å være hovedproblemet i Aristoteles' (384–322 fvt.) metafysiske skrifter og for den grenen av filosofien som kalles ontologi. Vanskeligheten består blant annet i at et rent eksistensutsagn, for eksempel «A eksisterer», som ikke samtidig angir hvordan denne As eksistens ytrer seg, det vil si andre egenskaper hos A, neppe kan gjøres til gjenstand for prøving av noen som helst art fordi et slikt utsagn knapt nok er begripelig i det hele.

René Descartes (1596-1650) vil bevise sin egen eksistens gjennom den kjensgjerning at han tenker («Jeg tenker, altså er jeg til»), det vil si hans egen eksistens består i at han tenker. George Berkeley (1685–1753) hevder ut fra en lignende tankegang at alle tings eksistens består i at de oppfattes eller persiperes av en som erkjenner dem. Immanuel Kant (1724–1804) påpeker at det å si om noe at det eksisterer, ikke er å angi noen egenskap ved tingen, det vil si at «eksistens» ikke er noe predikat. Jean-Paul Sartre (1905–1980) hevder i sin eksistensialisme at hos mennesket går «eksistensen forut for essensen», det vil si at mennesket ikke er skapt med på forhånd gitt vesen eller natur, men at hvert menneske gjennom sin livsførsel «skaper» sin egen natur.