ego

Ego eller das Ich var til stede fra tidlig av i Freuds skrifter. Likevel var det først i skriftet Das Ich und das Es fra 1923 at ego får en mer definitiv rolle. I skriftet introduserte Freud det som har blitt kalt «strukturmodellen» eller «den andre topografiske modell».

Ego kunne lett bli oppfattet å representere hele personen, men strukturmodellen var viktig for Freud for å fastslå at ego er én av de tre instanser som befolker oss. Ego er riktignok den som er mest orientert mot omverdenen og også den instans som er mest mottagelig for utvikling. De kjente forsvarsmekanismene er også del av egoets domene. Men egoet settes dermed stadig under press, det er satt til å føye tre «herrer»; id, superego og ytterverden. Slik kan angst og skyld også å bli trekk ved egoet.

I forhold til den første topografiske modellen, med det ubevisste på en side og førbevisstheten/bevissthet på den andre, er det vanlig å tenke at id i den andre modellen overtar rollen til det ubevisste. Tatt i betraktning av hvordan deler av ego faktisk er ubevisst, som for eksempel gjelder de ulike forsvarsmekanismene, så er imidlertid dette diskutabelt. Også ego kan sies å være i forlengelsen av det ubevisste.

I forbindelse med at Freud var opptatt av narsissisme, som i Zur Einführing des Narzissmus (1914), ble egoet sett på som et særskilt objekt. En person kunne ta sitt ego som et kjærlighetsobjekt, noe som også gjenspeilte seg i hvordan hen forholdt seg til andre. Hen søkte mest seg selv i andre.

I Trauer und Melancholie (1915/1917) får egoet en annen rolle når melankolske tilstander beskrives. Freud skiller her disse tilstander fra normal sorg ved at man ved melankoli streber imot å gi slipp på det tapte objekt. Det som isteden skjer er at man identifiserer seg med det tapte objektet. Nærmere bestemt «introjiseres» det tapte objektet i egoet eller jeg-et. Når dette skjer, kan det utsette personen for både belastninger og farer, mente Freud. En slik fare kunne være suicidalitet.

I en forelesning i 1933 framsatte Freud følgende formel som målet for den psykoanalytiske behandling: «Wo Es war soll Ich werden» ('Hvor id var skal ego bli'). Hvordan utsagnet skal tolkes, har vært mye debattert. Skal ego overta eller okkupere id? Et annet spørsmål er om Ich i denne formelen bare sikter til instansen ego, eller om det har hele personen for øye. Noen vil også hevde at vekten ligger på Es, at behandlingens siktepunkt ligger i en omvandling av id, men da uten at det skjer etter modellen av ego.

I en retning av psykoanalysen som sto veldig sterkt i USA etter Freuds død, egopsykologien, ble fokuset på ego videreført. Det ble lagt vekt på at det var konfliktfrie soner i ego. Autonomi og tilpasning ble sentrale begreper, mens id og drifter for en stor del ble overlatt til biologien. Av kritikere, som filosofen Theodor Adorno, ble denne retningen kalt den reviderte psykoanalyse. Da den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan lanserte sitt slagord «Tilbake til Freud», var det i første omgang rettet mot denne retningen. For Lacan hadde ikke egoet en entydig positiv betydning. Han mente at et trekk ved egoet skulle være miskjennelse.

• jeg
• selvet
• Sigmund Freud
• psykoanalyse