deduktive slutninger

Deduktive slutningsformer kontrasteres ofte i filosofien mot induktive slutninger. De deduktive slutningsformene er ulik de induktive slutningene ved at de holder med logisk nødvendighet. Deduktive slutninger er derfor karakterisert av en logisk- eller deduktiv gyldig form, som gjør at dersom premissene bare er sanne, så kan konklusjonen umulig være usann. I deduktive slutningsformer vil det derfor si at premissene binder konklusjonen på en helt annen måte enn i de induktive.

En annen måte å markere skillet på, er ved å si at deduktive slutninger holder med logisk- eller deduktiv nødvendighet, der induktive slutninger bare holder kontingent.

En kjent variant på en deduktivt gyldig slutningsform er dersom vi slutter fra de to premissene «alle mennesker er dødelige» og «Simone de Beauvoir er et menneske» til å konkludere med at «Simone de Beauvoir er dødelig». Denne slutninger har formen «alle som er F, er (også) G», «x er F» til «x er G». Denne slutningsformen er deduktivt gyldig, siden det er umulig for konklusjonen å ikke være sann dersom de to premissene er sanne.

Det er viktig at det kun er formen på eksempelet som nettopp ble brukt, som gjør det til en deduktivt gyldig slutning og ikke sannheten til premissene. Dersom du hadde erstattet de opprinnelige premissene og konklusjonen med to usanne premisser av samme form, så ville fortsatt slutningen være gyldig – nettopp fordi former i argumentet ville være uendret.

For eksempel vil det fortsatt være en deduktivt gyldig slutning dersom premissene var «alle mennesker er udødelige» og «Simone de Beauvoir er et menneske» med konklusjonen «Simone de Beauvoir er udødelig». Ingen av disse påstandene er sanne, men det forhindrer ikke slutningen fra å være deduktivt gyldig siden formen fortsatt er «alle som er F, er (også) G», «x er F» og med konklusjon «x er G». For poenget med deduktiv gyldighet er at dersom disse premissene hadde vært sanne, så ville også konklusjonen med nødvendighet ha vært sann.

De deduktive slutningsformene er følgelig deduktive kun fordi de har en spesiell form og ikke fordi de nødvendigvis er sanne eller gir opphav til kunnskap eller sannhet.

Deduktive slutninger er derfor deduktivt eller logisk gyldige fordi de har en spesiell form som gjør at premissene umulig kan være sanne uten at konklusjonen samtidig er sann. I logikk har man helt siden den greske filosofen Aristoteles jobbet med å avdekke og bevise hvilke slutningsformer som er deduktiv gyldige på denne måten.

Eksempelvis er Aristoteles' såkalte syllogismer et kjent forsøk på å gi et oversiktskart over gyldige slutningsformer. Mye av dette ble endret med utviklingen av moderne logikk, anført av filosofer som Gottlob Frege og Bertrand Russell.

Sammen med induktive slutninger er deduktive slutninger regnet som en måte man kan bruke fornuften til å utvikle kunnskap en allerede besitter ved hjelp av tenkning og refleksjon. Det som særmerker den deduktive slutningen, er at den sjelden utvider den kunnskapen vi hadde fra før, eller gir den et nytt innhold. De deduktive slutningene bidrar snarere til å belyse og klargjøre innholdet i det vi visste fra før.

Blant noen av de mest kjente deduktive slutningsformene er modus ponens og modus tollens.

• deduktiv metode
• deduksjon
• hypotetisk-deduktiv metode
• kunnskap
• teorier om kunnskap