barnelovgivning

Barn født utenfor ekteskap kom først inn i lovgivningen med Christian Vs lov i 1687 om seksuelt samliv utenfor ekteskap. Etter denne loven fikk barnet halv arverett etter faren om han vedkjente seg barnet på tinget. Fra 1763 ble fedre til barn født utenfor ekteskap pålagt å betale halvparten av underholdsutgiftene fram til barnet fylte ti år, og fra 1790 kunne disse fedrene idømmes straff for manglende betaling. Før dette hadde underholdsplikten ligget på moren alene.

Fra 1821 ble farens bidragsplikt overfor barnet utvidet fra ti til femten år. Et av problemene med denne ordningen var at inndrivelsen av bidragene var lagt på moren alene. Det fantes altså ikke noe statlig eller kommunalt system som stod for inndrivelse av bidragene, og mor og barn fikk derfor lite ut av samfunnets reaksjoner overfor fedrene.

I 1892 kom lov om underholdsbidrag til barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Denne kan sees som en forløper til de Castbergske barnelover noen tiår senere. Loven fastsatte sterkere forsørgelsesplikt for fedrene, men ble i stor grad en papirbestemmelse fordi håndhevelsen av loven ble overlatt til mødrene selv. Etter disse bestemmelsene stod barnet fremdeles ikke i noe rettslig forhold til faren og hans slekt. Venstre kjempet med støtte av kvinnesaks- og arbeiderbevegelsen for en betydelig utvidelse av farens ansvar, og krevet at barnet skulle få farens navn, samt arverett etter ham og hans slekt.

De Castbergske barnelover slik vi kjenner dem ble vedtatt i April 1915 og var radikal i europeisk sammenheng fordi den ga barn født utenfor ekteskap rett til farsarv. Dette gjaldt både rett til å arve farens navn og eventuelle formue. Farens rettslige og økonomiske plikter overfor barnet ble altså skjerpet.

I europeisk sammenheng var de nye barnelovene svært radikale. Norge og Finland var med på å bane vei for likestilling mellom barn i og utenfor ekteskap. De castbergske barnelover ble stående urørte fram til midten av 1950 tallet da de ble kraftig revidert.

En helt sentral og viktig forskjell på 1950 tallets barnelover og loven fra 1915 var opphevelsen av bidragsplikten. Om man ikke var sikker på hvem som var barnets far ble han fradømt farskap. Mellomgruppen bidragspliktig forsvant altså fra lovverket og ble erstattet med farskap eller ikke farskap.

Revideringen av barnelovene begynte allerede i 1947 da sosialdepartementet nedsatte barnevernkomiteen. Denne leverte seks innstillinger til lovendring i tidsrommet 1947-54 hvorav loven om barn utenfor ekteskap og loven om barn i ekteskap var de to som opphevet den gamle lovgivningen.

En viktig grunn til at lovene ble revidert på 1950 tallet var nyoppdagelser på det medisinske feltet. Allerede på 1930 tallet hadde man begynt å benytte seg av blodtypeundersøkelser i farskapssaker. På 1950 tallet kunne en slik metode med nesten hundre prosent sikkerhet utelukke farskap. Spørsmålet om gransking av arvemerke i farskapssaker ble utredet av barnelovutvalget av 1950, men pågikk også i de andre skandinaviske landene i hele etterkrigstiden. Det ble arbeidet med spørsmålet på tvers av landegrensene.

Når man i Norge kom fram til at farskap enten skulle fradømmes eller idømmes, var dette et signal om at det offentlige ville gå inn med midler i tilfeller hvor mor og barn ble stående uten økonomisk støtte. Lov om innkreving av underholdsbidrag (1955) og lov om forskottering av oppfostringsbidrag (1957) var to lover som sikret dette. Den første muliggjorde en offentlig innkreving av underholdsbidrag, den andre forskotterte beløpet om det ikke ble betalt. Staten gikk altså inn som garantist i saker hvor barnebidrag ikke ble betalt. Dette var nytt. På denne måten var enslige ugifte mødre sikret en minimum inntekt. Lov om forsørgertrygd (opprinnelig utredet av folketrygdkomiteen) skulle sikre at barn uten oppnevnt far, eller hvor far var død, fikk et offentlig tilskudd. En statlig ordning rettet direkte mot enslige mødre lot likevel vente på seg. Innstilling til lov om mødrehjelp var det eneste forslaget fra barnevernkomiteen som ikke gikk videre til proposisjon.

En trygd rettet direkte mot enslige mødre kom ikke før i 1963 da lov om enke og morsstønad ble vedtatt på bakgrunn av en innstilling fra familiepensjoneringskomiteen. Enke og morsstønaden kan betraktes som det vi i dag kjenner som overgangsstønaden. Trygden ble gitt til enker og ugifte mødre, skilte kvinner ble ikke omfattet av loven før på begynnelsen av 1970 tallet. Enslige fedre ble innlemmet i denne loven først i 1981. Overgangstønad er regulert i lov 28. februar 1997 om folketrygd kapittel 15. Overgangsstønad kan ytes til enslige foreldre av begge kjønn.