amøber

Amøber er eukaryote mikroorganismer, og har tradisjonelt blitt klassifisert som slimdyr (Sarcordina), men nyere studier har vist at de tilhører Amoebozoa og Rhizaria.

Noen amøber har kitinskall, men de fleste består bare av en bevegelig protoplasmaklump med én eller flere kjerner inni. Karakteristisk for amøber er at de beveger seg ved å sende ut tungeformede utløpere (pseudopodier) som består av cellevæske (cytoplasma). Pseudopodiene trekker hele amøben med seg, men når de er i ro er de ofte kuleformede. Også matinntaket skjer ved hjelp av pseudopodier, som omslutter bakterier, alger og lignende mindre organismer som amøbene lever av. De hvite blodcellene beveger seg og «spiser» bakterier og lignende på samme måte (fagocytose). Amøbene har betydning for stoffomsetningen i jordbunn og vann, og de spiller også en viktig rolle i drøvtyggernes vom.

Amøber formerer seg ved todeling, og er utbredt i jord, ferskvann og saltvann. I tillegg finnes de som kommensale parasitter hos mennesker og dyr der de ikke forårsaker infeksjoner. For eksempel lever Entamoeba coli i tarmens normalflora.

Enkelte amøbearter kan føre til sykdom hos mennesket. Under ugunstige forhold kan noen amøber kapsle seg inn til cyster som kan overleve lenge i miljøet. For sykdomsfremkallende arter, som for eksempel Entamoeba histolytica, kan cyster smitte gjennom i forurenset vann og mat.

Avhengig av art kan amøbene infisere huden, øynene, bihulene, tarmen eller hjernen. I tillegg kan enkelte sykdomsfremkallende bakterier som Legionella pneumophila overleve og formere seg inne i amøber. Dette beskytter dem mot ugunstige miljøbetingelser og kan dermed øke spredningen av bakteriene. Forskning antyder også at bakterier som har vokst i amøber kan ha mer sykdomsfremkallende egenskaper og være mer resistente mot antibiotika.

Entamoeba histolytica kan forårsake amøbedysenteri, som er en infeksjon i tykktarmen. Man kan også være bærer av E. histolytica uten at det gir symptomer. E. histolytica finnes overalt, men er først og fremst et stort helseproblem i utviklingsland i Afrika, Sør-og Mellom- Amerika og Asia. Under dårlige hygieniske forhold er smitteveien direkte fra person til person (kontaktsmitte), men utbrudd kan også skje via forurenset drikkevann eller mat.

Naegleria fowleri er en sykdomsfremkallende amøbe som kan finnes i tempererte ferskvannskilder. Den kan føre til alvorlig hjernebetennelse, såkalt primær amøbemeningoencefalitt. Amøben vokser best i vann fra 25°C til 40°C. Smitteveien er via slimhinner i nesen, og skjer i forbindelse med bading og neseskylling. Primær amøbemeningoencefalitt er sjelden, men ofte dødelig. Det er vanskelig å diagnostisere infeksjonen, og det finnes ikke effektiv behandling mot sykdommen. Klimaendringer og ekstremvær kan føre til økt avrenning og høyere vanntemperaturer, og det fryktes derfor at parasitten spres og gir en økning i antall infeksjoner.

Acanthamoeba er en amøbeslekt som er utbredt i ferskvann og jord, og som kan forårsake infeksjoner hos mennesket, som hjernebetennelse (encefalitt), bihulebetennelse (sinusitt), hornhinnebetennelse (keratitt) og hudinfeksjoner. Studier tyder også på at Acanthamoeba kan tjene som reservoar og spre sykdomsfremkallende bakterier.

Balamuthia mandrillaris er en frittlevende amøbe som kan forårsake alvorlige infeksjoner i huden og i sentralnervesystemet (Balamuthia amøbe-encefalitt (BAE)). Generelt er det mangel kunnskap om B. mandrillaris, både når det gjelder hvordan infeksjoner oppstår og utvikles, og utbredelse i miljøet. Det er relativt få tilfeller av sykdom forårsaket av denne amøben som er registrert på verdensbasis, men antallet er økende. BAE infeksjonen har høy dødelighet, og det er behov for bedre behandlingsalternativer.

• amøbedysenteri
• protozoer