Tryggve Gran

Gran vokste opp i Bergen i en skipsbyggerfamilie. Faren døde da Tryggve bare var fem år gammel. Etter skolegang i Bergen, Lausanne i Sveits og Lillehammer dro han til sjøs et års tid og begynte på Sjøkrigsskolen i 1907, men avbrøt før han var ferdig.

Gran spilte på denne tiden også klubbfotball for Mercantile Ski- og Fotballklubb og spilte i 1908 det selvstendige Norges første fotballandskamp, der Norge møtte Sverige og tapte 3–11.

I 1910 tok han examen artium som privatist.

Fra barneårene hadde Tryggve Gran vært opptatt av skisport, og han ble interessert i utforsking av polarområdene, en virksomhet der Norge, Storbritannia og flere andre land var aktive på denne tiden. Interessen ble styrket da han greide å få til et møte med briten Ernest Shackleton, som hadde to ekspedisjoner til Antarktis bak seg. Med ungdommelig mot begynte Gran å planlegge en egen sydpolekspedisjon, og vinteren 1909–1910 fikk han bygd sitt eget skip til ferden, men planene ble forpurret da han, etter forslag fra Fridtjof Nansen, møtte Robert Falcon Scott i mars 1910.

Scott var på besøk i Norge for å prøve ut utstyr for sin neste antarktisferd. Gran imponerte Scott med sine skiferdigheter, og han gikk med på å gi opp egne sydpolsplaner for å bli med Scotts ekspedisjon.

På dette tidspunkt var det ikke offentlig kjent at Roald Amundsen også hadde tenkt seg til Antarktis, og det kom som et sjokk på Gran da det ble klart at Scotts ekspedisjon måtte konkurrere med nordmenn. Han bestemte seg for ikke å delta i fremstøtet mot selve polpunktet, men ble isteden med på en kartleggingstur vestover fra hovedbasen; Mount Gran, Tryggve Point og Gran Glacier i Antarktis er alle oppkalt etter ham. Gran var med da Scott og to av de andre deltakerne ble funnet døde i november 1912, etter å ha nådd Sydpolen – fire uker etter at Amundsen hadde vært der.

Tryggve Gran deltok i Robert Falcon Scotts sydpolekspedisjon fra 1910 til 1913. Han deltok på depotutleggingsturer og var med i gruppen som fant Scott, Wilson og Bowers døde i sitt telt. Gran brukte Scotts ski tilbake til basen for at de skulle fullføre reisen. Han besteg vulkanen Mount Erebus mens han var i Antarktis.

Gran drev også med fjellklatring; under antarktisekspedisjonen besteg han vulkanen Mount Erebus i Antarktis, og på veien hjem besteg han Mount Cook i New Zealand.

Under sjøreisen hjemover fra USA til Europa traff Gran flygeren Robert Lorrain og fikk ideen om å fly over Nordsjøen. Han satte straks i gang med å ta flytimer i Storbritannia og senere i Frankrike, hvor han ble en av de første til å utføre looping og ryggflyging. Av den franske flypioneren Louis Blériot fikk han kjøpt et passende fly til å krysse Nordsjøen med – et Blériot XI.

Flyet het opprinnelig «Ça Flotte», men ble omdøpt til «Nordsjøen» etter den vellykkede kryssingen. 30. juli 1914 fløy Gran fra Cruden Bay i Skottland til Revtangen på Jæren i Rogaland på 4 timer og 10 minutter, under svært dårlige værforhold. Det var den til da lengste flyging over åpent hav, og som sådan fortjente den oppmerksomhet, men Grans nordsjøflyging ble fortrengt i medienes nyhetsdekning av utbruddet av den første verdenskrig to dager senere.

Grans fly fra 1914 finnes nå på Norsk Teknisk Museum i Oslo. I 1944 ble det utgitt et minnefrimerke for nordsjøflygingen, og et minnesmerke ble avduket i Cruden Bay 1971. Gran ble 1915 utnevnt til ridder av 2. klasse av St. Olavs Orden for nordsjøturen, men i 1925 leverte han ordenen tilbake i protest mot at flygerne på Roald Amundsens mislykkede nordpol-flyging ble utnevnt til høyere klasse.

Da første verdenskrig brøt ut, ble Gran utnevnt til premierløytnant i det nyopprettede norske flyvåpenet, og han gjennomførte blant annet den første flyging i Nord-Norge. I 1915 dro han til Storbritannia og Frankrike for å studere flyforsvaret, og i 1916 ble han tilknyttet det britiske Royal Flying Corps som aktiv flyger. For ikke å skape diplomatiske forviklinger – Norge hadde erklært seg som nøytralt i forholdet til de krigførende makter – fløy han under dekke av å være kanadier og brukte navnet Teddy Grant.

Ved årsskiftet 1916–17 fikk han innvilget avskjed fra norsk tjeneste, slik at han kunne bli britisk offiser under eget navn. Han tjenestegjorde både i luftforsvaret over Storbritannia og i angrep over Belgia, Frankrike og Tyskland, og under det siste toktet ble han såret i benet. I september 1918 ble Gran utnevnt til major i det britiske flyvåpenet, som den aller første uten britisk statsborgerskap, og han tjenestegjorde frem til våpenstillstanden i november samme år. For sin krigsinnsats ble han tidelt de britiske dekorasjonene Distinguished Service Cross og Military Cross.

Flybragder lokket fremdeles, og våren 1919 deltok Gran i konkurransen om å være først til å fly over Atlanterhavet fra Nord-Amerika til Europa, men hans lag ble slått ut før start. Den sommeren ble Gran utnevnt til fast offiser i det britiske Royal Air Force, noe som ifølge ham selv «avgjort stred mot engelsk militær lov» siden han ikke var britisk statsborger.

Han fikk ett års betenkningstid på å skifte borgerskap og brukte tiden blant annet til flyging. To ganger fløy han fra England over Nord-Europa til Østlandet (Gardermoen og Kjeller) og han foretok den første flygingen mellom Kristiania og Stockholm, foruten bokskriving og en omfattende foredragsvirksomhet for å skaffe penger til å kjøpe et nytt fly. Men våren 1921 kolliderte han på motorsykkel i London og skadet venstrebenet så alvorlig at det ble slutt på aktiv flyging, og Gran reiste hjem til Norge.

Det ble imidlertid ikke noe stillesittende liv videre. Snart la han planer om å fly til Nordpolen, og i mai 1922 drog han sammen med skiløperne Thorleif Haug og Jacob Tullin Thams til Svalbard for å forberede seg med en skiferd over innlandsisen. Fra Ny-Ålesund skulle de gå med ski og slede i en måned for «å studere landet, utstyret og oss selv». Samtidig skulle de ta opp en film om Svalbard. Med full vårløsning på slutten ble turen ikke en udelt glede. Denne gang greide ikke Gran å skaffe nok penger til to fly samt utstyr, og nordpolturen ble ingenting av. Da Roald Amundsen forsvant i 1928 med flybåten Latham på leting etter den forulykkede Nobile-ekspedisjonen, ledet Gran en unnsetningsekspedisjon finansiert av midler innsamlet gjennom en avisaksjon. Med ishavsskuten Veslekari lette han forgjeves i den sørøstlige delen av Svalbard.

Med sin norske patriotisme og sin store innsats for Storbritannia i Antarktis og under første verdenskrig kan Grans tilknytning til Nasjonal Samling under andre verdenskrig virke uforståelig. 1948 ble han dømt til 1,5 års fengsel for landssvik, men han hadde allerede sittet 13 måneder i varetekt og slapp derfor å sone.

Resten av sitt lange liv viet Gran hovedsakelig til bokskriving og til foredragsvirksomhet rundt omkring i Europa angående Scott-ekspedisjonen. Han opplevde en viss «rehabilitering» da 50-årsminnet for hans nordsjøflyging ble markert i 1964 med blant annet et TV-program på NRK.

Tryggve Gran døde i Grimstad 1980, nesten 91 år gammel, og er begravd ved Fjære kirke.

• Hvor sydlyset flammer. Leir- og ekspeditionsliv paa Antarktis. Dagbokopptegnelser fra Scotts ekspedition, 1915 (ty. utg. 1928, eng. utg. The Norwegian with Scott, London 1984)
• Under britisk flag. Krigen 1914–1918, 1919
• Triumviratet, 1921
• En helt. Kaptein Scotts siste færd, 1924
• Mellem himmel og jord, 1927
• Heia – La Villa, 1932
• Stormen på Mont Blanc, 1933
• La Villa i kamp, 1934
• Slik var det. Fra kryp til flyger, 1945
• Kampen om Sydpolen, 1961
• Første fIy over Nordsjøen. Et femtiårsminne, 1964
• Fra tjuagutt til sydpolfarer, 1974
• Mitt liv mellom himmel og jord, 1979

• Ekspedisjoner i Antarktis

• C. S. Albretsen: «Tryggve Gran – Norges første flygerhelt», i TNLF nr. 17/2000, s. 1974–1979
• Norsk Polarinstitutts biografiarkiv

• 'Gå med Scott!'. Kapittel om Tryggve Gran i Tor Bomann Larsens Den evige sne.