Treblinka

Treblinka var en tilintetgjøringsleir som ble etablert med det formål å drepe flest mulig jøder samt å konfiskere deres eiendeler og verdisaker. Åstedet for leiren ble valgt utfra de logistikk-mulighetene, det vil si at stedet hadde gode jernbaneforbindelser, samtidig som det var avsidesliggende og omgitt av skog og dermed fjernt fra vitner. I tillegg bød området på flere muligheter for utbygging av lagerkapasitet. Valget av Treblinka som åsted for en tilintetgjøringsleir ble gjort i april-mai 1942, og byggingen av leiren skjedde på bakgrunn av erfaringer samlet i de andre tilintetgjøringsleirene Majdanek, Belzec og Sobibor.

Leirområdet var 17 hektar stort og bygget på lignende måte som i Belzec og Sobibor, det vil si innrettet for mest mulig effektivt massemord, med kun få fangebrakker for det fangeantallet som var nødvendig for å drive leiren (ca. 1000). De fleste fangene som kom til leiren ble drept i gasskamrene kort tid etter ankomst og likene lagt i massegraver.

Den første transporten ankom 23. juli 1942 da 5000 mennesker fra ghettoen i Warszawa ankom leiren. I Treblinka, som i Belzec og Sobibor, var gasskamrene kamuflert som dusjrom, og de nyankomne fangene ble fortalt at de skulle dusjes og desinfiseres før de skulle sendes videre til en arbeidsleir. De fleste ble imidlertid drept i de kamuflerte gasskamrene allerede samme dag, og alle eiendeler og verdisaker konfiskert.

I de første månedene av leirens eksistens ble rundt 329 000 jøder fra ghettoen i Warszawa deportert til Treblinka og drept. Senere ble også jøder fra andre steder i Polen brakt til Treblinka og gasset, i tillegg til rundt noen tusener romer. I slutten av 1942 var de fleste jødene i Generalgouvernementet drept.

I 1943 var det derfor jøder fra andre land som ble sendt til Treblinka, særlig fra Tyskland, Østerrike, Jugoslavia, Hellas og Bulgaria. I likhet med prosedyren i Belzec og Sobibor ble nyankomne fanger ikke registrert i Treblinka, dessuten er transportlistene til jernbanen (som kunne gitt opplysninger om fangeantallet per transport) svært mangelfullt. Derfor er både antall fanger og deres identitet ikke kjent fullt ut.

Treblinka ble bygget med tre gasskamre og en kapasitet på 600 ofre, men etter fem ukers drift fastslo leirledelsen at dette ikke var tilstrekkelig. Ti nye gasskamre ble bygget på kort tid, noe som gjorde det mulig å drepe 4000 mennesker på samme tid i Treblinka. Øst for gasskamrene ble fire massegraver anlagt, de to største var 50 meter lange, 25 meter brede og 10 meter dype. Våren 1943 begynte man å brenne likene.

I likhet med i Sobibor gjorde også fanger i Treblinka opprør mot leirledelsen i et desperat forsøk på å unngå å bli drept. Våren 1943 hadde jødiske fanger i leiren, de såkalte arbeidsjødene som utførte ulike typer oppgaver, samlet seg i en hemmelig komité fordi de regnet det som svært sannsynlig at også de ville blir drept når leiren skulle oppløses. De klarte å skaffe seg både håndvåpen og granater via de ukrainske vaktene (såkalte Trawniki-vakter).

Oppstanden startet 2. august 1943 rundt klokken 16, på et tidspunkt da mange av vaktene hadde forlatt leiren for å bade i en nærliggende innsjø. Av de rundt 700 jødene som befant seg i leiren da oppstanden startet og som forsøkte å flykte, overlevde kun 54 personer.

Leirens aktivitet minsket i 1943 etter at de store gasskamrene i Auschwitz-Birkenau kom i drift. Videre fikk fangeoppstanden fart på oppløsningen av leiren. 18. og 19. august 1943 kom de siste transportene med 8000 jøder fra ghettoen i Bialystok i Nordøst-Polen. Disse ble drept og deretter begynte demonteringen av leiren. Området ble pløyd og trær plantet. Dessuten ble det bygget et bolighus for gjenværende ukrainske vaktmannskaper som ble satt til å bevokte området. De siste jødene som ble brukt som tvangsarbeidere i leiren ble skutt og drept 2. november 1943.

SS-Obersturmführer Kurt Gerstein ble et viktig vitne til forbrytelsene i Treblinka. Han ledet kontoret for hygienetekniske spørsmål i SS-hygiene-institutt i Berlin, og var på tjenestereise til Lublin i august 1942 i forbindelse med «Aksjon Reinhardt». 19. august 1942 besøkte han Treblinka. På vei tilbake til Berlin delte han togkupé med sekretæren fra den svenske ambassaden i Berlin, og Gerstein fortalte ham om massemordet han var blitt vitne til. Videre skrev han en rapport om hva han hadde sett under besøket, den såkalte Gerstein-rapporten. Rapporten ble senere brukt under Nürnberg-rettssaken som et sentralt vitnesbyrd for nazistenes tilintetgjøring av jødene.

Gerstein selv ble funnet død i en fengselscelle i Paris i juli 1945.

I 1964 ble det satt opp et stort minnesmerke over ofrene på området hvor leiren hadde stått. I 1986 ble et museum over oppstanden i Treblinka etablert i Kosow Lacki, 12 kilometer fra Treblinka. Tyve år senere åpnet museet en utstilling med gjenstander funnet i området ved Treblinka.

I likhet med erindringen av Belzec og Sobibor er minnet om Treblinka preget av mangelen på tidsvitner. I motsetning til Auschwitz-Birkenau, hvor enda flere mennesker ble drept, men også flere overlevde, var det knapt overlevende fra tilintetgjøringsleirene etablert i forbindelse med «Aksjon Reinhardt».

• Holocaust
• Warszawa-oppstandene
• tilintetgjøringsleir
• konsentrasjonsleir
• andre verdenskrig

• Museet over Treblinka

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 8. München, 2008.