Teaterutviklingen i Finland har vært preget av at det moderne profesjonelle finskspråklige teater i større grad har hatt sin opprinnelse i arbeiderteaterbevegelsen enn i det borgerlige teater. Det finlandssvenske teateret kan derimot sammenlignes med norsk teater, som har sitt utspring i det borgerlige teater. Den finlandssvenske språkbevisstgjøringen på 1800-tallet mottok også impulser fra utviklingen i Norge.
Teater i Finland
Finska teatern (forløper for Finlands nasjonalteater Suomen kansallisteatteri) ble grunnlagt i 1872 av søsknene Emilie og Kaarlo Bergbom.
Utviklingen av finsk teater på finsk og finlandssvensk
Den eldre historiske bakgrunnen for finsk teater går tilbake til det man kjenner av studentteater på latin, slik som i Åbo på 1600-tallet, og omreisende svensk- og tyskspråklige teaterkompanier fra 1600-tallet og utover. I 1827 ble det bygd et eget teater i Helsinki for å ta imot slike gjestespill. I den finskspråklige fortellertradisjonen knyttet til Kalevala ligger det også en opprinnelse med røtter i sjamanismen i førkristen tid. Dette er en faktor som forskere nå vil legge vekt på, mens man tradisjonelt har begynt med utviklingen av det profesjonelle teater og skuespillerkunsten. Svenska Teatern ble åpnet i Helsinki i 1860 med bakgrunn i rikssvensk språk, men bevisstgjøringen omkring den egne finlandssvenske dialekten førte til at man etter hvert gikk over til denne.
Det første finskspråklige profesjonelle teateret kom i 1872 og ble grunnlagt av Kaarlo Bergbom. Det var dette teateret som i 1902 flyttet inn i et nytt hus under navnet Finlands Nasjonalteater (Suomen kansallisteatteri). På 1900-tallet har teateret hatt stor kunstnerisk betydning. Det hører også med til historien at den finske arbeiderklassen i de større byene la stor vekt på teaterets betydning, og åpnet egne amatørteatre som etter hvert fikk profesjonell status. Arbeiderteateret i Tampere er det som har fått størst betydning, og i dag har det nærmest status som nasjonalteater. Turku (Åbo) fikk etter hvert også profesjonelt finsk og finlandssvensk teater.
Den kunstneriske utviklingen frem til omkring 1950 nådde i forbindelse med Finlands nasjonalteater et høydepunkt med regissøren Eino Kalima, som var teatersjef i 1917–1950. Han var orientert mot både russisk og vesteuropeisk teater, og han innførte Stanislavskij-metoden med utgangspunkt i flere kjente Tsjekhov-oppsetninger. Det finlandssvenske teateret var preget av overgangen fra rikssvensk til finlandssvensk språknorm, ikke minst med en skuespiller som Hedvig Raa (1838–1907), som også bidrog til utviklingen av et finskspråklig teater da hun i 1869 gav den første forestilling på finsk i Helsinki. Svenska Teatern i Helsinki fikk sitt eget hus i 1915. Arbeiderteatrene tok i stor grad inn impulser fra ekspresjonismen, noe som skapte en eksperimentell tradisjon som skulle få betydning også for teateret etter 1950, og i noen grad knytte an til stilutviklingen i forbindelse med vår tids ikke-institusjonelle teater.
Finsk teater etter 1950
Ralf Långbacka (t.v.) sammen med skuespilleren Lasse Pöysti, 1980.
Det svenskspråklige Lilla Teatern, biscenen til Svenska Teatern, fikk stor betydning under Viveca Bandler i 1955–1967 og Lasse Pöysti i 1967–1974, ikke minst eksemplifisert med en Hamlet-forestilling som gjestespilte i Norge. En finsk opera var blitt etablert ved at det tidligere russiske teateret i Helsinki ble tatt i bruk som operabygning, og i slutten av 1980-årene stod en helt ny operabygning ferdig i den finske hovedstaden. Av stor betydning var det også at et stadsteater ble etablert i Helsinki.
Det finlandssvenske teateret i Turku (Åbo) fikk en særlig betydning i årene 1973–1977, da Ralf Långbacka og Kalle Holmberg ledet det. Långbacka er en Brecht-inspirert regissør som hører med til de aller fremste i finsk teaterhistorie, og i tillegg til solide produksjoner av Brechts dramatikk med vekt på budskap og distanse, gjorde han seg også gjeldende med sentrale Tsjekhov-oppsetninger. Han kom senere også til å gjøre oppsetninger på finsk i Helsinki, og ble etter hvert ledende også innenfor svensk teater i Sverige under sin tid på Göteborgs Stadsteater.
1980-årenes ledende finske teaterregissør var Juoko Turkka. Med sin direkte og til dels hensynsløse ekstreme realisme belyste han sentrale trekk ved finsk mentalitet og samfunn. I senere år har finsk teater i stadig større grad blitt rettet mot Vest-Europa, etter at det i sin historiske basis vel så mye har mottatt impulser fra Russland i tillegg til den generelle svenske kulturpåvirkningen. I etterkrigstiden lå finsk teater tilsynelatende isolert i forhold til gjennomgående strømninger, noe som kan sies å ha bidratt til et svært egenartet samtidsteater i Finland. Stiler og former er blitt blandet fritt hele tiden, og der har vært en sterk satsning på det scenografiske.
På samme måten som i de andre nordiske landene har det ikke-institusjonelle teateret spilt en viktig rolle fra 1970-årene av. En særlig viktig frigruppe var KOM, med utgangspunkt i Svenska Teatern. Kabaret og agitpropteater (kunstform som retter seg inn mot politisk agitasjon og propaganda) kombinert med den folkelige finske tradisjon har vært en underliggende estetisk impuls for disse gruppene. Ryhmäteatteri har, under ledelse av Arto af Hällström og Ralla Leppäkoski, spilt en viktig rolle som nyskapende i forbindelse med klassikeroppsetninger, og dansegruppen Raatiko har vært trendsettende når det gjelder å arbeide med eldre finsk mytemateriale slik det kom til uttrykk i deres Kalevala-oppsetning i 1980-årene. De frie gruppene har vært organisert i et teatersentrum som har eksistert siden 1971.
Det hører også med til utviklingen at det har skjedd en sterk utbygging av regionteatre i Finland, noe som også har skjedd ved samarbeid mellom profesjonelle og amatører. Finsk amatørteater har dessuten en anerkjent internasjonal posisjon. Vest-Europas første faste sigøynerensemble, Teatteri Drom, har vært med i Teatersentrum siden 1981.
I utviklingen av finsk teater har Teaterhögskolan i Helsingfors, Teatterikorkeakoulu (TEAK Helsinki) spilt en viktig rolle både for finskspråklig teater og svenskspråklig teater. Svenska Institutionen har hatt en egen skuespillerutdanning hvor også norske studenter har vært tatt opp. TEAK Helsinki har spilt en nøkkelrolle når det gjelder å utdanne studenter i performancekunst, en performativ sjanger mellom teater og billedkunst.
Jouka Turkka var lærer i regi, og en av hans elever var Kristian Smeds (født 1970), som overtok noe av den direkte og konfronterende stilen som Turkka hadde stått for både pedagogisk og kunstnerisk. Han ville også undersøke teatret som en spirituell og åndelig praksis, blant annet med Teatteri Takomos oppsetning av Henrik Ibsens Brand i 1997 og Anton Tsjekovs Onkel Vanja i 1998, Helsinki, og særlig gjennom hans oppsettinger i Kajaani, som The Voice of One Crying from the Wilderness, 2001, et portrett av den religiøse forkynneren Lars Læstadius, som virket både i Finland, Norge og Sverige på midten av 1800-tallet. Smeds' mest betydningsfulle oppsetning var i 2007 med dramatiseringen av Väinö Linnas prisvinnende roman Okänd soldat (Tontematos sotilas) på Kansalllisteatteri. Smeds har også hatt en rekke gjesteoppdrag som regissør i Estland og Litauen.
Erik Söderblom (født 1958) er en markant regissør som har vært teatersjef på Svenska Teatern. Han har hatt betydning for frie grupper med sine oppsetninger av ny tysk dramatikk, som Dea Lohers Oskuld for Teater Viirus og Roland Schimmelpfennings Den gyllene draken for Sirius-teatern. Han har vært med på å starte teaterfestivalen Baltic Circle, og har dessuten ledet Teatersommar i Tampere (Tampereen Teatterikesä) siden 2016, samtidig som han inntil nylig var en fornyende teatersjef på Esbo Stadsteater.
Teater Viirus ble grunnlagt i 1987 av de unge skuespillerne Robert Enckell, Mats Långbacka og Johan Storgård sammen med regissøren Arn-Henrik Blomqvist. Målsetningen var å skape et teater på høyde med sin tid gjennom flere generasjoner. Teatret har fungert som et laboratorium for ny dramatikk og gitt forfattere muligheter til å arbeide med teater. Et annet viktig kompani er Teatergruppen Oblivia, som har arbeidet med en pantomimisk preget og slapstick-aktig spillestil siden tidlig på 2000-tallet under kunstnerisk ledelse av Annika Tudeer. Gruppen opptrådte i 2007 på performancefestivalen i Kunstbanken på Hamar, hvor også andre kunstnere fra det frie finske teatermiljøet var med, som Tuija Kokkonen og Maus & Orlovski med en performance om vårt forhold til dyr, død og fiksjon. Juha Valkepää er en monologbasert performancekunstner som i 2016 besøkte teaterfestivalen i Fjaler med sin performance lecture om dødsstraff gjennom tidene.
Når det gjelder finsk dramatikk, er Hella Wuoljoki (1886–1954) kanskje den mest betydningsfulle. Hun samarbeidet med Bertolt Brecht da han var i eksil i Finland under andre verdenskrig og ga ham ideen til skuespillet Puntila og tjeneren hans Matti (1940). Wuolijoki skrev også fem skuespill om huset Niskavuori (1936–1953), og senere skrev hun Poltettu oranssi (Brent appelsin, 1968). Av nyere finsk dramatikk kan nevnes Laura Ruohonen, med skuespillet Sotaturistit (engelsk War Tourists) fra 2008, en svart komedie om undersøker negative krefter som død og ødeleggelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.