Septuaginta

Aleksander den stores erobringstokt innleder perioden som kalles hellenismen (323 fvt.–30 fvt.). I kjølvannet av den militære og politiske omveltningen Aleksander skapte, spredte gresk språk og kultur seg i hele det østlige middelhavsområdet. Dette skapte grobunn for gjensidig utveksling med lokalt forankrede kulturer. Den nye politiske situasjonen bidro til at folk i større grad flyttet på seg. Mange jøder flyttet fra Judea og til Egypt. Særlig i den nye hovedstaden for det greskspråklige kongeriket i Egypt, Aleksandria, vokste det fram et stort jødisk fellesskap. I dette fellesskapet, men kanskje også i jødiske grupperinger ellers i Egypt, ble jødenes hellige skrifter oversatt til gresk.

Det finnes ulike forklaringer til hvorfor de hellige tekstene ble oversatt. Mange ser oversettelsene som svar på behov i jødiske religiøse forsamlinger, men det er også mulig at tekstene skulle brukes som lovtekster i en administrativ sammenheng. En annen relatert forklaring er at tekstene ble oversatt med tanke på å utvikle jødisk identitet i Egypt.

Oversettelsene ble til over flere århundrer og i flere ulike jødiske miljøer. Samlingen slik vi kjenner den, er med andre ord sammensatt. Tekstene var viktige for det gresktalende jødiske miljøet i Aleksandria og avgjørende for filosofen Filon. Oversettelsene hadde også en grunnleggende betydning for kristendommens utvikling i det greskspråklige middelhavsområdet. I de nytestamentlige skriftene ble ofte tekstene fra Septuaginta benyttet. Oversettelsene fungerte også som hellige tekster for de kristne menighetene fram til Hieronymus’ latinske oversettelse (382-405) overtok denne rollen. Septuaginta fikk aldri tilsvarende rolle i jødiske kretser. Her ble de hebraiske tekstene foretrukket.

I dag brukes Septuaginta i den gresk-ortodokse kirke. I bibelvitenskapelig sammenheng er Septuaginta en viktig kilde til å forstå hvordan de bibelske tekstene vokste fram.

• Det gamle testamentet
• Den hebraiske bibelen
• Bibelen
• kristendom
• jødedom