Ruprecht av Pfalz (tysk konge)

Ruprecht tilhørte en gren av det bayerske fyrstehuset Wittelsbach. Denne grenen nedstammet fra Ruprechts oldefar grev Rudolf 1. (1274–1319), og dens overhoder hadde i flere generasjoner vært pfalzgrever ved Rhinen. Ruprechts far pfalzgreve Ruprecht 2. (1325–1398) arvet kurfyrsteverdigheten fra en onkel i 1390.

Ruprecht ble født i byen Amberg, som på hans tid var en del av pfalzgrevenes besittelser i Oberpfalz. Lite er kjent om hans oppvekst og yngre år, men han vokste trolig opp i klosteret Liebenau ved Worms, der hans farmor tilbrakte sin lange enkestand som dominikanernonne. Samtidige kilder viser at han i hvert fall fra 1378 deltok i styringen av farens og grandonkelens territorier.

I 1374 giftet han seg med Elisabeth av Hohenzollern (1358–1411), datter av borggreven av Nürnberg og søster til den senere kurfyrsten av Brandenburg. De fikk ni barn, tre døtre og seks sønner; de tre yngste sønnene ble stamfedre til hver sin gren av den pfalziske linje av huset Wittelsbach. Alle nålevende medlemmer av huset Wittelsbach nedstammer fra Ruprecht.

Da Ruprecht overtok grevskapene og kurfyrsteverdigheten etter farens død i 1398, hadde flertallet av kurfyrstene og mange av de andre riksfyrstene allerede i lengre tid vært misfornøyd med måten den tyske og böhmiske kongen Wenzel (Václav 4.) styrte riket på. Kongen oppholdt seg mest i sitt eget kongedømme og viste liten interesse for forholdene ellers i riket, bortsett fra saker som kunne styrke hans egen slekts posisjon. Da Wenzel i 1396 utnevnte sin halvbror Sigismund til riksvikar med kongelige fullmakter, hadde kurfyrstene i den vestlige delen av riket (pfalzgreven og de tre erkebiskopene – Köln, Mainz og Trier) fått nok, og i de følgende årene arbeidet de aktivt for å få de andre kurfyrstene med på å avsette Wenzel og velge en ny konge.

Ruprecht skulle vise seg å bli den mest iherdige pådriveren i denne prosessen, sannsynligvis fordi han anså sitt eget kandidatur til å etterfølge Wenzel som det beste alternativet. Etter hans mening var det viktig å redusere huset Luxemburgs makt, blant annet fordi de medlemmene av denne slekten som i løpet de siste hundre år hadde innehatt konge- eller keiserverdigheten i det tysk-romerske riket, hadde vist seg å være mindre interessert i riksanliggender enn å bygge sin egen maktbase i utkantene av riket (Böhmen og Ungarn). Dessuten hadde de blandet seg inn i hvordan pfalzgrevene ved Rhinen skaffet seg storparten av sine inntekter, nemlig gjennom toll på varetransporten på Rhinen.

Kuppmakerne kunne ikke regne med støtte fra de tre kurfyrstene i den østlige delen av riket – kong Wenzel selv (som var kurfyrste i egenskap av konge av Böhmen), hans fetter Jobst (som anså seg som Wenzels naturlige etterfølger og i 1388 av Wenzel var blitt utnevnt til kurfyrste av Brandenburg), og hertug Rudolf av Sachsen, hvis familie i flere generasjoner hadde vært blant huset Luxemburgs fremste støttespillere. Men da hertug Rudolf skiftet side i juni 1399 og den ubesluttsomme erkebiskopen av Trier fulgte etter i september samme år, var det egentlig klar bane for et tronskifte.

Ved et møte mellom de vestlige kurfyrstene og en del andre riksfyrster samt representanter for riksbyene og de utenlandske herskerne i Castilla, England og Frankrike i mai 1400 i Frankfurt ble det vedtatt å innkalle Wenzel til et møte med riksfyrstene i august samme år i kurfyrstene av Mainz' residensby Oberlahnstein ved Rhinen. Da verken de østlige kurfyrstene eller kongen selv innfant seg til avtalt tid, vedtok de fire vestlige kurfyrstene (deriblant Ruprecht) den 20. august å avsette Wenzel fordi han var «unyttig, treg, aktløs, splittende og uverdig» som hersker.

Dagen etter ble Ruprecht enstemmig valgt til ny konge (han hadde for anledningen overdratt sin valgstemme til erkebiskopen av Mainz). Han ble kronet til tysk konge av erkebiskopen av Köln i dennes by i januar 1401, men uten den egentlige rikskronen, som den forrige kongen fremdeles hadde i sin forvaring. Da Wenzel senere samme år tilbød å levere den tyske kongekronen til Ruprecht mot å beholde den böhmiske kronen og kongeverdigheten der, strandet det på uenighet om uvesentlige tilleggsdetaljer i avtalen.

Wenzel fortsatte resten av livet å titulere seg som tysk konge. Et forsøk fra Ruprechts side på å tvinge ham til underkastelse gjennom å sende en straffeekspedisjon, ledet av Ruprechts eldste sønn Ludvig, endte med en ydmykende våpenstillstandsavtale sommeren 1401, og Ruprecht gjorde ikke flere forsøk på å hevne seg på luxemburgerne.

I mellomtiden hadde han bestemt seg for å gjøre et fremstøt for å styrke rikets innflytelse i de nærmest uregjerlige territoriene i Nord-Italia som tidligere tiders konger og keisere hadde hevdet suverenitet over, men hatt liten suksess med å utøve i praksis. Han ville også forsøke å bidra til en løsning av skismaet i den katolske kirken, der han selv støttet den legitimistiske (romerske) siden, i håp om at paven i Roma til gjengjeld ville vise seg imøtekommende overfor keiserrikets krav om overhøyhet over deler av Italia og samtidig krone ham til keiser. Ingen av hans «kirkepolitiske» initiativ skulle vise seg å føre til resultater.

Ruprecht hadde ikke penger til å forsyne og lønne en hel hær for et felttog i Italia, og han søkte derfor støtte hos pengeutlånere i Sør-Tyskland og Firenze. Denne byen hadde lenge konkurrert med Milano om den økonomiske og politiske lederposisjonen blant de norditalienske bystatene, og etter at kong Wenzel i 1395 hadde opphøyd Milano til hertugdømme i slekten Visconti, var det ikke vanskelig for de florentinske bankierene å tilby Ruprecht betydelige lån mot løfte om at han ville angripe Milano på sin ferd mot sør. Men allerede før avmarsjen fra Tyskland hadde pengeknipen tvunget kongen til å etterlate deler av hæren i Augsburg i september 1401, og det var med en kraftig redusert styrke han krysset Alpene i oktober. Samme måned møtte kongens hær en milanesisk styrke ved Brescia og led et bittert nederlag.

Ruprecht måtte trekke seg tilbake til Padova, som på denne tiden var under sterkt press fra nabostaten Venezia. Etter en overvintring i Padova fortsatte han til Venezia, hvor han fikk en velkomst verdig en fremtidig keiser, men ingen løfter om økonomisk støtte, derimot et tilskudd til reisekassen for hjemreisen til Tyskland. Der ble kongen og resthæren møtt med ukvemsord og bebreidelser for å ha sviktet rikets sak i Italia.

Etter hjemkomsten til Tyskland i 1402 måtte Ruprecht innse at hans støtte blant riksfyrstene nå var så redusert at han ikke lenger hadde noe virkelig handlingsrom verken for utenrikske eller innenlandske prosjekter. Han trakk seg derfor mer og mer tilbake til sine egne territorier ved Rhinen, hvor han fortsatt nøt en viss anerkjennelse for sitt lokale styre. Det var især byen Heidelberg, som i 1386 hadde fått rikets tredje universitet (etter Praha og Wien), som nå nøt godt av kongens velvilje og i praksis ble hans residensby.

Ruprecht prøvde også å få sine døtre og sønner giftet bort i innflytelsesrike europeiske fyrstehus, men uten at det ga ham synderlige økonomiske eller politiske fordeler.

Kort før sin død ordnet Ruprecht delingen av arven etter ham. Den eldste gjenlevende sønnen Ludvig 3. (1378–1436) skulle overta kurfyrsteverdigheten og de dertil hørende territorier (Kurpfalz); for de tre yngste sønnene Johan, Stefan og Otto ble det opprettet tre nye hertugdømmer – Pfalz-Neumarkt, Pfalz-Simmern-Zweibrücken og Pfalz-Mosbach. Rudolf hadde nok tenkt at Ludvig også skulle etterfølge faren som tysk konge, men Ludvig hadde ikke slike ambisjoner. Isteden støttet han valget av Wenzels yngre halvbror Sigismund ved kongevalget i 1410.

Ludvig døde på borgen Landskron ved Oppenheim på vestre Rhinbredd sør for Mainz i mai 1410 og ble begravet i Helligåndskirken i Heidelberg, hvor hans og hustruens gravplate fremdeles er bevart.

• Det tysk-romerske riket
• kurfyrste
• pfalzgreve
• Wittelsbach