radiopeiler

Ved hjelp av spesielle retningssensitive antenner – ofte såkalte rammeantenner – vil instrumentet kunne måle innfallsvinkelen til radiosignalet og dermed peilingen i forhold til fartøyets kurs. Korrigeres peilingen videre for fartøyets kurs i øyeblikket vil peilingen være geografisk, og dermed kunne settes direkte ut i et kart. På skip vil instrumentet normalt være koblet sammen med gyrokompass og gi direkte informasjon om rettvisende peiling, gradert fra 000° til 360°. I fly kalles ofte instrumentet for ADF (Automatic Direction Finder), men instrumenter som NDB og radiokompass (RMI) vil også vise retning til valgte radiostasjoner. Det eneste operatøren trenger å gjøre er normalt å innstille korrekt frekvens til radiostasjonen som skal peiles.

Nøyaktigheten i stedbestemmelsen ved hjelp av radiopeiling vil gradvis avta med økt avstand. Ugunstig antenneplassering vil kunne medføre at radiobølgene avbøyes noe før de treffer antenna. Denne avbøyningen kalles radiodeviasjon, og må tas hensyn til om man er ute etter optimal nøyaktighet på peilingen. Lavfrekvente radiobølger som peiles vil følge jordkrumningen. Ved peiling på lang avstand (over cirka 100 nautiske mil) må man derfor også ta hensyn til avviket i kartprojeksjon hvis peilingen skal settes ut i et vanlig sjøkart (Merkator-projeksjon). Denne korreksjonen kalles gjerne storsirkelrettelse eller halvkonvergens og kan finnes i tabeller eller beregnes.

Prinsippet med retningssensitive antenner ble oppdaget allerede i 1888 av Heinrich Hertz. De første radiopeilerne kom imidlertid ikke i bruk før etter første verdenskrig. Først var det relativt tungvinte system der antenna ble rotert mekanisk, men i løpet av andre verdenskrig kom raskere og automatiserte peilesystemer i bruk. I tillegg til navigasjon fikk da slike system stor betydning for å lokalisere fiendtlige ubåter, krigsskip og fly. Radiopeilesystemene fikk raskt utbredelse også innen fiskeflåten og i handelsflåten.

Radiopeileren var et svært viktig navigasjonsinstrument på 1950- og 1960-tallet, men fikk gradvis mindre betydning mot slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet, etter hvert som nye og mer nøyaktige navigasjonssystemer ble tilgjengelige. I dag er radiopeilere hovedsakelig i bruk på militære fartøy og redningsskøyter, i tillegg til de mer spesialiserte systemene inne luftfarten. I moderne «navigasjonskrigføring» benyttes avanserte peilesystemer blant annet for å lokalisere sendere som forstyrrer (jammer) eller narrer (spoofer) satellittnavigasjonssystemene.

• radiopeiling
• radionavigasjon
• radiopeileorientering

• Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.