Oslo havns historie har sitt utgangspunkt i Bjørvika og handelsvirksomheten i middelalderbyen Oslo. Skipstrafikken over havna foregikk i den isfrie tiden av året, og eksport- og importhandelen ble hovedsakelig dominert av utenlandske skip.
Etter at middelalderbyen Oslo brant, og den nye byen Christiania ble etablert på vestsiden av Bjørvika i 1624, ble byens første brygger anlagt som forlengelser av to gateløp; Nordre brygge ut fra Vaterstrædet (Tollbugata) og Søndre brygge i forlengelsen av Raadhusstrædet (Rådhusgata). Bjørvika var svært langgrunn, strandlinjen lå langt inn i vår tids Oslo-gater og bryggene stakk derfor hele 250 meter ut i vika. Oppfylling av sjøgrunnen og anlegg av nye bryggeanlegg startet allerede før midten av 1600-tallet.
Ved inngangen til 1700-tallet var Christiania tollsted den største importhavna på Østlandet, handelsvirksomheten var i sterk vekst og trelasthandelen var byens viktigste inntektskilde. Trelasten ble lagret på de såkalte «bordtomtene» innerst i Bjørvika og på østsiden langs Akerselva, og skipet ut i prammer og lastet om bord i seilskipene som lå oppankret i Bjørvika.
I 1740 ble et pæleverk satt opp ved utløpet av Akerselva. Dette muliggjorde store utfyllingsarbeider på elvas vestside og ga nye lagringstomter for trelasten, i tillegg ble det dannet en frittstående, firkantet tange som fikk navnet Nyland. Et skipsreparasjonsanlegg som tidligere holdt til ved Nordre brygge ble i begynnelsen av 1780-årene flyttet til Nyland og dannet utgangspunkt for senere anlegg med mastekran og skipsreparasjonsverksted. I 1857 etablerte Nyland Mekaniske Værksted seg på Nyland, og ble en av byens største arbeidsplasser i løpet av 1800-tallet, og landets største skipsverft i 1900.
Ved overgangen til 1800-tallet hadde havna fått et større bryggeareal, og havnefronten mot Bjørvika var mer rettlinjet med en rekke større pakkhus.
De første dampskipsrutene i Norge ble etablert som sommerruter i offentlig regi fra 1827; en post- og passasjerrute fra Christiania til Kristiansand og en korresponderende rute fra Fredriksvern (Stavern) til Göteborg og København. På grunn av brannfaren fikk ikke de første dampskipene legge til ved bryggene i Christiania, de måtte ankre opp i Bjørvika. Først fra 1851 fikk dampskip legge til ved Tollbodbryggen, som da ble regnet som byens hovedbrygge. Det britiske rederiet Thos. Wilson, Sons & Co. (også kjent som Wilson Line) etablerte den første faste dampskipslinjen fra Christiania til utlandet i juni 1850, og opparbeidet en dominerende posisjon i ruten til Storbritannia, ikke minst i den lukrative emigrantfarten.
Fremveksten av industrivirksomheter langs Akerselva i løpet av 1860-årene bidro til etablering av regelmessige, norske dampskipsruter langs kysten og til europeiske havner, og Christiania og Østlandet ble Norges største importområde. Trafikken på havna økte kraftig og det ble en skrikende mangel på kaiplass i løpet av århundrets siste halvpart. Områder i Pipervika ble innlemmet i Christiania i 1859, og utfyllingsarbeider og utbygging av havneanlegg skjøt fart de neste tiårene, spesielt etter åpningen av Drammenbanen i 1872. Akers Mekaniske Værksted flyttet sin virksomhet til vestsiden av Pipervika mellom 1854 og 1857, og hadde rundt 630 ansatte i 1892.
Anlegget av Tingvallabryggen ble fullført i 1880 på vestsiden av Piperviken, og ett år senere benyttet skip fra den danske Thingvallalinjen bryggeanlegget i den første direkte emigrantruten mellom Skandinavia og New York.
I 1878 fikk Kristiania sin første isbryter, og skipstrafikken ble en helårsvirksomhet. Kristiania tiltrakk seg en rekke institusjoner og foretak mot slutten av 1800-tallet med tilknytning til handel og skipsfart, ved siden av nyetableringer innen bank, finansieringsinstitusjoner og meglervirksomheter. Veksten i landets skipsfart førte til etablering av en rekke nye dampskipsforetak og andre virksomheter i begynnelsen av 1900-tallet.
Overgangen til 1900-tallet brakte store endringer til havna i Kristiania, og veksten i byens skipsfartsnæring gjorde at byen i 1914 hadde tatt igjen Bergen som landets ledende sjøfartsby. Tidligere trebrygger ble erstattet av mer solide anlegg av betong og stein, og det ble anlagt havnespor til flere bryggeanlegg. Men kapasiteten langs byens brygger var sprengt og fartøy lå som oftest utenpå hverandre.
Etter en avtale med staten ble strandlinjen rundt Akershus festning overført til Kristiania kommune i 1897, og utvidelsen av havna rundt Vippetangen til Piperviksbryggene sto for det meste ferdig i 1919 med jernbanespor og havnekraner. Arbeidet med Utstikker 1 ble avsluttet i 1922, og to år senere sto et nytt lagerhus i fem etasjer ferdig, og ble i en årrekke utleid til Den norske Amerikalinje, men revet i 1981 i forbindelse med anlegget av den nye Revierbrygga som ble avsluttet i 1990.
De historiske bryggene i Bjørvika gjennomgikk store endringer da den nye Langkaia ble anlagt i årene 1906–1909. I 1919 var byggingen av det nye Havnelageret ferdig, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant de største lagerbygningene i Europa.
I løpet av det første 20 årene av 1900-tallet ble det foretatt innkjøp og investeringer i kaianlegg på østsiden av Akerselva, som ble benyttet til lagring av blant annet kull. Lenger ut ble Grønlikaia anlagt i perioden 1907–1917, mens Grønliutstikkeren ble forlenget et par år senere og Ekebergkaia ble bygget over en treårsperiode fra 1911. I 1921 overtok havnevesenet Sjursøya som ble gjenstand for omfattende anleggsarbeider med nye kaianlegg til mottak av bensin og olje. I 1986 sto kaianlegget på Ormsund ferdig utbygget.
Kristiania kommune kjøpte nye områder på havnas vestside i 1915, men først i 1930-årene startet arbeidet med bryggeanlegg på Tjuvholmen, og i årene 1945–1954 ble Filipstadutstikkeren anlagt og leid ut til Wilhelmsens Linjeagenturer AS (Wilh. Wilhelmsen). Anlegget på Hjortneshavna sto ferdig i slutten av 1950-årene og fra begynnelsen av 1960-årene startet rederiet Jahre Line opp en bil- og passasjerfergerute til Kiel herfra.
På slutten av 1960-årene førte nye utfyllingsarbeider til endringer av havnefronten i Bjørvika. Nylands Verksted ble nedlagt i 1982 samtidig med Akers Verft (tidligere Akers mekaniske verksted) i Pipervika og anleggene revet. I 2003 ble Tjuvholmen solgt og i løpet av to år var 15 000 kvadratmeter gammel bebyggelse fjernet. Totalt sett er Oslos samlede kailengde, det vil si anlegg som har vært benyttet av handels- og passasjerskip, redusert fra elleve kilometer på det meste på 1990-tallet til om lag seks kilometer i 2020.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.