Oscar 1.

I 1822 foretok Oscar en lengre utenlandsreise (blant annet for å se etter høvelige hustruemner) og besøkte Tyskland, Sveits og Italia. Underveis deltok han på fyrstekongressen i Verona, og han forlovet seg med sin fremtidige hustru, Josefine av Leuchtenberg. Hun var på morssiden etterkommer etter den svenske kongen Karl 9. og den siste unionskongen over hele Norden, Christian 2. Giftermålet ble derfor sett på som en styrkelse av huset Bernadottes legitimitet. På den annen side var den utkårede fadderbarn av Napoleon Bonaparte, og den fremtidige svigerfaren var sønn av Napoleons første hustru Joséphine. Paret ble viet med stedfortreder ved en katolsk seremoni i München, og ekteskapet ble bekreftet ved en protestantisk vielse i Stockholm noen uker senere.

Som kronprins var Oscar bemyndiget til å være regent, og han fungerte for første gang som svensk regent i 1825. Senere var han regent i begge riker fra 31. mai til 9. juli 1831 og 1. februar til 8. mars 1844. Fra 11. april til 11. oktober 1824 var han visekonge i Norge, og han kom til Christiania i følge med kronprinsessen. Paret gjorde et godt inntrykk, og Oscar opptrådte taktfullt.

I 1833 kom han igjen til Norge, ikke som visekonge, men med en visekonges funksjoner. Han foretok en rundreise fra Christiania langs kysten til Bergen og derfra over Lærdal og Valdres tilbake til Christiania. I årene 1845–1855 besøkte han Norge i alt ni ganger, og han reiste også mye i Sverige.

Oscars forhold til faren var ikke godt de siste årene, og Karl Johan mistenkte kronprinsen for å ville tvinge ham til å abdisere.

Oscar 1. ble hilst velkommen av de liberale, som hadde håp om reformer. Han innfridde ikke helt ut forventningene, men skuffet heller ikke stort. Han ville selv ha hånd om utenrikspolitikken, og han arbeidet for et forent Norden under huset Bernadotte. Dette mente han kunne skje ved at kong Frederik 7. av Danmark, som var barnløs, adopterte hans eldste sønn. Oscar var skandinavist og ønsket å hjelpe Danmark i krigen mot tyskerne i 1848, men fikk ikke støtte for dette blant svenske og norske politikere. Hans militære maktdemonstrasjoner ble møtt med russiske protester, og Oscar ble i stedet vert for fredsforhandlingene i Malmö.

Oscar var sterkt franskvennlig, særlig etter at dronningens fetter i 1852 ble fransk keiser som Napoleon 3. Kongen ønsket å bryte med den pro-russiske politikken som faren hadde ført, og hans diplomatiske mesterstykke var Novembertraktaten av 1855. Denne ble til under Krimkrigen, og gikk ut på at Norge og Sverige påtok seg å aldri avstå noen del av sitt territorium til Russland. Hvis russerne kom med territorielle krav, ville Storbritannia og Frankrike støtte Norge og Sverige militært. Bak kongens utspill lå utvilsomt også et ønske om å vinne tilbake Finland, som russerne hadde tatt i krigen i 1809.

Kongen påvirket opinionen både hjemme og ute ved hjelp av et nett av hemmelige, private agenter, og han fikk dermed de presseoppslag han ønsket. Under Oscar 1. var det ikke stor strid innad i unionen, selv om kongen ønsket å styrke den. Et stridsspørsmål var opphevelsen av det norske stattholderembetet etter Herman Wedel-Jarlsbergs død i 1840, noe Stortinget var for, men Oscar nektet sanksjon på vedtaket. Isteden ble Severin Løvenskiold stattholder til sin død i 1856, da kronprins Karl (senere Karl 4.) ble utnevnt til visekonge. Til norske statsråder utnevnte Oscar etter hvert flere liberale personer, som Herman Foss, Hans Riddervold og Christian Sørenssen, men også konservative ledere som Frederik Stang, den senere statsministeren. Under Oscars regjeringstid ble de norske kommunikasjonene utbygd, og industrialiseringen tok til. Denne utviklingen førte heller ikke til store konflikter. Også i Sverige gikk innenrikspolitikken rolig for seg.

Under Oscar 1. oppnådde Norge større likestilling i unionen, og kongen ble titulert «konge av Norge og Sverige» når det var snakk om norske saker. Han innførte også heraldisk likestilling mellom rikene, slik at Norges våpen fikk halvparten av plassen i unionsvåpenet og ikke 1/3, som tidligere. Kongen sanksjonerte også loven om eget norsk flagg, og i 1847 opprettet han en egen norsk orden, St. Olavs Orden, i henhold til gamle norske ønsker. Dette skapte glede og takknemlighet i Norge.

Til tross for at kongen gjerne ville styre selv og aldri helt ut ble en konstitusjonell monark, gikk samarbeidet mellom statsmaktene uten større rivninger. Én grunn til dette var at han brukte vetoretten med forsiktighet. Kongen var interessert i kriminalpolitikk og brukte benådningsinstituttet for å påvirke i human retning. Han uttalte at benådningsretten var kronens skjønneste prerogativ. Under hans regjering ble det utarbeidet en ny straffelov, og han påvirket selv fengselsutviklingen gjennom boken Om Straf og Straffeanstalter (1840), der den norske utgaven var oversatt av Henrik Wergeland. Kongen ønsket fengsler som forbedret forbryterne, og han ville hjelpe de straffede tilbake til samfunnet etter endt soning. I hans regjeringstid ble det også gjennomført lik arverett for menn og kvinner, og det ble utarbeidet en ny fattiglov, alt i kongens reformvennlige ånd. Etter påvirkning av den katolske dronning Josefine gikk han inn for å la katolikkene få bedre arbeidsvilkår i Norge.

Oscar 1. har vært beskrevet som en mester i intriger. Han lyttet ikke bare til sine statsråder, men også til uoffisielle rådgivere, og man snakket i samtiden om kongens «kamarilla». Denne ble ledet av Knut friherre Bonde, og kongens to sønner, Karl og Oscar, tilhørte begge kretsen.

Oscar 1. hadde gode kunstneriske anlegg, og han var en brukbar maler, litograf og komponist, men dette ble aldri annet enn et tidsfordriv. Slottet i Christiania ble fullført under Oscar i 1849, og han var den første konge som tok det i bruk. Ellers oppførte han lystslottet Oscarshall på Bygdøy, som et utstillingsvindu for norsk kunst og kunsthåndverk. Festningen Oscarsborg ved Drøbak er oppkalt etter ham, og i hovedstaden lånte han sitt navn til den velgjørende stiftelsen Kong Oscars Minde. En av hovedstadens mest staselige gater ble i 1864 oppkalt etter ham (Oscars gate på Frogner).

Oscar var reservert av vesen, og han snakket langsomt og veloverveid. Han var svært arbeidsom, men hadde så utpreget ordenssans at han lett kunne henge seg opp i detaljer. Kongen hadde ikke sterk helse, men han sparte seg aldri.

I 1852 ble flere medlemmer av kongefamilien rammet av tyfus under et opphold i Christiania, og kongeparets nest eldste sønn, prins Gustaf, døde av sykdommen. Kongen ble også syk, og han kom seg aldri helt, selv om det var en hjernesvulst som endte hans liv i 1859.

• P.M. om fält-tjenstens öfvande, Stockholm 1836 (norsk utgave Om Felttjenestens Øvelse, oversatt av L. Dreyer, 1844; ny utgave Instruktion i Felttjeneste for den norske Armee, 1860)
• Några ord om municipal-styrelser, i anledning af norrska lagen om förmanskaper, och med tillämpning på Sverige, i Statstidningen (Stockholm) 1839
• Om straff och straff-anstalter, Stockholm 1840 (norsk utgave Om Straf og Straffeanstalter, oversatt av Henrik Wergeland, samme år; tysk utgave Leipzig 1841, fransk utgave Paris 1842, nederlandsk utgave Amsterdam 1842, engelsk utgave London 1842, italiensk utgave Perugia 1847)

• Oscar 1.s privatarkiv (delvis felles med dronning Josefines), med blant annet cirka 60 bind brevkopibøker, dagboksopptegnelser med mer, finnes i Bernadotteska familjearkivet, Stockholms slott