Novalis

Som forfatter tok Georg Friedrich Philipp Freiherr von Hardenberg navnet Novalis, et navn som tidligere var brukt i familien. Han debuterte med Fragmente (1798), som ennå bærer preg av rokokko- og opplysningstiden. Novalis er blant de første som bruker fragment som sjanger; og fragmentet – nettopp på grunn av dets uferdige karakter – utviklet seg til å bli en populær sjanger i den tyske romantikken. Også hans ønske om «å romantisere verden» for å se sammenhenger og hvordan alt henger sammen med alt, som han uttrykker det, og hans beskjeftigelse med en romantisk universalpoesi, nemlig bestrebelser for å forene poesi (i betydningen av diktning), filosofi og vitenskap, altså å utviske sjangergrensene, fikk stor betydning, særlig i tidligromantikken.

Diktsyklusen Hymnen an die Nacht (offentliggjort i Friedrich von Schlegels tidsskrift Athenäum, 1800, norsk oversettelse Hymner til natten og andre tekster, 2009) regnes som et av romantikkens hovedverk. Hymnen an die Nacht, som består av seks sekvenser, er skrevet i rytmisk prosa og skildrer Novalis' egen opplevelse av kjærlighet og død. Kristendom og panteisme preger hans Geistliche Lieder (1802); enkelte av disse ble senere del av sangbøker. Die Christenheit oder Europa (1799, offentliggjort posthum 1826) kaster lys over romantikernes forestilling om middelalderen som en politisk utopi.

Novalis' ufullførte roman Heinrich von Ofterdingen (1802, norsk oversettelse, Heinrich von Ofterdingen, 1992) er det mest typiske utslag av den tyske romantikkens naturfilosofi og poetiske livsinnstilling; her inngår drøm og virkelighet i en intim forbindelse. Romanen, som har mange av dannelsesromanens karakteristiske trekk, skulle bli Novalis' sidestykke til Goethes Wilhelm Meisters Lehrjahre (1795). I Heinrich von Ofterdingen beskrives «die blaue Blume», romantikkens blå blomst, selve symbolet på romantikkens lengsel etter det uendelige. Også Die Lehrlinge zu Sais (1802, norsk oversettelse, Lærlingene i Sais, 2013) forble ufullendt.