[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Også kjent som

Samemisjonen

Organisasjonstype
Forening/lag/innretning
Forretningsadresse
Nordkjosbotn
Stiftet
28.02.1888
Daglig leder
Leif Johan Halsos
Styreleder
Stein Ingvar Kalviknes
logo
logo
Av .

Norges Samemisjon sporer sin virksomhet tilbake til 1888. Organisasjonen har drevet både rent forkynnende arbeid og ulike former for diakonalt arbeid og skolevirksomhet. Den har også arbeidet blant samiske befolkningsgrupper på Kolahalvøya i Russland. Kontakten med samiske miljøer på Kola har vært vanskeligere etter den russiske invasjonen av Ukraina.

I dag fungerer organisasjonen hovedsakelig som en indremisjons-organisasjon i samiske områder og blant samiske befolkningsgrupper. Organisasjonen er dominert av konservative kristne som har inntatt standpunkter som mange liberale kristne har reagert mot.

Organisering

Samemisjonen deler inn sitt virkeområder i byer og Norge for øvrig, Lulesamiske områder, Nordsamiske områder, Sørsamiske områder og Østsamiske og Kolasamiske områder. Viktige deler av støttearbeidet og lokal støtte kommer fra områder utenfor det samiske området. Organisasjonen regner seg som både en indremisjon og ytremisjon. De deler sitt arbeid inn i forkynnelse, diakoni og bistandsarbeid.

Lokalt er organisasjonen delt inn i 7 kretser:

  • Bergens krins
  • Møre- og Romsdal krets
  • Oslo og Romerike krets
  • Stavanger krets
  • Sørlandets krets
  • Troms krets
  • Trøndelag krets

Det har vært rundt 300 lokale foreninger og bøsselag. I likhet med andre misjonsorganisasjoner har samemisjonen hatt sviktende oppslutning.

Forholdet til samiske organisasjoner og Sametinget

Generalsekretæren i Samisk Kirkeråd Tore Johnsen understreket i et intervju i 2012 at det i samiske miljøer var sterk skepsis mot Samemisjonen. Biskop Per Oskar Kjølaas i Nord-Hålogaland sa i samme intervju at Samemisjonen hadde liten oppslutning og oppfattet organisasjonen som marginal i norsk kirkeliv. I 2018 foreslo parlamentarisk leder for Norske Samers Riksforbund, Runar Myrnes Balto, at man burde legge ned Samemisjonen. Han mente at det ikke var noe behov for misjonen og var negativ til misjonenes verdikonservative holdninger. I 2016 hadde organisasjonen nektet Karasjoks kvinnelige sogneprest å preke i et av dets kapeller. Grunnen var at de var imot kvinnelige prester. I 2018 hadde de nektet en prest med liberale holdninger til homofili å holde en preken.

Samemisjonen selv understreker at den ønsker å ha et ryddig forhold til Sametinget og Samisk kirkeråd (Sámi girkoráđđi). Spesielt understreker organisasjonen at de ønsker å vektlegge kontakten med Samisk kirkeråd. Det konservative grunnsynet sto imidlertid fast og hadde også støtte fra samiske konservative kristne.

Dagens motsetningsforhold har røtter tilbake til organisasjonens start da presten Jens Otterbech kom i et motsetningsforhold til de misjonskretsene som han opplevde sto for en fornorskningslinje og til konflikten med den samiske misjonæren Edvard Masonis kamp mot fornorskning og de rettighetstap som kom etter at Norge ble selvstendig i 1905.

Historie

En internatskole drevet av samemisjonen i 1913.

/Digitalt museum.

Norges Samemisjon er en norsk misjonsorganisasjon som ble stiftet i 1925 som Norges Finnemisjonsselskap etter en sammenslutning av Norsk Finnemisjon og Det Norsk-lutherske finnemissionsforbund. Norsk Finnemisjonsforbund ble startet i 1888 av biskop Johannes Nilssøn Skaar (1828 – 1904) i Tromsø. Hensikten var først og fremst å drive opplæring i kristen tro på samisk. Biskopen tok initiativet etter at han under en visitasreise til Tana ble oppfordret av to yngre samiske gutter til å få opplæring på samisk. De skal ha sagt at de måtte få trosopplæring på samisk, sitt hjertespråk, for å forstå de åndelige sannheter. På samisk Ædnigiella læ vaibmugiella og på norsk samisk er hjertespråket.

En viktig årsak til biskopens initiativ var også utbredelsen av læstadianisme og ulike typer dissenter-grupper. For statskirken ble disse opplevd som en trussel mot den etablerte kirken og samholdet i menighetene. Han ønsket først at arbeidet skulle skje i regi av den etablerte kirken. Da han ikke fikk støtte for dette ble Norsk Finnemisjonsforbund etablert. Helt fra starten var imidlertid bevegelsen tett knyttet opp mot statskirken.

Det Norsk-lutherske finnemissionsforbund (Finnemisjonsforbundet) ble startet i 1910 som en sammenslutning av en rekke grupper som hadde som mål å støtte evangelisering og ulike former for diakonalt arbeid blant den samiske befolkningen. Bevegelsen ble startet som et forbund i Bergen med presten Jens Otterbech som den viktigste initiativtakeren. Otterbech var kritisk til den fornorskingsprosess som ble drevet av den norske stat og som han opplevde at Norsk Finnemisjonsforbund var en del av. Han var også pasifist og arbeidet for avholdssaken. Norske myndigheter var kritiske både til Otterbech og Det Norsk-lutherske finnemissionsforbund og opplevde at de motarbeidet den politikken som den norske stat sto for. Innen kirken fikk han imidlertid sterk støtte fra mange prester og menigheter.

Sammenslåing og etablering i Trondheim

Begge de to organisasjonene så det imidlertid som uheldig å ha to konkurrerende organisasjoner og startet forhandlinger som resulterte i at de slo seg sammen i 1925. Hovedkontoret for den felles organisasjonen ble lagt til Trondheim. Finnemisjonen hadde allerede i 1917 flyttet sitt hovedkontor fra Tromsø til Trondheim. Navnet på misjonen ble i 1966 endret til Samemisjonen.

Skoler og diakonalt arbeid

Det diakonale arbeidet i samiske områder startet i 1886, to år før Norsk Finnemisjonsforbund ble etablert. Det første tiltaket var et barnehjem i Badderen i Kvænangen. En av pådriverne bak tiltaket var kirkesanger Sivert Sogge. Deretter fulgte det et aldershjem i Kistrand, Leirpollen, Austertana i 1914, Nesseby i 1916, Kolvik i 1920, Kautokeino i 1923 og Lebesby i 1935. Misjonen tok også initiativ til at det kom menighetsøstre i 1911. De fleste av disse kom til Finnmark.

I 1916 bidro Finnemisjonen til at Øytun ungdomsskole ble startet i Havøysund. Trondheim indremisjonskrets etablerte et skolehjem for sørsamiske barn i Haviken i 1911 som ble overtatt av Finnemisjonen i 1917. Skolen ble nedlagt i 1951. En samisk ungdomsskole ble startet i Karasjok i 1936. Som et ledd i gjenreisingen av Finnmark fikk skolen nye lokaler i 1951 og ble i løpet av 1960-årene en folkehøyskole med navnet Den samisk Folkehøgskole (DSF). Skolen ble nedlagt i 1985, etter en brann i 1988 ble driften tatt opp igjen i 1991, men skolen ble nedlagt igjen i 2000.

I samarbeid med Det Norske Misjonsselskap (NMS) startet misjonen i 1949 en misjonsbibelskole på Stjørdal. Skolen ble i 1986 flyttet til Trondheim og fikk navnet Bibelskolen i Trondheim. I 1993 ble det slutt på samarbeidet med NMS om driften av bibelskolen.

Kirker og kapeller

Finnemisjonen var med å få bygget Majavatn kapell og i 1987-1988 Rognsund kapell på Seiland i den vestlige delen av Finnmark. En rekke fjellkirker ble etablert; Sennalandet i 1961, Børselv kapell i 1962, Ifjord-fjellet kapell, Láhpolubbal kapell, Smørfjordsskaidi og Šuoššjavre kapell. Kautokeino menighet samarbeidet rundt byggingen av Láhpolubbal kapell og Karasjok menighet ved byggingen av Šuoššjavre kapell.

Diakonale og geistlige tjenester

En ungdomsprest ble ansatt i Porsanger i 1952. Han var ment som en forstrekning av kirkens etablerte virksomhet. I løpet av 1990 årene samarbeidet Samemisjonen med Nesseby menighet om å få en menighetsdiakon og i 2001 startet det et samarbeid med Nidaros Bispedømmeråd om å få en diakon for sørsamer.

I løpet av 1970- og 1980 årene tok det offentlige over de fleste av de institusjoner som ble drevet av samemisjonen og andre religiøse organisasjoner. Dette førte til at de diakonale tjenester som ble drevet av misjonen i økende grad gikk over til å bli drevet som utenfor institusjoner, eller som det som kalles feltdiakoni.

Samemisjonen under andre verdenskrig

Under andre verdenskrig ble Finnmark brent under tyskernes tilbaketrekning i 1944. De institusjonene Samemisjonen hadde etablert ble ødelagt, og beboere og ansatte ble sendt sydover. Flere av beboerne var gamle mennesker og noen av dem døde.

Ved en ulykke brant Kolvik barnehjem i 1943 og flere barn omkom. Etter krigen ble det som hadde brent gjenreist og den virksomhet som hadde vært på de ulike stedene fortsatte.

Forlagsvirksomhet, aviser og nærradio

I 1910 startet Det Norsk Lutherske Finnemisjonsforbund under ledelse av Jens Otterbech bladet Lappernes Ven. Norsk Finnemisjon startet i 1916 sitt eget blad og etter at de to organisasjonene ble slått sammen i 1925 ble det utgitt et felles blad med navnet Samenes Venn.

I perioden fra 1963 til 2000 drev Samemisjonen forlaget Sámi Várás. Forlaget utga religiøs litteratur både på samisk og norsk. Da virksomheten ble lagt ned skyldtes det både økonomi, og at andre måter å kommunisere på tok over.

Nærradio for Finnmark, Radio DSF, ble startet i 2000 i lokalene til Den Samiske Folkehøyskole (DSF). Programmene ble sendt seks dager i uken og inkluderte både forkynnelse og andre programmer.

Hjelpearbeid i Russland

I 1992 startet Samemisjonen hjelpearbeid blant den samiske befolkning på Kola i Russland. Arbeidet ble drevet i samarbeid med Den Ingermandlandske kirke i St. Petersburg fra Lujávre (Lovozero) og i Murmansk og gruvebyen Revda. Prester fra Den Ingermandlandske kirke har sammen med predikanter fra samemisjonen betjent menigheter på Kola.

Etter 2000 har det vært tiltagende negative russiske reaksjoner på utenlandsk støttet virksomhet i Russland. Ikke minst har den russisk ortodokse kirke vært negativ til misjonsvirksomhet.

Arkiver

Totalt 13 hyllemeter med arkiver etter Norges Samemisjon fra 1889 til 1962 finnes på Statsarkivet i Tromsø. Mange statsarkiver inneholder arkiver etter Den norske kirke som har opplysninger om Samemisjonens virksomhet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Balto, Runar Myrnes (2018, lest 16/5). På tide å legge ned Samemisjonen. http://www.finnmark.no/debatt
  • Dahl, Helge (1957). Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Det Norsk-lutherske finnemissionsforbund (1915). Finnmarken for Kristus: en hilsen til finnemissionsvennerne. Stavanger: Det Norsk-lutherske finnemissionsforbund
  • Eriksen, K. E. og Niemi, E. (1981). Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Gamlemshaug, Magne; Sæbø, Grethe Ingebrigstvold og Sæbø, Egil (1988). Norges samemisjon 100 år, 1888-1988. Trondheim: Sámi Váras.
  • Holbek, Jan Arild (2012, 27/11). Samemisjonen har inntatt en marginal rolle. Vårt Land.
  • Lye, J. (1999). Samemisjonens utvikling 1888 – 1925. Hovedoppgave i historie. Tromsø: Universitet i Tromsø.
  • Otterbech, Jens (1920). Kulturværdier hos Norges Finner. Kristiania. Aschehoug.
  • Otterbech, Jens og Hidle, Johannes (1917). Fornorskingen av Finnmark. Kristiania: Lutherstiftelsens boghandel.
  • Petterson, A. (1994). Småfolk og drivkrefter. Fra 1900 til 1960-årene. Bind 2 Porsanger Bygdebok. Porsanger: Porsanger Bygdebok.
  • Steen, Adolf (1963). Finnemisjonen 75 år. 1888 – 28. februar – 1963. Trondheim: Norges finnemisjonsselskap.
  • Thorvaldsen, E. (1990). Om hvorfor man ikke blir biskop. Jens Otterbech og bispeutnevnelsen i Tromsø stift i 1918. Heimen nr. 4/1990.
  • Weihe, Hans-Jørgen Wallin (1999). "Social Work " and missionary work as part of the Power game. Doktorgradsavhandling. Universitet i Lund ISSN 0282-6143

Faktaboks

Sektorkode
7000 Ideelle organisasjoner
Næringskode(r)
94.910 Religiøse organisasjoner

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg