Musikk i Russland

Ulike etniske musikktradisjoner avspeiler landets store kulturelle mangfold. I de østlige og sørlige områdene finner vi innflytelse fra mongolenes folkemusikk og arabisk kunstmusikk og folkemusikk. I den europeiske delen danner slavisk folketradisjon et tyngdepunkt, med sanger knyttet til livets og årets høytider, heltesanger og fortellende og historiske sanger, fremført enstemmig eller flerstemmig i kor. I republikken Tuva i Sibir er den særpregede strupesangen en viktig folkemusikkform, og i nordvest reflekterer samiske tradisjoner gamle kulturelle forbindelser med Nord-Skandinavia. Folkemusikk blir også dyrket i den urbane kulturen.

I russisk folkemusikk finner vi flere karakteristiske instrumenter. Gusli er en slags siter med røtter tilbake til middelalderen. Balalaika er et trekantet luttinstrument med tre strenger som finnes i flere ulike størrelser. Bajan er en trekkspilltype kjent for de fyldige bass-stemmene. Balalaika og bajan brukes også i kammermusikk og symfonisk musikk. Ellers brukes ulike lutt-instrumenter og tromme i forskjellige kombinasjoner.

Russisk kirkemusikk utviklet seg fra bysantinsk og sørslavisk kirkesang fra slutten av 800-tallet, og fikk impulser fra den gresk-ortodokse sangen frem til den mongolske invasjonen på 1200-tallet. Flerstemmighet ble tatt i bruk i kirkesangen på 1600-tallet.

I middelalderen var Novgorod et viktig kultursentrum, blant annet med en særpreget klokkespilltradisjon. Senere overtok Moskva ledelsen, og kirken førte her en kamp mot de verdslige musikere, skomorokhi (gjøglere). Etter at Peter den store (1672–1725) i 1709 flyttet hovedstaden til St. Petersburg og kalte inn utenlandske kunstnere, ble det nasjonale særpreget i kirkesangen fortrengt av italiensk innflytelse.

Kunstmusikk løsrevet fra kirkelig sammenheng er først kjent fra 1700-tallet. Operaen i St. Petersburg var på denne tiden dominert av italienske komponister. Fremveksten av russisk vokal og instrumental kunstmusikk var ellers preget av inspirasjonen fra folkemusikken.

Mikhail Glinka (1804–1857) blir kalt den russiske musikkens far. I 1830-årene skapte han de første betydelige nasjonalt pregede operaene, under italiensk og tysk påvirkning. Hans linje ble fulgt av Aleksandr Dargomyzjskij (1813–1869) og den nyrussiske skole (Milij Balakirev (1837–1910), Aleksandr Borodin (1833–1887), Cesar Cui (1835–1918), Modest Musorgskij (1839–1881) og Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844–1908)). Musorgskijs ukonvensjonelle harmonikk pekte frem mot impresjonismen, mens Rimskij-Korsakovs fargerike instrumentasjon av andre komponisters orkesterverker og operaer bidrog til å gjøre russisk musikk kjent i Vesten.

Den nyrussiske skolens anstrengelser ble fulgt opp av neste komponistgenerasjon, med en nasjonal retning (Aleksandr Glasunov (1865–1936), Sergej Rakhmaninov (1873–1943) og Sergej Tanejev (1856–1915) og en mer vestorientert retning (Pjotr Tsjajkovskij (1840–1893) og Anton Rubinstein (1829–1894). Den individualistisk særpregede Aleksandr Skrjabin (1872–1915) utviklet, på grunnlag av impulser fra Chopin, Liszt og Wagner, en sterkt ekspresjonistisk stil med oppløsning av tonaliteten.

Blant de ledende yngre komponister tidlig på 1900-tallet var flere avantgardister. Igor Stravinskij (1882–1971) forlot Russland i 1910 og fremsto i 1920-årene som en europeisk kosmopolitt med sine neoklassiske verker. Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975) spilte en lederrolle for en moderne retning, som i 1930-årene ble meget sterkt kritisert av myndighetene. Komponister som Sergej Prokofjev (1891–1953) og Sjostakovitsj ble advart mot «formalisme», og i 1948 kom regimet med en offentlig refselse av ledende komponister. Det kommunistiske partis sentralkomités dogme om sosialistisk realisme krevde en folkelig inspirert og lett tilgjengelig tonekunst, noe som førte til stagnasjon av sovjetisk kunstmusikk. Denne holdningen endret seg etter Josef Stalins (1878–1953) død, og de tidligere fordømte komponistene ble renvasket ved en ny resolusjon i partiets sentralkomité i 1958. Blant de få komponistene innen sosialistisk realisme som har vunnet internasjonal anerkjennelse, er Dmitrij Kabalevskij (1904–1987). Andre ledende komponister er Jurij Sjaporin (1887–1966), Lev Knipper (1898–1974) og Vissarion Sjebalin (1902–1963).

Etter kommunismens fall økte utvekslingen av musikalske impulser med Vesten , og nyere russisk musikk ble gradvis mer kjent også utenfor landets grenser. Fra denne perioden kan disse nevnes:

• Alfred Schnittke (1934–1998)
• Sofia Gubaidulina (født i 1931)
• Edison Denisov (1929–1996)
• Andrej Volkonskij (1933–2008)
• Kara Karajev (1918–1982)
• Mojsej Vajnberg (1919–1996)
• Andrej Esjpaj (1925–2015)
• Rodion Sjtsjedrin (født i 1932)

Under sovjettiden ble det utviklet en lett underholdningsstil som la grunnlaget for dagens popmusikk, og den russiske musikkindustrien tiltrekker seg utøvere fra hele den tidligere østblokken. Russland har deltatt i Eurovision Song Contest siden 1994, og russeren Dima Bilan (født i 1981) vant i 2008.

Russisk rock opplevde en gullalder under perestrojka, da musikken endelig kunne utgis offisielt. Senere har hiphop blitt svært populært, men også kritisert, blant annet av Vladimir Putin (født i 1952). Via internett har EDM-sjangeren hardbass, knyttet til subkulturen gopnik, blitt populært også utenfor Russland.

• dans i Russland
• kunst i Russland
• Russlands historie
• Russlands litteratur