Multinational Force – Iraq

Situasjonen i Irak, skapt gjennom Irak-krigen i 2003, hadde utspring i at regjeringen til USAs president George W. Bush ønsket et regimeskifte i Irak; å fjerne president Saddam Hussein og hans Baath-parti fra makten. Forankringen for invasjonen – og regimeskiftet – ble gitt i den pågående krigen mot terror, iverksatt etter 11. september 2001. Bush identifiserte Irak som ett av landene i «ondskapens akse», som ble påstått å støtte internasjonal terror, samt at det var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Det siste ble forsøkt brukt for å få FN til å stille seg bak angrepet, men dette ble avvist av Sikkerhetsrådet.

Gjennom resolusjon 1511 (2003), vedtatt 16. oktober, autoriserte FNs sikkerhetsråd – med henvisning til FN-paktens kapittel VII – en flernasjonal styrke å ta i bruk alle nødvendige midler for å bidra til sikkerhet og stabilitet i Irak. Deretter ble flere resolusjoner vedtatt, blant dem nr. 1546 (2004), vedtatt 8. juni 2004, som var basert på et framsatt ønske fra den påtroppende irakiske overgangsregjeringen om at styrken skulle bli stående – og operere i partnerskap med landets egne sikkerhetsstyrker. Resolusjonen slo fast at okkupasjonen av Irak opphørte samtidig med at suvereniteten ble overført til den utnevnte interimregjering per 30. juni 2004.

Resolusjon nr. 1511 (2003) viste til resolusjon nr. 1483 (2003), vedtatt 22. mai 2003, som blant annet oppfordret FNs medlemsland til å bistå i gjenoppbyggingen av Irak. Deretter ble den flernasjonale styrkens mandat årlig forlenget, etter anmodning fra Iraks regjering, til det utløp i 2009.

Hovedoppdraget til CJTF–7/MNF–I var å bidra til sikkerhet og stabilitet etter krigen – som en forutsetning for en politisk, økonomisk og sosial gjenoppbygging. Til dette hørte å støtte den politiske overgangen, inklusive demokratiske valg. En sentral del av oppdraget var å bidra til oppbyggingen av et nytt irakisk sikkerhetsregime, med politi og forsvar, og sammen med dette forhindre terrorisme.

Den multinasjonale styrken hadde også som oppgave å bidra til sikkerhet for den sivile FN-operasjonen i Irak, UN Assistance Mission in Iraq (UNAMI), så vel som det irakiske styringsrådet (Governing Council of Iraq, GCI) og de nye irakiske statlige institusjoner under oppbygging.

CJTF–7/MNF–I opplevde en sterkt endret situasjon i løpet av operasjonsperioden. Særlig fra 2004 kom det til en stadig forverret sikkerhetssituasjon i Irak generelt, og for styrken – som ble utsatt for en rekke attentat fra en framvoksende motstandsbevegelse, etter hvert også fra internasjonal terrorisme.

De fleste angrepene ble rettet mot amerikanske styrker, og skjedde i den sentrale delen av Irak. Sikkerhetssituasjonen var alvorlig også i sør, hvor de norske styrkene opererte, men det var der færre anslag for de utenlandske avdelingene.

Se også artikkelen Operation Iraqi Freedom

Da MNF–I ble operativ 15. mai 2004, overtok den i hovedsak oppdraget og strukturen til Combined Joint Task Force 7 (CJTF–7), som hadde ledet koalisjonsstyrkene fra juni 2003. Flere kommandoer og komponenter ble opprettet, underlagt MNF–I, framfor alt Multinational Corps–Iraq (MNCI), bestående av styrker fra USA, Storbritannia og Australia. Mens MNF–I var ansvarlig for det strategiske nivået, ble MNCI etablert på taktisk nivå. Multi-National Security Transition Command–Iraq (MNSTC–I) ble etablert for å koordinere trening og utrustning av de nye irakiske sikkerhetsstyrkene, Iraqi Security Forces (ISF).

CJTF–7 delte Irak som operasjonsområde inn i seks multinasjonale divisjonsområder, hvert ledet av ett av de troppebidragytende land. MNF–I tok over den eksisterende utgrupperingen i divisjonsområder i 2004; flere endringer skjedde deretter.

Størrelse og styrkesammensetning varierte, med på det meste rundt 300 000 soldater og deltakelse fra 44 land. Allerede i 2004 trakk flere land seg ut av styrken, av ulike årsaker. Norge og Nederland var blant landene som trakk seg ut i 2005; Danmark sto til 2007. USA startet sin uttrekking fra Irak tidlig i 2008, men ble stående også etter at MNF–I var avviklet og Operation Iraqi Freedom avsluttet.

Øverstkommanderende for MNF–I var først general Ricardo Sanchez, som også ledet CJTF–7. Deretter kom generalene George W. Casey (2004–07); David Petraeus (2007–08) og Raymond Odierno (2008–09).

Norges deltakelse i CJTF–7/MNF–I – og dermed i Operation Iraqi Freedom – var gjenstand for større engasjement og debatt enn tidligere internasjonale operasjoner. Den var omstridt før, under så vel som etter selve operasjonsperioden – innad i Regjeringen, på Stortinget og i samfunnet. Sammenlignet med andre internasjonale operasjoner Norge har deltatt i, var det både større politisk uenighet på Stortinget og større motstand i befolkningen. Det var bred enighet om at Norge ikke skulle gå med i koalisjonen som angrep Irak, og betydelig politisk oppslutning om norsk deltakelse da denne ble omdefinert som stabiliseringsstyrke – med mandat fra FN.

Forut for angrepet søkte USAs regjering å samle bredest mulig politisk støtte, dernest styrkebidrag til selve operasjonen. President George W. Bush ringte statsminister Kjell Magne Bondevik for å få Norge med, men han – og regjeringen – stilte seg avvisende så lenge den ikke var forankret i folkeretten. Etter at Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1483 (2003) ble vedtatt 22. mai 2003, bekjentgjorde Bondevik at forutsetningene for å bidra i en stabiliseringsstyrke var oppfylt, og at Norge med det kunne bidra uten å bli en del av okkupasjonsmakten.

Debatten om deltakelsen fortsatte, og størstedelen av det norske bidraget ble avviklet medio 2004. Begrunnelsen var at ressursene skulle brukes på prioritet nr. én i internasjonale operasjoner, det vil si Afghanistan. Norge trakk ut sitt hovedbidrag, ingeniørkompaniet, men sto igjen med et mindre antall stabsoffiserer til multinasjonale staber i MNF–I. Allerede før valget i 2005 besluttet Bondevik-regjeringen å terminere også det norske bidraget per desember 2005, begrunnet med prioritering av deltakelse i NATOs nye treningsoperasjon (NATO Training Mission–Iraq, NTM–I). I sin Soria Moria-erklæring fastslo de nye regjeringspartiene å ville trekke både norske stabs- og opplæringsoffiserer ut av Irak.

Den politiske motstanden mot krigen i Irak var betydelig i Norge. En meningsmåling utført i januar 2003 viste at to av tre nordmenn gikk imot et amerikansk angrep på Irak, selv om et FN-vedtak som ga det grunnlag forelå. Uten et FN-vedtak svarte 90 prosent av de spurte nei til krig. Bare 30 prosent støttet norsk deltakelse i en militær aksjon, selv med FN-mandat.

Det norske styrkebidraget besto vesentlig av et forsterket, pansret ingeniørkompani og en mindre gruppe stabsoffiserer ved de britiske og polske divisjonshovedkvarterene, samt en norsk kontingentledelse – støttet av et etterretningselement fra E-tjenesten.

Ingeniørkompaniet:Telemark Engineer Squadron (TES), i andre kontingent benevnt Norwegian Engineer Squadron (NES), ble deployert som et forsterket, pansret ingeniørkompani på 110–125 personer, i hovedsak fra Telemark bataljon (TMBN), med et Nasjonalt støtteelement (NSE) og Maskin- og konstruksjonskompaniet fra Forsvarets innsatsstyrke–Hær (FIST–H). I andre kontingent deltok spesialister fra Minedykkerkommandoen fra Sjøforsvaret. TES var fulltallig på plass i operasjonsområdet i Sør-Irak 9. juli 2003; en knapp uke etter ankom hovedmateriellet per skip til havn i Kuwait. Hovedstyrken forlot operasjonsområdet via Kuwait 4. juli 2004. TES var forlagt i Wakeman Lines-campen utenfor Basra.

Stabsoffiserer: Norske stabsoffiserer tjenestegjorde ved hovedkvarterene for både den britisk- og polsk-ledede divisjonen, henholdsvis Multinational Division–South East (MND–SE), som sto under britisk kommando i Basra, og Multinational Division Central South (MND–CS), under polsk kommando i Babylon. Dette norske bidraget ble terminert medio desember 2005.

Kontingentledelse: Den nasjonale kontingentledelsen (National Contingent Command, NCC) ble satt inn samtidig med TES, og besto foruten NCC-staben på fem offiserer av et militærpoliti- (MP-) og et transportkontroll- (Movcon)-element. NCC-staben var samlokalisert med HQ Multinational Division–South East (MND–SE) på Basra International Airport.

Etterretningsteam: Det nasjonale etterretningsteamet (National Intelligence Support Team Iraq, NIST–I) ble satt inn fra Forsvarets etterretningstjeneste som støtte til den norske kontingenten, og var forlagt i tilknytning til denne i Basra.

Med bakgrunn i det politiske utgangspunktet for Operation Iraqi Freedom, og Norges beslutning om ikke å gå med i angrepskrigen, valgte regjeringen en humanitær innretting på styrkebidraget til den etterfølgende stabiliseringsinnsatsen, med hovedvekt på «ingeniørtjenester og gjenoppbygging til beste for sivilbefolkningen».

Ingeniørkompaniet utførte en rekke oppgaver i tråd med denne føringen, hovedsakelig innenfor prioriterte områder knyttet til gjenoppbygging av den sivile infrastrukturen i det tildelte operasjonsområdet, særlig humanitære oppdrag, infrastrukturforbedring og eksplosivrydding. Til de humanitære oppdragene hørte utbedring av irrigasjon samt vann- og strømforsyning.

Stabsoffiserene i de britiske og polske divisjonshovedkvarterene løste oppdrag gitt av respektive foresatte. De norske offiserene bidro på flere fagfelt, vesentlig med operativ planlegging, blant annet innen logistikk samt med ingeniørkompetanse, så vel som med etterretning, fra NIST–I. Norge bidro også til sivilt-militært samarbeid (CIMIC).