Litauen oppnådde sin selvstendighet mens Russland og Tyskland var svekket av krigsnederlag og revolusjon. Med begge disse stormaktene tilbake med ny styrke i slutten av 1930-årene var alle de baltiske statenes eksistens i fare.
I et hemmelig tillegg til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 23. august 1939 ble Litauen plassert i den tyske interessesfæren. Litauen avviste et tysk forsøk på å få til en allianse som et ledd i angrepet på Polen, selv om Litauen ble lokket med å få tilbake Vilnius. I en ny hemmelig protokoll til den tysk-sovjetiske avtalen 28. september 1939 ble det meste av Litauen overført til den sovjetiske interessesfæren mot at Tyskland fikk polske områder som Sovjetunionen hadde erobret.
Etter at Polen var slått, ble Litauen – i likhet med Estland og Latvia – i oktober 1939 kraftig presset av Sovjetunionen for å inngå en militærallianse og godta sovjetiske baser på sitt territorium. Til gjengjeld skulle Vilnius, som Sovjetunionen hadde erobret fra Polen, overføres til Litauen. Det gjaldt selve byen og om lag 1/3 av det området omkring som Sovjet-Russland hadde godkjent som litauisk i fredsavtalen av 1920, men som Polen hadde erobret like etter. Om lag 20 000 sovjetiske soldater ble plassert i Litauen. Etter at avtalene var inngått under press, erklærte utenriksminister Molotov at Sovjetunionen fortsatt ville respektere de baltiske statenes suverenitet.
Sommeren 1940 økte det sovjetiske presset mot Baltikum. Den 15. juni fikk Litauen et ultimatum fra Moskva om en utvidet og ubegrenset militær okkupasjon og en øyeblikkelig dannelse av en Sovjet-vennlig regjering. Estland og Latvia fikk tilsvarende ultimatum den følgende dag. Allerede 15. juni begynte den nye sovjetiske innmarsjen i Litauen.
President Smetona ville avvise de sovjetiske kravene, men ble nedstemt av regjeringen, som så motstand som nytteløst. Smetona flyktet til utlandet. Statsminister Antanas Merkys utnevnte så etter sovjetisk ordre den venstreorienterte journalisten Justas Paleckis til ny statsminister og fungerende president. Kort etter ble han president, mens Vincas Krėvė-Mickevičius ble stats- og utenriksminister. Den nye regjeringen vedtok ved dekret en ny valglov og arrangerte «valg» i juli, der «det arbeidende folks blokk» offisielt fikk 99,2 prosent av stemmene. Den nye nasjonalforsamlingen anmodet enstemmig om at Litauen måtte bli opptatt i Sovjetunionen, og på et møte i Øverste sovjet den 3. august 1940 ble Litauen innlemmet som ny sovjetrepublikk. Sovjetiseringen av næringslivet og kulturlivet begynte umiddelbart, og et stort antall nøkkelpersoner i det politiske liv og offentligheten for øvrig ble arrestert og deportert.
Under den sovjetiske okkupasjonen oppstod det mange væpnede geriljagrupper, og i Tyskland var det blitt organisert en front for litauisk selvstendighet. Da det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 avbrøt den sovjetiske okkupasjonen av Litauen brøt det ut åpent opprør, og en provisorisk regjering tok makten i Kaunas med sikte på litauisk uavhengighet.
Den nye regjeringen nektet å fungere som forvaltningsorgan for tyskerne og ble avsatt da det tyske okkupasjonsregimet ble etablert i juli. Sammen med de to andre baltiske statene og den vestlige delen av Belarus ble Litauen en del av forvaltningsenheten Ostland. Motstanden mot det tyske styret var stor. Forsøk på mobilisering til tysk arbeidstjeneste mislyktes i stor grad, og i motsetning til i mange andre okkuperte land kom det ikke i stand noen litauisk avdeling av Waffen-SS. Universiteter og høyskoler ble stengt, og mange litauere (blant dem ledende kulturpersonligheter) ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer.
En rekke motstandsorganisasjoner oppstod, og i 1943 gikk disse og representanter for de ulike politiske partiene sammen om å opprette et sentralt frigjøringsråd. Det er anslått at over 200 000 litauere mistet livet under den tyske okkupasjonen; de fleste av disse var jøder. Jødene utgjorde om lag 8 prosent av befolkningen i Litauen før krigen, og betydelig mer i Kaunas og Vilnius. Rundt 90 prosent av den jødiske befolkningen ble utryddet.
Mot slutten av krigen fikk Sovjetunionen igjen militær kontroll over Litauen. Vilnius ble erobret sommeren 1944 og Klaipeda i januar 1945. Politisk undertrykking og russifisering satte inn igjen, og det var en rekke deportasjonsbølger i årene 1945–1953. De største deportasjonene var i 1948 og 1949, i forbindelse med kollektiviseringen av landbruket. Det samlede tallet er usikkert; anslagene varierer fra 120 000 til 300 000 deporterte. Den væpnede motstanden mot det sovjetiske regimet tok form av geriljagrupper i skogene («skogsbrødrene») og hadde et stort omfang. Først i 1953 ebbet den væpnede motstanden helt ut.
Kommentarer (2)
skrev Morten Bakkeli
svarte Snorre Karkkonen Svensson
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.