Tyske orden

Den tyske orden var en geistlig ridderorden, stiftet i 1190 av tyske handelsmenn under en beleiring av Acre, med sykepleie som oppgave. Etter få år, i 1198, ble den omorganisert til ridder- og presteorden som etter hvert fikk Øst-Europa som sitt virkefelt. Formålet var å bekjempe hedenskapet.

Ridderordenen ble ledet av en høymester med et råd på fem medlemmer. Ordenen spredte seg fort i Tyskland, og i 1226 fikk den det ennå hedenske Preussen som misjonsmark. Landet ble raskt erobret, og ordenen mottok det som rikslen av keiser Fredrik 2. På dette grunnlaget vokste den sterkt ekspansive ordensstaten frem. I 1237 gikk Sverdridderordenen sammen med Den tyske orden, og virksomheten ble rettet mot de hedenske baltiske folk. På 1300-tallet omfattet ordensstaten hele Preussen, Livland, Kurland og Estland.

Ordenssenteret var fra 1309 i Marienburg (Malbork), og fra 1457 i Königsberg (Kaliningrad). Rundt år 1400 begynte den ekspansive kraften å avta. Korsfarerstrømmen fra vest var skrumpet inn, og den militære slagkraften minsket. Ordenen tapte flere slag mot det nye sterke Polen, som i 1466 fikk Øst-Preussen. I 1525 gikk høymesteren Albrecht av Brandenburg over til protestantismen, og Preussen ble et arvelig hertugdømme under Polen.

Den tyske orden beholdt makten i Livland til 1562. Den siste høymesteren, Gotthard Kettler, overlot da ordensområdene til Polen. Danmark hadde fått Ösel i 1559, og videre hadde Sverige fått Estland i 1561. Med grunnlag i besittelsene i selve Tyskland fortsatte ordenen en nærmest nominell tilværelse til Napoleon Bonaparte oppløste den i 1809. Ordenen er nå en presteorden med sete i Wien, der den driver sjelesorg og yter sosialhjelp.